Einar Schankes tidløse revyvise fra «Kjære lille Norge» i 1972 tar for seg datidens elendighet – og pussig nok var helsevesenet en av de mange kriserammede områder i samfunnet også den gang: «Det skal brukes smule og smitt, det er aksjer og kommanditt.

For snart 14 år siden, i november 2008, satt jeg i et glassbur på en sengepost i et splitter nytt sykehus mens jeg så sykepleiere som småløp gjennom korridorene bærende på medisiner.

Jeg er blitt utfordret til å skrive noen tanker om finansieringssystemet for bygg i foretaksmodellen – i forhold til for eksempel universitetene, der systemet er annerledes.

Sykehusene finansieres av Staten med en rammefinansiering, og ved ISF, som i 2022 utgjør ca. 43 mrd. kr. Enhetsprisen i somatikken er nesten 48.000 kr., som skal utgjøre ca 50 % av finansieringen.

Investeringsplanene i OUS er av en skala vi aldri før har sett. Og gevinstplanene likeså. Fram til 2030 planlegger sykehuset å investere 64 milliarder i bygg og utstyr.

Ved innføring av foretaksreformen ble sykehusene underlagt regnskapslovens bestemmelser.

Etterdønninger av pandemien, krigen i Ukraina, høye energipriser, inflasjon og økte priser på byggematerialer preger samfunnet som helhet og dermed også ­sykehusbygging i Norge.

Helgeland er området sør i Nordland fylke og består av 19 kommuner. 18 av disse sokner til Helgelandssykehuset. Pasientgrunnlaget utgjør i underkant av 80 000 innbyggere.

Den forrige regjeringen la frem en Nasjonal helse- og sykehusplan med ­forslag om investeringer for 95 milliarder kroner, noe som ville gitt et rekordhøyt investeringsnivå.

Med tanke på at den såkalte kunnskapsstyringen med Standardiserte pasientforløp og Personsentrerte sammenhengende pasientforløp har eksistert i mindre enn 10 år, så er det merkelig hvor raskt og ukritisk vi har akseptert alt og hvor lite det likevel diskuteres at vi har overlatt medisinsk detaljstyring til en interesseorganisasjon for arbeidsgiveren SKR (Sveriges kommuner og ­regioner).