Det nye sykehuset i Drammen ­åpnet for kort tid siden – med både Kronprins og helseminister til stede. Som alle komplekse statlige byggeprosjekt har også dette hatt sin budsjettsprekk.

NRK-serien «LIS» har truffet en nerve. Mange leger har kjent seg igjen, og mange som aldri har vært på et vaktrom har fått et innblikk i en hverdag de ikke visste fantes. Det er bra. Vi er heldige som har et yrke folk gidder å lage TV-serier om.

Vi skal forbedre helsetjenestene våre på fagfolkenes premisser. Vi må ha en oppriktig diskusjon om hvordan vi bruker penger i dette landet.1 Det uttalte jeg i VG forrige måned.

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre inviterer i dette nummeret av Overlegen til en åpen samtale om hvordan tjenesten kan fornyes, forsterkes og forbedres på fagfolkenes premisser. Det er en god invitasjon. Den fortjener et like ærlig svar.

Like bak Ullandhaugtårnet går det en smal sti som deler seg og forsvinner inn i skogen ved ­Sørmarka. Hvis du følger stien et kort stykke, kommer du til en gapahuk med et utsiktspunkt og en åker i forgrunnen.

Når Stortinget forhandler budsjett, får kommunene vanligvis mye mer penger enn sykehusene. Kan det skyldes søkelyset på høytlønte og ansiktsløse byråkrater?

Riksrevisjonens rapport om eldre og samhandling presenterer korrelasjoner som om de var årsakssammenhenger og en politisk forutsetning som om den var et faktum.

Spekter har bestilt en rapport som konkluderer med at det vil koste opptil 130 milliarder kroner å endre helseforetaksmodellen. Tallet skal skremme. Det fungerer best hvis man ikke leser fotnotene.

Nervøsiteten ulmer i helse-Norge før Gunnar Bovims Helsereform­utvalg skal legge fram sin NOU til høsten. Reformer har den irriterende egenskapen at de kan forrykke den etablerte maktbalansen.

Nok eit nytt sjukehus var for dårleg planlagt og må byggjast om. Kjersti Toppe i Senterpartiet vil ha ein granskingskommisjon for nye sjukehusbygg.