April 2008 1
Utgiver: Norsk overlegeforning Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: P.T. Arne Laudal Refsum E-post: arne.laurdal.refsum@legeforeningen Foto: © CF-Wesenberg / Kolonihaven.no Edith Stenberg, privat, Scanpix Forsiden: Kent Inge Olsen Opplag: 7.200 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0909 Oslo Innhold: 3 Kollegialitet 4 Legemakt mot Sylvia 7 Foretaksreformen 8 Legespesialister og utdanning 10 Tariff-kurset 13 Hovedstadsprosessen 16 Omstillinger i spesialisthelsetjenesten 18 Reisebrev fra Cuba 20 Økonomistyring 22 Hvem skal styre sykehusene NORDISK MILJØMERKING 241 Trykkeri 672 Forsidebilde: Stormen “Tuva” herjet 31.1.2008. Brattestø fyr, Fredrikstad
Det er en lege pr 242 innbyggere i dette landet, eller sagt på en annen måte, 19500 leger under 67 år. Vi blir flere, dagens utdanningstakt gjør at det vil være 1 pr 60 levende fødte barn som vil utdanne seg som lege, dersom trenden vi ser i dag fortsetter. En sak er omNorge virkelig trenger alle disse legene, ikke minst når vi ser Aftenpostens artikler om ”Legeboom” i Norge, og hvordan statsråd Brustad har sagt at sykehusene har for mange ansatte. En annen sak er hvor disse legene skal jobbe, uansett hva som skjer med utdanningstakten. Sykehusene har fått en stor del av denne veksten, spesialister utenom sykehusene har ikke hatt økning av antallet hjemler siden foretaksreformen. Det har heller ikke kommet den forventede veksten i hjemler for fastleger. Vel finnes det noen ledige hjemler, men disse er i utkantstrøk, og vil nok trenge noe form for ekstra stimuleringstiltak for å bli attraktive. Aldersfordelingen av fastleger i dag, gjør at det vil være et stort behov for nye fastleger, både for å erstatte de som går av med pensjon, men også for å øke antallet hjemler totalt. Et helt annet perspektiv av denne veksten i legetetthet er at alle snart har en lege i familien eller den nærmeste omgangskrets, og har mulighet til å konsultere om behandlingsopplegg som kollegaer har lagt opp til. Vi har alle en følelse av at vi gjør en god jobb for våre pasienter, vi er pasientens advokat i systemet, og forsøker å ivareta pasienten på beste måte både faglig og mentalt. Samtidig vet vi alle hvor lett det er å kommentere behandlingen som en kollega har lagt opp til, det være seg mellom primær og spesialisthelsetjenesten, eller innen samme nivå. Det er ikke uvanlig at pasienten kommer tilbake med informasjon om at bekjent lege har dømt behandlingsopplegget nord og ned. Våre etiske regler sier følgende i kapittel II; Regler for legers forhold til kolleger og medarbeidere: §1: En lege skal vise kolleger og medarbeidere respekt, og skal hjelpe, råde og veilede dem. §4: En lege må være varsom med å kritisere kolleger og medarbeidere overfor pasienter og pårørende, men må alltid ha pasientens interesser for øye. §2: Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun først ta det direkte opp med vedkommende... Alle bør ha disse reglene in mente, og ved behov tilby sitt familiemedlem eller bekjente at man skal ta direkte kontakt med behandlende lege for å skaffe seg ytterligere informasjon, og for å se om pasienten virkelig har fått med seg og forstått all informasjon som er gitt. På denne måten kommer man også i dialog med angjeldende kollega, og kan da, om nødvendig: hjelpe, råde og veilede dem. Kollegialitet CF-Wesenberg/Kolonihaven.no
Legemakt mot Sylvia Statsråd Brustads svar kom som en mesterlig retorisk redegjørelse for Stortinget, hvor underskuddene i sykehus-Norge ble beskrevet som et resultat av for høy aktivitet, for mange ansatte, en tro på at man disponerte egne seddelpresser og som et demokratisk problem. Statsråden fremsto som kraftfull, ansvarsfull, uangripelig og sterk. La oss se på argumentene: For høy aktivitet: En av hovedformålene med sykehusreformen var å øke aktiviteten, og redusere ventelistene. Dette har lykkes, - men det følger ikke penger med aktiviteten. Denne høye aktiviteten gjenspeiler faktisk syke mennesker som har trengt behandling, og som har fått dette. Det å ikke behandle disse pasientene ville bare forskyve problemet frem i tid, pasientene og behovet deres blir ikke borte, men ventelistene og ventetidene på disse blir lengre, og da er vi tilbake til tiden før sykehusreformen. Ringen er sluttet. Med den økte kjøpekraften i Norge står vi da foran en fremvekst av et privat helsemarked, allerede nå har 71.000 helseforsikring via arbeidsgiver, og går utenom køen, enten til private sykehus eller til utlandet. Videre gir pasientrettighetsloven pasienter etter bestemte kriterier rett til behandling, og dersom sykehuset ikke gir denne behandlingen kan pasienten kreve seg behandlet ved annet sykehus, i eller utenfor Norge, betalt av hjemsykehuset. For mange ansatte: Antall ansatte i sykehusene har økt med ca 33.000 siden midten av 1990-tallet, hvorav vel 6000 leger, i følge Aftenposten. Uten å gå god for tallene, jeg tror de er for høye, er det mange forklaringer på denne veksten. Aktiviteten har økt med ca 20%, trodde virkelig Brustad at helsepersonell som hjelpepleiere, sykepleiere og leger hadde 20% av arbeidstiden ledig (1 dag i uken) i 2002? For leger gjelder økningen for eksempel turnusleger, ca 400 flere pr år, en utvikling ikke minst Brustads departement har ivret for. Assistentleger har en høy kvinneandel, og dermed antagelig mange i svangerskapspermisjon. Det er ca 6000 assistentleger i Norge, la oss anta at halvparten er kvinner og at 10% er i svangerskapspermisjon, dvs. ca 300 leger. Leger i spesialisering, samt noen overleger, fikk rett til 4 timer pr uke til faglig fordypning i 2002, det å erstatte disse timene med AV OVERLEGEFORENINGENS LEDER ARNE LAUDAL REFSUM Tittelen er noe fritt hentet fra Stein Aabøs artikkel i Dagbladet 27.2.2008, som ble skrevet etter en uke med stort mediafokus på budsjettoverskridelser og kuttforslag ved sykehusene, og hvor tillitsvalgte leger ved Riks-Radiumhospitalet og Ullevål universitetssykehus hadde påpekt hvilke konsekvenser dette ville få for pasientbehandlingen. Vi kunne vist tilsvarende prosesser ved de andre Oslo-sykehusene A-HUS, Aker og Sykehuset Asker og Bærum, samt i resten av landet. OVERLEGEN 4
legearbeidskraft vil si en lege (i 40 timers uke) pr 10. lege, med andre ord 600 leger. Overleger har redusert arbeidstiden til mellom 45 og 50 timer pr uke, noe som har krevd flere leger. Strukturendringer som at for eksempel ortopedi er blitt en egen spesialitet (innført av Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet) krever doble vaktteam i kirurgien, og dermed flere leger. Leger går nå inn i forskning i sykehusene (bestilt av Brustad via oppdragsdokumentene) og leger går inn i ledelse, som også krever flere leger. Økende statlig fokus på aktiviteten krever langt mer dokumentasjon både av selve behandlingen, og på at oppdragsdokumentene er oppfylt, og leger bruker nå bare litt over 50% av arbeidstiden på pasientrettet arbeid. Faktum er at overleger fortsatt jobber 1-2 dager ekstra pr arbeidsuke, og ”God Vakt” undersøkelsen fra Statens Arbeidstilsyn viser for høyt tempo og mye stress - til tross for at flere leger er ansatt. Seddelpresse: Det er noe grunnleggende galt med finansieringen av sykehusene. Når Staten overtok sykehusene slettet de 16 milliarder i gammel gjeld, og etter dette har sykehusene opparbeidet en gjeld på 18-20 milliarder, noen mener betydelig mer. Sektoren har gått med underskudd i alle år etter reformen, både når det gjelder kapitalhåndtering, pensjonsforpliktelser og ordinær drift. DRG-satsen varierer etter politikernes innfall, med korte frister og med begrunnelse av at lavere DRGsats vil gi bedre behandling av kronikere og utsatte grupper. Er dette noen gang vist, eller er dette kun en teori fra politikerne? Med Norges høye levestandard, som et rikt land med et relativt høyt skattenivå, er det virkelig behandling på sykehus velgerne vil at politikerne skal redusere? Når det gjelder arbeidsledighetstrygd og sykepenger er det ikke gitt øvre tak på utgiftene, man bruker det som trengs over statsbudsjettet. Hva om ISF/DRG finansieringen var på samme måte, slik at basisbevilgningen til sykehus var en fastsatt låst ramme, mens pengene via DRG som fulgte pasientbehandlingsaktiviteten var overslagsbevilgninger, og som steg med stigende aktivitet. Brustad hevder at årets budsjett er det største noensinne, det har hun for så vidt rett i, men vi har allikevel påvist at det er en underbudsjettering i forhold til forventet pris og lønnsvekst, slik at selv med uendret aktivitet, vil sykehusene gå med underskudd også i 2008. Mye av veksten er det nylig avgåtte direktør Åge Danielsen kaller OVERLEGEN 5
Monopolpenger, det er mer enn 5,5 milliarder til nedskrivninger, noe som ikke vil hjelpe på driften, det er penger vi aldri ser. Ellers er mye av økningen i fra 2007 til 2008 bundet opp i investeringer i nybygg, opptrapp- ingsplan for psykiatri, overtagelsen av rusbehandlingen i spesialisthelsetjenesten og flytting av ansvaret for kostnadene for syketransport fra NAV til foretakene. Vi trekker med oss et underskudd fra 2007 på ca 1,5 mrd kr. Regnskapet går ikke an å få til å gå i balanse, selv om det ikke tas hensyn til Brustads pålegg om økt aktivitet på 1,5%. Både Brustad selv og Stortingspolitikerne vet at dette ikke går, dette var et av temaene når Stortingets Helse- og Omsorgskomité hadde høring om budsjettet høsten 2007. Demokratisk problem: Det er et demokratisk problem at sykehusene bruker mer enn Stortinget har bevilget, sier Brustad. Hva om alle andre sektorer gjorde det samme, spør hun videre, som en god retoriker. Som jeg har vist over er dette vel så mye et finansieringssviktspørsmål, og man kan spørre om det ikke er et demokratisk system at sektoren ikke er utstyrt med nok finansielle ressurser til å etterleve regnskapsloven, når det er Stortinget som har vedtatt at sykehusene skal organiseres som foretak. Et vel så stort demokratisk problem er det at statsråden nå ikke tar ansvar for de nedskjæringene som kommer som følge av hennes krav til budsjettbalanse. Ansvaret skyver hun ned på de regionale helseforetakene. På dette nivået ser vi en helt klart manglende vilje og evne til å samordne tiltakene ved de underliggende foretakene, slik at både Ullevål og Rikshospitalet kan foreslå å redusere sine nevrologiske avdelinger samtidig, eller at Ullevål vil legge ned skadelegevakten i Oslo, noe som kun svekker tilbudet til pasientene, og som koster Helse SørØst langt mer enn det Ullevål sparer. Kan det ikke også sees på som et demokratisk problem (i hvert fall et svarteperspill) at sykehusene nå forutsetter en kraftig reduksjon i liggetid, uten at kommunene er satt i stand til å ta i mot pasientene? Legemakt mot Sylvia Så lenge det er legene, våre tillitsvalgte eller Legeforeningen som varsler om konsekvensene av de varslede nedskjæringene, kan journalister som Aabø harselere om den såkalte legemakten. Vi har faktisk en samfunns- plikt til å varsle om konsekvensene av disse tiltakene. Styrene både i de regionale foretakene og i det enkelte foretak har egentlig en plikt til å konsekvensutrede sine egne sparetiltak, men det skjer nesten aldri, og dette er noe av grunnen til at vi går ut offentlig med vår bekymring. Nå er det imidlertid slik at media kommer etter, fanger opp de signalene vi sender ut, og presenterer selv sine konsekvensanalyser. Dagbladet har 8. mars et 4 siders oppslag om kuttene i sykehussektoren, og uken før hadde deres egen politiske redaktør en 3. sides artikkel om konsekvensene for sin egen mor som ble sendt ut for raskt fra sykehus under tittelen: ”Er min mor et demokratisk problem?” Dagsavisen som jo står Arbeiderpartiet nær har hatt lederartikler om: ”Pasientene blir glemt”, og 8. mars et oppslag om konsekvensene for sikkerhetsavdelinger i psykiatri. Når journalister tar opp de samme sakene som vi har varslet om tidligere er det ingen som harselerer om den 4. statsmakt mot Sylvia, da er det plutselig stuerent. Skjult lønnskamp ? Jon Magnussen som er en velkjent helseøkonom hevder i Dagens Medisin 6. mars at det foregår en skjult lønnskamp i vår varsling av konsekvensene som følge av nedskjæringene. Det vil jeg på det sterkeste tilbakevise. Både våre lokale tillitsvalgte og vi som er sentralt i Legeforeningen har vært helt klare i å skille mellom konsekvensene for våre medlemmer på den ene siden, og konsekvenser for pasientene på den andre siden. Som en fagforening er det legitimt for oss også å ivareta våre medlemmers rettigheter ved nedbemanninger, men vi blander ikke disse problemstillingene sammen. Det blir vel mye synsing fra Magnussen, uten at han klarer å belegge påstanden noe mer. Lønnskampen for 2008 skal vi føre overfor våre motparter HSH og Spekter, men disse arbeidsgiverorganisasjonene har ikke noe med de faglige konsekvensene for pasientene av nedskjæringene, det har de ikke kompetanse til, og det er ikke deres oppgave heller. HSH oppgjøret skal etter planen være ferdig når denne artikkelen trykkes, og Spekteroppgjøret kommer i løpet av våren. Den som utfordrer legestanden får brynt seg. Det er det helseminister Sylvia Brustad opplever akkurat nå. Stein Aabø OVERLEGEN 6
Av Hans-Petter Næss • Det er mye sunn fornuft i bedriftsøkonomisk tenkning, i et reelt marked hvor driften må lønne seg for å ha livets rett. • Der hvor markedet ikke er reelt, som for helsetjenester, vil andre styringssignaler enn de økonomiske være like retningsgivende, det være seg etiske eller politiske. • Ønsket om å få kvalitet på billigsalg er lett å forstå, men mange ser nå at keiserens nye klær er dårligere enn de gamle. Siden 1999 har utgiftene til spesialisthelsetjenesten økt formidabelt. På grunn av dette iverksettes stadig mer omfattende tiltak både i form av organisatoriske endringer, skjerpede budsjettkrav, nedleggelser og oppsigelser. Utgiftene har økt, men budsjetter og regnskaper gjøres opp med underskudd, slik at det akkumulerte underskuddet nå er på 18 milliarder kroner. Det er dessuten fokus på prioritering, men foreløpig mest på hvordan køene kan forlenges uten for stor risiko for at noen lider vesentlig eller dør i køen. Fokus er på (DRG-)-inntekter og utgifter helt ned på avdelingsnivå. Bedriftsøkonomisk tenkning og ditto regnskapsregler gjør at hverdagen for flere og flere preges av tiltak som virker forhastede, dårlig faglig begrunnede og demotiverende. Fremtiden ser usikker ut med hensyn til hvordan arbeidet skal utføres i fremtiden, f.eks. om den kompetansen man har opparbeidet seg de siste 20-30 årene vil være etterspurt eller bli overtatt av mindre kompetente på et annet sykehus. Dersom et tiltak medfører at de mest kompetente legene blir borte, løses problemet ved at yngre kolleger uten spesialitet konstitueres. På papiret ser det greit ut. Færre og færre ledere i organisasjonen ser ut til å forstå hva som skal til for å oppnå kvalitet og effektivitet i pasientbehandlingen. Mange klinikere har lenge sagt fra om at de styres med midler de ikke forstår mot mål de heller ikke forstår. DRGtakster og poeng har vakt motstand hos mange, samtidig som inntekter på dette grunnlaget har fristet til å hengi seg til systemet med liv og lyst. I hvert fall til det har gått opp for dem at innsatsen ikke blir belønnet med annet enn nye og stadige mer umulige krav til inntektsøkning og utgiftsreduksjon. Vi begynner å oppleve at pasienter får ulik behandling avhengig av det enkelte avdelingsbudsjett, og at effektive og kvalitetsmessig gode behandlingstilbud blir lagt ned og flyttet for å spare penger. Men har noen noensinne vist at man har spart noe på dette, eller har det bare blitt lagt til det akkumulerte underskuddet. Nå skal bygningsmassen reduseres, dvs. selges, selv om det medfører at tjenester blir borte. For alle andre er fast eiendom det sikreste man kan ha, men ikke for et helseforetak. Det neste blir kanskje at lokalsykehus likevel kan legges ned dersom de blir solgt og ny eier ikke finner det regningssvarende å leie ut til helseforetaket. Det blir neppe lett å finne alternativ utleier å flytte inn hos i hvert fall. Så har man en atter økonomisk forklaring på et politisk løftebrudd. Det er mye sunn fornuft i bedriftsøkonomiske prinsipper. Problemet er at de i beste fall fungerer i et marked, at driften må lønne seg for å ha livets rett og at det som ikke har livets rett blir lagt ned. Så vidt jeg vet er helsetjenester kjennetegnet ved at de ikke fungerer som varer eller tjenester i et fritt marked. De skal ikke drives av kundenes betalingsvilje alene, og det er ikke enkelt å sette produksjonsmål som ser bort fra andre verdier enn de økonomiske når tilstrekkelig kapasitet er et mål i seg selv. De andre verdiene , som de etiske og de politiske, vil uansett være like styrende som de økonomiske. Helsevesenet drives derfor for bevilgede midler og budsjettresultatet er politisk valgt i kanskje like stor grad som et uttrykk for kvalitet på driften. Fokuset på økonomi som det fremste og nesten eneste styringsmålet, med enorm ressursbruk på omorganisering, må også ha hatt sin kostnadsside. Nå begynner signalene å komme på at stadig flere økonomer, byråkrater og politikere kommer med kritiske synspunkter på hensiktsmessigheten i å fortsette på denne linjen. Man kan spørre seg hvorfor disse ikke har kommet tidligere. Det er kanskje med dem som med oss som er ansatt i foretakene; slike synspunkter er negative og et tegn på manglende endringsvilje. Hvor mange av vår fagfolk innen fag i rivende utvikling som har fått slike paradoksale tilbakemeldinger vites ikke, men man vet om den del. Det er likevel på høy tid at den ideologien som nå snart har drevet oss i ti år, uten å vise tegn til engang å gi resultater på bunnlinjen, blir revurdert. Man kan jo begynne med å spørre seg hvorfor det har gått så galt med økonomien nettopp siden 1999. Kan det ha noen sammenheng med innføring av DRG og foretaksreformen, eller skal man fortsette å lure på om leger og ledere er blitt så dårlige til å prioritere siden da? Foretaksreformen – ved veis ende? OVERLEGEN 7
OVERLEGEN 8 Helt siden de første spesialistregler ble vedtatt på det 17de almindelige norske lægemøte i Kristiania i 1918 har Legeforeningen hatt en sentral rolle i forhold til utdanningen av legespesialister. Legeforeningen har i dag en delegert godkjenningsmyndighet i forhold til godkjenning av nye legespesialister, en oppgave foreningen ivaretar gjennom ulike ledd i organisasjonen alt fra landsstyre ned til de enkelte spesialitetskomiteene. I dette ligger det et omfattende arbeide som utføres av et stort antall medlemmer, gjennom dette ivaretas en fortløpende kvalitetssikring av spesialistutdanningen og en god nasjonal standard på utdanningen. Den norske legeforening har hele tiden vært en drivende kraft og initiativtaker ved utarbeidelsen av bestemmelsene for spesialistutdanningen, og har vært en aktiv deltaker i utformingen av alle avtaler med sentrale myndigheter. Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (NR) ble opprettet i henhold til Stortingsvedtak i 1999 for å være en rådgivende instans overfor Helse- og omsorgsdepartementet i alle overordnede spørsmål som angår gjennomføringen av og kvaliteten på all spesialistutdanning av leger. Det ligger blant annet i rådets mandat å vurdere og gi råd vedrørende godkjenning av spesialiteter, spesialitetsregler, spesialitetsstruktur, utdanningens omfang, antall spesialister og fordelingen av disse. Rådet skal også gi råd vedrørende fordeling av nye legestillinger, omgjøring av legestillinger samt overvåking av legemarkedet - herunder geografisk fordeling av leger. Det kan diskuteres i hvilken grad rådet har klart å innfri i forhold til sitt mandat, men rådets eksistens er i seg selv et signal på at utdanning av legespesialister og fordelingen av disse er et viktig tema på den politiske dagsorden. I oppnevningen av Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling ligger det et ønske om en større politisk styring av spesialistutdanningen. Legeforeningen er representert med fire medlemmer i rådet, og har gjennom sin faglige tyngde kunnet påvirke bestemmelsene for spesialistutdanningen. Her har foreningen hatt en viktig rolle. Foreningens rolle i forhold til spesialistutdanningen har imidlertid også blitt møtt med kritikk, blant annet fra Konkurransetilsynet som i 2005 Legespesialister og utdanning Legespesialistene er den viktigste garantist for medisinsk faglig kvalitet innen norsk spesialisthelsetjeneste. Det er derfor ikke unaturlig at legespesialistene blir sett på som en særdeles viktig gruppe av administratorer, politikere og av befolkningen generelt. Det er heller ikke uten grunn at en i samfunnet har et særlig fokus både på utdanningen av legespesialister og hvordan de som en viktig samfunnsmessig ressurs fordeles rundt i landet. AV HELGE SIGURD HAARSTAD Det medisinske fagmiljø forventer en betydelig etterspørselsvekst etter spesialister.
påpekte at Legeforeningens godkjenningsmyndighet kunne virke uheldig i og med at foreningen også har som oppgave å ivareta sine medlemmers økonomiske interesser. Siden Legeforeningen forvalter en regelverk godkjent av offentlige myndigheter er det lite rom for avvik i godkjenningsprosedyrene, kritikken har derfor heller ikke blitt sett på som særlig relevant. Det er aldri trukket i tvil den viktige faglige rolle legeforeningen har i kvalitetssikring og standardisering av spesialistutdanningen. Helse- og omsorgsdepartementet har signalisert at spesialistutdanningen for leger skal gjennomgås, og at forskriften for spesialisering skal endres. Det er lagt føringer for dette i Nasjonal helseplan 2007-2011, blant annet med bakgrunn i en evaluering departementet gjorde av Nasjonalt råd i 2005. Som følge av dette har Legeforeningen nylig gjennomført en omfattende utredning om spesialistutdanningen av leger. Rapporten gir en status for spesialistutdanningen sett i relasjon til helsetjenestens behov for spesialister, dessuten gjennomgås utfordringene i spesialistutdanningen relatert til helsevesenets utvikling. Det gjennomgås også hvilke faglige utfordringer en har innenfor de ulike spesialiteter, samt hvilke behov for spesialister og fremtidig antatt utvikling som foreligger i de enkelte fag i et tiårsperspektiv. I hele det medisinske fagmiljø forventes en betydelig etterspørselsvekst etter spesialister i årene som kommer, delvis som følge av endringer i helsepolitikk, teknologisk utvikling og betydelige demografiske endringer. Fremskrivningen av det samlede behovet for spesialister i de forskjellige fag er satt opp mot den forventede tilgangen på nye leger, sannsynlig er det er nødvendig med en kraftig økning i antallet stillinger for leger i spesialisering i sykehus. Det legges i utredningen til grunn at Norge skal være selvforsynt med spesialister, det vil si at nettomigrasjon av leger ut av og inn til Norge skal være null. Det synes å være et meget klart behov for satsing på å opprette flere utdanningsstillinger hvis vi ikke skal få en stor mangel på ferdige spesialister, eller være avhengig av en svær import av ferdige spesialister. Her ligger det et stort ansvar på sentrale myndigheter. Om Nasjonalt råd vil få en fremtidig rolle i denne prosessen vil det gjenstå å se. Utredningen om spesialistutdanning av leger er nylig lagt ut til en bred høring innad i Legeforeningen, hvor det er lagt opp til god tid til omfattende prosesser i organisasjonsleddene innen fristen for uttalelse som er 15. juni 2008. Det vil også bli gitt en orientering om utredningen på landsstyremøtet i mai 2008. I løpet av høsten 2008 vil sentralstyret vurdere ulike forslag og videre utredning med tanke på konkrete endringsforslag som kan fremmes for landsstyremøtet 2009. Først etter dette vil eventuelle forslag bli reist overfor helsemyndighetene. For alle som har interesse av spesialist- utdanningen generelt og innen sine egne fagområder spesielt, anbefales det å se nærmere på utredningen. Den kan leses i sin helhet på http://www.legeforeningen.no/ asset/38289/1/38289_1.doc. OVERLEGEN 9
Disse spørsmålene stod sentralt da Norsk overlegeforening, tradisjonen tro, holdt sitt årlige tariffkurs i et vinterlig Kattegat. Ca. 70 påmeldte tillitsvalgte overleger mønstret på MS Crown of Scandinavia den 14. februar 2008 for å delta på tariffkurset. Overlegeforeningen har i mange år valgt å legge vinterens faste tariffkurs til Danskebåten, grunnene til dette er flere; først og fremst oppnår man å holde tariffkurset i et kompakt konferansemiljø med gode muligheter for å bli kjent og utveksle erfaringer mellom tillitsvalgte fra ulike kanter av landet. Det er også vesentlig billigere enn et tilsvarende arrangement ville vært på land. Uten at det finnes sikker vitenskapelig dokumentasjon for det, har man også antatt at det å legge arrange- mentet til sjøs ikke skader interessen for å delta på dette arrangementet. Kurset har i alle år vært fullbooket, og så også i år. Kurset er fullpakket med program de to dagene det varer, bortsett fra 4 timer til fri disposisjon i København. Mange bruker den tiden til å spise lunsj sammen i land, og på den måten kunne utveksle erfaringer og synspunkter i en annen ramme. Kurset strekker seg også inn i helgen, slik at de tillitsvalgte som velger å delta først kommer hjem til sine hjemlige forpliktelser en gang ut på lørdagen. Totallønnsmodeller Overlegeforeningens leder, Arne Refsum, hilste deltakerne velkommen før han overlot ordet til arbeidsgiverforeningen Spekters fungerende direktør, Anne Kari Bratten. Bratten slo an en forsonende tone i sitt innlegg som skulle handle om totallønnsmodeller og viste til de resultater som Spekter og Akademikerne-Helse / Legeforeningen hadde oppnådd i de nylig avsluttede hovedavtaleforhandlingene. Disse forhandlingene endte som kjent i at Legeforeningen fikk gjennomslag for noen av sine viktigste krav, selv om en del problemer består uløste. Viktigst er kanskje at man har fått sikret avtalens del A2, den sentrale overenskomst mellom Den norske legeforening og Spekter. Like viktig er at man har fått gjennomslag for at mens Legeforeningen forhandler med Spekter om avtalens del A2 kan de øvrige medlemsforbund i Akademikerne-Helse gå videre med sine B-dels forhandlinger uten at Spekter har anledning til å bruke deres utålmodighet etter å komme i gang med B-dels forhandlingene som et pressmiddel mot Legeforeningen. Anne Kari Brattens noe overraskende hovedbudskap om totallønnsmodeller var at Spekter verken anbefalte eller • Hva skal vi prioritere i Hovedtariffoppgjøret våren 2008? • Skal alle overleger ha totallønn? • Skal vi kunne arbeide mer enn Arbeidsmiljøloven tillater? Norsk overlegeforenings Foreleserne Kjell Hole, Arve Ruså, Anne Kari Bratten. av Bård Lilleeng Oppgjøret har startet - se www.legeforeningen.no www.overlegeforeningen.no OVERLEGEN 10
frarådet sine medlemsforetak å gå inn for slike ordninger. Hennes budskap var at man overlot utviklingen av ulike lønnsmodeller til de lokale parter og at Spekter ikke ønsket å legge føring for slike modeller. Spekter / NAVO’s håndtering av legers lønnsoppgjør har til nå ikke først og fremt vært karakterisert av en ”hands off” holdning, og sentrale personer i NAVO / Spekter har da også tidligere framholdt totallønnsmodeller som fremtidsrettede og gitt uttrykk for en målsetting om at flest mulig foretak burde gå over til slike modeller. Det var derfor et nytt budskap som kom fra Bratten nå, når hun ikke ville ta stilling til hvorvidt en bredere overgang til totallønnsmodeller var ønskelig sett fra Spekters side. Etter Brattens innlegg fulgte innlegg fra det sykehuset som kanskje har den bredeste erfaringen med å nærme seg totallønnsmodeller. Ved Rikshospitalet har man nå 6 års erfaring med modeller som til en viss grad kan sies å være totallønnsmodeller uten at de fyller alle kriterier for ”ekte” totallønn. Tidligere personaldirektør Kjell Hole og forhandlingssjef Arve Ruså fra Rikshospitalet, samt hovedtillitsvalgt ved Rikshospitalet for Overlegeforeningen, Olaug Villanger og til slutt avdelingssjef Øyvind Watne ved psykiatrisk avdeling, Helse Førde, holdt innledninger om sine erfaringer med totallønnsmodeller. Den påfølgende debatten avslørte at man mange steder er meget skeptisk til å innføre totallønnsmodeller. Flere innlegg fremholdt viktigheten av en plan for å kunne falle tilbake til et ordinært A2-basert lønnssystem dersom man ikke var fornøyd med en totallønnsmodell. Hovedtillitsvalgt ved Rikshospitalet framholdt positive sider ved totallønnsmodeller som mindre fokus på å tilbringe mange timer på jobb og i stedet økt fokus på å få jobben gjort, og pekte i tillegg på en mulighet for merlønnsutvikling. Fra Psykiatrisk avdeling, Helse Førde, framholdt man smidigheten ved den totallønnsmodellen man der har valgt ved at man dekker opp for hverandre ved fravær, og man fremhevet også solidariteten ved at alle er sammen ansvarlige for at jobben blir gjort og tjener den samme totallønnen. Strategidebatt Overlegeforeningens nestleder, Bård Lilleeng, innledet med en gjennomgang av de utfordringer Overlegeforeningen står overfor i vårens kommende hovedtariffoppgjør. Etter dette fulgte en livlig debatt der styret i Overlegeforeningen fikk med seg svært mange verdifulle innspill i det videre arbeidet med å formulere Overlegeforeningens krav og strategier inn i Hovedtariffoppgjøret. For styret i Overlegeforeningen var dette kanskje den mest verdifulle seansen med den viktigste ”input” i forhold til det man vet blir vanskelige forhandlinger. Arbeidstid Dag 2 av tariffkurset hadde man satt av formiddagen til arbeid med arbeids- tid, vernebestemmelser og vaktbelastning. Leder i Norsk overlegeforening, Arne Refsum, foretakstillitsvalgt Vivvi Bjørnø ved Sykehuset i Vestfold, Jon Lunde fra Sykehuset Østfold, Kjell Vikenes fra Helse Bergen og Per Meinich fra Ullevål universitetssykehus, samt tidligere tariffkurs 2008 Forsvare vernebestemmelsene OVERLEGEN 11
leder i Norsk Overlegeforening og avdelingsoverlege Siri Tau Ursin fra Helse Stavanger innledet. Den påfølgende debatten viste klart at Overlegeforeningens tillitsvalgte er opptatt av at man forsvarer vernebestemmelsene. Vernebestemmelsene åpner opp for en begrenset adgang til å arbeide utover Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, og man mente at man i størst mulig grad må unngå å arbeide utenfor de rammer som vernebestemmelsene utgjør. Enkelte røster foreslo å snevre inn vernebestemmelsene, og dermed begrense adgangen til å avvike fra Arbeidsmiljøloven ytterligere for på den måten å øke vernet for arbeidstakerne. Hovedtillitsvalgt for overlegene ved Ullevål universitetssykehus, Per Meinich, presenterte vitenskapelige data som klart viser de helseskadelige effektene og reduksjonen i prestasjonsevne som følger med lange arbeidsøkter og ved nattarbeid generelt. Dokumentasjonen er omfattende og økende på at nattarbeid er skadelig for oss som arbeidstakere og at vi under nattarbeid ikke kan forventes å prestere med den samme kvalitet som på dagtid. Dette underbygger Norsk Overlegeforenings grunnholdning om at nattarbeid skal unngås i størst mulig grad, og at slikt arbeid er forbeholdt øyeblikkelig hjelp på vakt der dette ikke kan vente til neste dag. Videre skal man sikres forsvarlig hvile uten trekk i lønn dagen etter man har arbeidet aktivt om natten. Pensjon Lederen for Overlegeforeningens pensjonsutvalg, Geir Ketil Røste, gjennomgikk status og konsekvenser av gjennomførte og pågående endringer i pensjonssystemet, herunder virkninger for sykehusansatte overleger og kostnadene for foretakene. Pensjon fremstår som et meget sentralt tema for Overlegeforeningen. Arbeidet med pensjon gis av styret i Overlegeforeningen svært høy prioritet og de utfordringer Geir Ketil Røste pekte på i sitt innlegg vil bli fulgt tett opp fremover. Hovedavtalen Den siste ettermiddagsseansen om bord på MS Crown of Scandinavia var viet hovedavtalen og erfaringene etter forhandlingene som førte frem til ny hovedavtale i desember 2007. Disse forhandlingene sådde kimen av optimisme om at det vil være mulig å oppnå et fruktbart samarbeid med Spekter også i kommende forhandlinger. Tonen under hovedavtaleforhandlingene var god, kreativ og løsningsorientert mellom partene. Som nevnt fikk Legeforeningen gjennomslag for noen av sine viktigste krav, selv om vi fremdeles er langt fra å ha de tillitsvalgtrettigheter og de rettigheter for ansatte som engasjerer seg i fagmedisinsk arbeid som man kunne ønske og forvente. Legeforeningens president, Torunn Janbu, gjennomgikk disse erfaringene for forsamlingen og svarte på spørsmål. Ylfs leder Hege Gjessing holdt et innlegg om viktigheten av samarbeidet mellom Ylf og Of, om hva som skiller oss og ikke minst om hva som binder oss sammen. Klimaet mellom Overlegeforeningen og Ylf er nå meget godt og samarbeidet meget tett. Overlegeforeningens leder, Arne Refsum, oppsummerte konferansen avslutningsvis og takket delegatene for oppmøte. Den spontane tilbakemeldingen fra erfarne kursdeltakere i forsamlingen var at Overlegeforeningen i år hadde gjennomført det beste tariffkurset noensinne. Det setter vi i styret naturligvis stor pris på å høre. Vi skal prøve å gjøre det ennå bedre neste år, velkommen! Olaug Villanger og Øyvind Watne. Styret i Overlegeforeningen fikk med seg svært mange verdifulle innspill. OVERLEGEN 12
Hovedstadsprosessen Jeg har mottatt noen tilbakemeldinger på at også Oslo-området må godta endringer og nedskjæringer, det var ikke stort Legeforeningsengasjement når tilsvarende prosesser skjedde i Bergen eller Trondheim. Innvendingene er relevante, men dimensjonene av prosessene og de nasjonale implikasjonene saken kan få, gjør at det fortsatt er nødvendig med et stort fokus fra Legeforeningen og Overlegeforeningen i denne saken. Saken nå gjelder ikke bare Oslo, men hele Helse Sør-Øst, og ca ½ parten av Ofs medlemmer. Uklare mål Hva er det man ønsker med selve prosessen? Er det ønske om innsparinger, kfr målet om å effektivisere for 800 mill. kr.? Er det ønske om å redusere areal? Tidligere Helse-Øst mente at deres bevilgninger til vedlikehold og drift av bygningsmasse bare dekket opp for 2/3 av deres eiendomsmasse, og at man derfor burde kvitte seg med 1/3. Videre er det behov for betydelig vedlikehold av for eksempel Lier, Dikemark og Blakstad, samt deler av Aker og Ullevål. Men i dagens prosess kommer ikke dette frem, opptaksområder etc skal endres, men det ligger ikke i bestillingen at noe skal legges ned. Hvordan skal man så klare å kutte i m2? Det er gjennom årene redusert betydelig på antall sykehus i Oslo, ved for eksempel at Sophies Minde, KMI og Revmatismesykehuset er lagt inn under RH, og DnR fulgte etter. Betanien og Menighetssøsterhjemmmet er borte, Gaustad er slått sammen med Aker, og Vinderen Psykiatriske drives av Diakonhjemmet, og alle gjenværende sykehus har nedslagsfelt på over ca 120 000. Dette er ikke en pasientmasse som bare lar seg absorbere i et av de andre sykehusene, det kreves ny bygningsmasse, dermed investeringer, noe som ikke er stilt til utsikt. Utgiftene her må jo også holdes opp mot behovet for nye sykehus i Buskerud og Østfold. Er det egentlig behovet for samordning mellom Riks-Radiumhospitalet og Ullevål som ligger bak prosessen? 2 store tidligere Regionssykehus med bare noen km mellom, bør ikke de kunne samarbeide bedre? Sykehusenes kompleksitet har gjort de tidligere forsøkene langtrukne, og det de har klart å bli enige om, har vært Hud, Øye og ØNH, men hvor selve prosessene har vært elendige. Det har vært mye mediafokus om de endringer som muligens skal skje i hovedstadsområdet den senere tid. Man må imidlertid skille mellom 2 parallelle saker, hvor strukturendringen er den ene, og underskuddsproblematikken er den andre. Sakene henger selvfølgelig sammen, dels fordi de skjer samtidig, og påvirker hverandre, og ikke minst fordi det er forutsatt ved sammenslåingen av Helse-Sør og Helse-Øst at man skulle ta ut en effektiviseringsgevinst i Hovedstadsområdet på ca 800 millioner kroner. Av Ofs leder Arne Laudal Refsum OVERLEGEN 13
Skal for eksempel leverkirurgi foregå begge steder? Ullevål trenger det pga multitraumefunksjonen, en funksjon RH ikke ønsker, og RH trenger leverkirurgien for sine levertransplantasjoner. Slik kan eksempel etter eksempel trekkes frem, og det er vel også grunnen til at det aldri er blitt et stort resultat av de spede forsøkene som har vært til nå. Men dersom dette er et av hovedmålene, hvorfor ikke ”bare” slå sammen disse sykehusene nå, og bli ferdig med det? Er det behovet for å skaffe nok pasienter til A-HUS. Dette paradesykehuset skal være ferdig i 2010, stort, flott og moderne. Og overdimensjonert. Store innvesteringer må utnyttes fullt ut. Men hvor skal pasientene komme fra? A-HUS fikk deler av Groruddalen fra Aker i 2003, mens Aker overtok Follo fra A-HUS. Tanken om et eget Follo- sykehus ble skrinlagt. Nå ønsker A-HUS flere av Akers pasienter, for eksempel Follo-området, for de medisinske pasientene, men kan ikke ta alle de kirurgiske. Skal man da splitte opp sykehustilhørighet avhengig av om det er medisin eller kirurgi? Eller skal A-HUS få pasienter fra Helse-Innland- ets område? Hvilke ringvirkninger vil dette få for den skjøre freden som har senket seg der etter en totalt mislykket funksjonsfordelingsrunde i 2003? Er det faglige hensyn? I premissene ligger det et ønske om ytterligere sentralisering av noe kreftbehandling. Om dette virkelig trengs, etter at både Helse Øst og Helse Sør hver for seg hadde sentralisert denne behandlingen betydelig, og også fordelt seg imellom, alt styrt på faglige premisser og i rimelig enighet. Her begynner de nasjonale implikasjonene å komme, for dersom det stilles opp svært store volumkrav for å kunne ”godkjennes” for å drive med bestemte typer behandling, hvordan skal disse kravene evt. implementeres i resten av landet? Eller skal vi ha noen krav i Sør-Øst, og andre krav i resten av landet? Vi har i løpet av prosessen fått et nytt begrep inn i norsk sykehusstruktur, nemlig områdesykehus. Man skal nå definere hvor store sykehusområder som må til for å drive med forskjellige typer medisinsk og kirurgisk behandling, og etter modell fra den danske hovedstadsprosessen slår man foretakene sammen i områder, og et sykehus defineres som områdesykehus. (Man glemmer at Danmark har et areal som Finnmark.) Det er usikkert om de forskjellige sykehusene skal slåes sammen til store foretak, eller om de bare skal samarbeide. I dette ligger også forslaget om at Ullevål skal ha all akuttkirurgi for hele Oslo, dvs Diakonhjemmet, Lovisenberg og Aker sektor. Hva det reelt er å spare på dette er usikkert, siden alle sykehusene fortsatt skal drive med elektiv kirurgi, og må da ha vaktordninger for å ivareta disse pasientene. At Ullevål som Universitetssykehus skal ” drukne” i enkel akuttkirurgi som appendicitter og fract. colli fem synes også underlig. Hva med de som legges inn for akutt abdomen, men som viser seg at bare skal opereres, skal de sendes til sitt lokalsykehus neste dag, eller skal de forbli på Ullevål til de skal hjem? Hvordan vil det gå med muligheten for godkjent utdanningsinstitusjon for de andre sykehusene, dersom de mister akuttfunksjonen? Områdesykehus-ideen låser også diskusjonen om evt sammenslåing på tverrs av grensene, for eksempel ligger de psykiatriske sykehusene Blakstad, Dikemark og Lier i relativt nær lokalisasjon til hverandre, alle i ”museums”-bygninger, men tilhørende Sykehuset Asker og Bærum, Ullevål og Sykehuset Buskerud. Også Universitetssykehusfunksjonene skal vurderes. Skal vi fortsette med denne funksjonen ved RH, Ullevål, Aker og A-HUS ? Ønsket om å styrke forskningsmiljøene gjør at man kan tro at Helse Sør-Øst ønsker å legge dette på ett sykehus, nemlig RH. Vi i Legeforeningen har lenge arbeidet for en OVERLEGEN 14
styrking av medisinsk forskning, men vil ikke RHs spesielle pasientpopulasjon føre til at betydelige pasientgrupperinger ikke er tilgjengelig for forskning? Og hva med undervisningen av medisinerstudenter, er det RHs spesielle pasienter de skal undervises i, eller skal undervisningen foregå på andre sykehus hvor forskerne ikke er? Hva da med prinsippet om forskningsbasert undervisning? Samtidig er det vel slik at verken Aker eller A-HUS har maktet å legge forholdene til rette for noen særlig grad av forskning og vitenskapelig produksjon til nå. Prosessen skal gå meget raskt. Til nå har Helse Sør-Øst lagt frem skisser til bl.a. områdesykehusordningen, deretter er det gjennomført dialogkonferanser for 3 fagfolk fra hvert sykehus som skulle diskutere faglige premisser for organisering av fagområdene. Det er uklart hvordan resultatet av disse dialogkonferansene skal syes sammen til en helhet, og dette er det Helse Sør-Øst som gjør. Hvordan fasit skal trekkes opp der dialogkonferansen ikke har vært samstemt synes vanskelig, og hvordan resultatet mellom de forskjellige fagområdene skal kunne trekkes sammen til en helhet, slik at sykehusene sitter igjen som funksjonelle enheter synes enda vanskeligere. Så er det et problem i seg selv at dialogkonferansene gjennomføres med premissen om områdesykehus, og når hele runden av dialogkonferanser er avsluttet, sendes prinsippet om områdesykehus ut på høring til relevante instanser. Bakvendt saksbehandling? Disse rundene skal føre frem til et styreforslag innen midten av april, på alle de ovennevnte prosessene, samt problematikker rundt lokalsykehusfunksjon, rus og psykiatri. I etterkant skal man vurdere hvilke konsekvenser dette vil få for undervisning og utdanning. Jeg tror at mange avdelinger kan risikere å miste utdanningsstatus, eller å få godkjent tid redusert. Også her vil dette ha nasjonale implikasjoner, for med redusert utdanningskapasitet vil området kunne trekke til seg spesialister fra resten av landet. Det tas sikte på endelig vedtak i oktober 2008, men hvor lang tid implementeringen skal skje over er ikke avgjort, evt. ikke offentliggjort. Om det følger noen midler til nødvendige investeringer er ikke klart. Den danske hovedstadsprosessen får 13 mrd. kr til dette. Det vil følge med betydelig endrede arbeidsforhold for våre medlemmer, mulig endret ansettelsesforhold, og evt mulige oppsigelser. Alt dette vil kreve betydelig fokus fra Ofs side i tiden fremover. Jeg må innrømme at jeg sitter med følelsen av at Helse Sør-Øst sitter med en ferdig fasit, men at den først kommer opp på slutten av prosessen, og at det er mye skinndemokrati ute og går. Overlegeforeningen er positiv til omstilling, men da må siktemålet være å bedre forholdene for god pasientbehandling og ivaretagelse av pasientsikkerhet, gjerne med den følge at man kan drive billigere og dermed fristille midler fra drift til pasientbehandling. Omstillingsprosesser er imidlertid ofte kostnadskrevende, men det er ikke stilt noen omstillingsmidler til disposisjon for denne prosessen, og da ender det ofte ut som skrivebordsforslag, eller mislykkede forsøk. Vi får se. Samtidig med at dette bladet går i trykken behandler styret i Helse Sørøst denne saken, se www.helse-sorost.no/ delrapporter-hovedstad OVERLEGEN 15
OVERLEGEN I Stortinget den 26. februar i år redegjorde statsråd Sylvia Brustad for den økonomiske situasjon ved landets helseforetak. Fra 2002 til 2006 var det en økning i antall årsverk på 9500, hvorav 300 legeårsverk pr. år. Sammenlignet med Sverige, Danmark og Finland har vi flere leger og flere sykepleiere pr. innbygger. Budsjettet for 2002 var på 50 milliarder og budsjettet for 2008 er på 85 milliarder. På www.stortinget. no kan hennes 14-15 siders redegjørelse hentes ut. Hun påpeker at departementet har slått sammen Helse Sør og Helse Øst for å få en mer aktiv pasientbehandling og mer kvalitet i tilbudet. Helse Sør-Øst har fått i oppdrag å få til en bedre samordning og ressursutnytting i den sammenslåtte regionen, spesielt i hovedstadsområdet. Statsråden forventer bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer, bedre utnyttelse av personell, sykehusarealer, IKT og medisinsk utstyr mv. Det er en forutsetning at bedre ressursbruk skal være et gode for alle parter, først og fremst for pasienter i hovedstadsområdet, men selvfølgelig også for pasientene i hele regionen og i landet for øvrig. Hun vil ha åpen kommunika- sjon, gode prosesser og systematisk involvering av de ulike aktørene. Et utfordrende oppdrag. Etter at andre helseforetak har holdt på med intern omstilling i noen år, er det nå Helse Sør-Øst sin tur. De har en vanskelig og slitsom tid foran seg hvor det er viktig å holde god kontakt med andre som har vært i og er i omstilling. Omstillingskravene synes uløselige for de fleste før en begynner å gå inn i dem. Det er alltid triveligere å være med å bygge opp virksomhet enn å måtte stramme inn. Særlig blir det vanskelig når en må se i øynene at konsekvensene kan bli at møysommelig oppbygget kompetanse kan bli redusert eller gå tapt og oppsigelser spøker i bakgrunnen. Årsverk skal fjernes og når prosessen i Helse Sør-Øst skal gå så fryktelig fort, er det ikke sikkert en kan klare nedtrekket på legesiden kun med reduksjoner i overtid slik man til nå har klart det i Helse Midt-Norge. Statsråden har nylig gjentatt kravet om budsjettdisiplin over hele linjen. Ingen av oss får lenger bruke flere midler enn dem vi har fått tildelt. Da er det mest konstruktivt å snu seg rundt, se og lære av hvordan andre har løst sine budsjettjusteringer, arbeide for at konsekvensene skal bli synlige og komme på de områder som er minst viktige. I Dagens Medisin 6. mars sier adm. dir. ved St. Olavs Hospital, Gunnar Bovim: ”Oslo – sykehusene kan klare det samme som oss.” Ved St. Olav reduserte de med 120 mill. i 2006, med ytterligere 300 mill. i 2007, tok vekk 180 senger og samtidig opprettholdt de pasientbehandlingen. Ca 500 årsverk er fjernet og adm.dir. mener at innstrammingene har rammet de ansatte i mye større grad enn pasientene. Tillitsvalgte hadde fryktet større konsekvenser for pasientene enn det ble og berømmer de ansatte for å ha strukket seg langt. Sykepleiere, hjelpepleiere og ufaglærte ble hardest rammet mens legene fikk overtiden barbert. Mange ansatte har vært og er redde for å miste jobbene sine og det har vært mye uro internt. Tillitsvalgte har vært aktivt med i hele prosessen og nedtrekksutfordringene fortsetter. I 2008 må St. Olav trekke ned ytterligere 180 mill. Det blir 600 millioner nedtrekk i løpet av 3 år! Mandatet til St. Olavs Hospital er at de skal gi best mulig pasientbehand-. ling med de midler de får tildelt. Ledelsen, tillitsvalgte og vernetjenesten har et tett samarbeid om å få dette til på best mulig måte. Tillitsvalgte deltar aktivt i alle prosesser, de må passe på at tempoet i omstillingen ikke blir for høyt, de må gå inn i omstillingsforslagene som kommer og synliggjøre konsekvenser. Under prosessen må forskning og fagutvikling ivaretaes og man må ha Omstilling i spesialisthelsetjenesten: – ”Oslo-sykehusene kan klare • Nå er det Helse Sør-Øst sin tur. • De har en vanskelig og slitsom tid foran seg. • Møysommelig oppbygget kompetanse kan gå tapt. • Det er smertefullt å måtte redusere tilbud man ser befolkningen har nytte av. Av Sigrun Solberg 16
kontinuerlig fokus på sykemeldingene. Bovim sier til Dagens Medisin at han synes det virker underlig at man i Helse Sør-Øst har så store problemer med å identifisere omstillingsmuligheter særlig på bakgrunn av at de i henholdt til utredningen fra Magnussenutvalget har mest penger å rutte med i forhold til befolkningens behov. Ansattes rettigheter må sikres både som enkeltpersoner og med hensyn til at tillitsvalgte og vernetjenesten skal inn i alle deler av prosessen. Ved St. Olavs Hospital har de bygget videre på en guide for omstilling og nedbemanning som ble utarbeidet på Haukeland Universitetssjukehus i 2004 med revisjon i 2007. Et flytskjema som beskriver hele omstillings- prosessen ble videreutviklet og viser nå bl.a. også alle drøftingspunktene knyttet til de ulike faser i prosessene. Det kan være en støtte å ha et slikt tydelig og oversiktlig A4 ark som sjekkliste for å sikre at en får gjort tingene på rett måte. I Helse Sør-Øst holder arbeidsgiver og tillitsvalgte/vernetjenesten nå på å utarbeide sitt eget omstillingsdokument. I den forbindelse kan det være nyttig å se på hva de har i St. Olavs Hospital og det som Oslo Legeforening har lagt ut på sin hjemmeside. I Trondheim mener tillitsvalgte for Ylf at fagmiljøene er blitt skadet ved at økt produksjonspress har ført til mindre tid til forskning og fagutvikling. Innen Helse Vest har forskningsaktiviteten øket under omstillingen. Men annen fagutvikling har hatt trange kår fordi kursmidlene er kraftig redusert over hele linjen. Begge steder er det pasienttilbud som enten ikke er blitt iverksatt eller som er innskrenket. Det er smertefullt å måtte redusere tilbud man ser at befolkningen har nytte av, spesielt tilbud det har kostet mye å bygge opp. Man må være særlig oppmerksom mot området hvor virksomheten også etter en omstilling har behov for spesialkompetanse / spisskompetanse som det vil være avgjørende å beholde og som det tar lang tid å erstatte. I kompetansekrevende virksomheter er det vanlig at man blir enige om å setter opp kriteriene for utvelgelse av hvem som blir tilbake i organisasjonen, slik at kompetanse teller mer enn ansiennitet og sosiale forhold. Det er viktig både for arbeidstakere og arbeidsgivere at en etterlever krav i arbeidsmiljøloven, hovedavtalene, spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven og andre aktuelle avtaler og at man arbeider tett sammen for å finne de gode løsningene og unngå de verste konsekvensene. Alle som har stått i omstilling vet at det er tøft helt fra omstilling er varslet, gjennom alle prosessene og for noen også i ganske lang tid etterpå. Det tar også tid å bygge en ny ”barbert” organisasjon. det samme som oss” For mer informasjon: www.stortinget.no/stid/2007/s080226-01.html www.helse-sorost.no www.legeforeningen.no/asset/38150/1/38150_1.pdf Adm. dir. Gunnar Bovim, St. Olavs Hospital 17 OVERLEGEN
Cuba ble uavhengig stat 20. mai 1902. Etter nesten 60 år med stadige konflikter ble landet erklært kommunistisk stat under Fidel Castros ledelse 8. januar 1959, og han var fortsatt leder da vi ankom Havana 17. februar. Landet har overlevd handelsboikott fra 1962. Vi opplevde cubanerne som utadvendte og sosiale. De er stolte av landet sitt og over revolusjonen og dens helter. Det finnes ingen privat eiendom og staten har enorme bygningsmasser som skal ivaretas. På grunn av manglende økonomisk utvikling, har cubanerne vært nødt til å ta vare på bla. sine gamle bygninger og biler, noe som gir oss turister en fantastisk opplevelse med blanding av nydelige gamle herskapshus i kolonistil og gamle amerikanske biler. Når sant skal sies, så har de en kjempeutfordring i bevaring av gamle bygg. Hovednæringa, i tillegg til turisme, er sukkerdyrking med innhøsting i perioden november til mai. Denne kunne vi observere underveis da vi suste avgårde i leiebil langs ”autopistaen” som går langs det meste av øya. Innhøstinga foregikk med et vidt spekter av teknologi, alt fra oksespann til svære ”treskemaskiner”. Motorveien var et kapittel for seg! Det var 4 til 8-felts vei uten filoppmerking og asfalt av varierende kvalitet. Det var om å gjøre å finne den ”fila” som hadde mest heldekkende og jevn asfalt. Det var i grunnen ikke så vanskelig, da vi var nærmest alene på veien, bortsett fra en og annen svær gammel ”amerikaner”. I den grad disse bilene sto i ro, var det som regel med åpent panser og med en mannsperson hodestups inn i motoren. Skilting langs veier var mangelvare, man måtte bare stole på at man hadde funnet ut riktig avstand på kartet. Rett som det var sto det en person i grønn uniform i veikanten og viftet. Vi trodde først at det var politikontroll, men det viste seg å være bananselgere - på motorveien! Reisebrev fra Cuba Helseforetak Universitetssykehuset i Nord- Norge – UNN har gitt beskjed til sine ansatte om at all overført ferie skal avvikles snarest og innen utgangen av 2008. Familien vår hadde lovet venner i Venezuela og vår tidligere utvekslingsstudent i Panama et besøk, og vi fant ut at en treukers tur til landene i Caribien kunne passe nå (dette til tross for at Tariffkonferanse på Danskebåten skulle arrangeres i samme periode). Jeg kunne ikke tenke meg å besøke dette området uten å legge turen innom Cuba og mitt reisebrev skal dreie seg om denne helt spesielle øya. AV MARIT TØNDER RØDLAND Vi opplevde cubanerne som utadvendte og sosiale. OVERLEGEN 18
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy