internasjonale retningslinjer. Dette skjer dels på årlig kvalitetsseminar, dels på andre møter, og materialet sendes også til de enkelte avdelingsledere. Slik benchmarking ansees å være en effektiv drivkraft for kvalitetsforbedring av virksomheten. At registerets data også gir den lokale nefrolog et grunnlag for planlegging av virksomhet og beregning av fremtidig ressursbehov kan også sies å bidra til kvalitetsutvikling. Data og resultater fra registeret brukes i vitenskapelige publikasjoner og serveres i årsrapporter osv. Årsrapporten legges på Nyremedisinsk forenings nettside (www.nephro.no). Vitenskapelige publikasjoner skrives av andre, hovedsakelig nefrologer, som har kommet med ideene til hva som skal analyseres, og deretter har fått data egnet for analysene fra registeret. Når det gjelder benchmarkingen med sentersammenligninger har jeg vært nølende til å offentliggjøre dem med åpen angivelse av sentrene. Nefrologene har bedyret på flere møter at de mener sammenligningene kan legges frem åpent, og det vil nok komme til å skje. Men for hvert nytt parametersett vi tar opp til sammenligning synes jeg sentrene må få ett år eller to til å forbedre seg ut fra psevdonymiserte resultater før vi går over til å legge sammenligningene åpent på nettet. Det er jo vanskelig å argumentere imot de store arbeidene som er gjort på dette området spesielt fra USA. Det er imidlertid en kjensgjerning at det ikke finnes arbeider som klart dokumenterer denne sammenhengen for norske forhold. Man skal sannsynligvis ikke se bort fra at spesielt arbeider fra USA kan være ”biased” ut ifra at dette ofte er store privat drevne enheter med et markedsføringsbehov for eksempel, og at konklusjonene til en viss grad kan være farget av dette. ”Store” norske enheter eller med potensiale til å kunne vokse og bli større, vil fort kunne henge seg på disse konklusjonene. Det vil jo utgjøre en støtte i deres arbeid for å overta oppgaver fra andre sykehus for å vokse og derved ”bli bedre fordi de blir større”. Det er jo også uomtvistelig at antallet inngrep pr. lege går ned jo større avdelingen er. Norsk Karkirurgisk Forening har tatt tak i denne problemstillingen med ”Strukturrapporten” i 2002 og ”Forslag til funksjons- og oppgavefordeling for karkirurgien i Norge” i 2006. Ved å innse at et for lite antall spesialister vanskelig kan opprettholde et kontinuerlig forsvarlig faglig tilbud til brukerne, og at større enheter vil gi en bedre spesialistutdanning, har man i begge disse rapportene gått for å redusere antallet avdelinger for å bygge opp større enheter med et sterkere faglig miljø. Resultatene ved operativ behandling av carotistenose og aortaaneurismer er valgt som kvalitetsindikatrorer i norsk karkirurgi. En gjennomgang av litteraturen vedrørende carotiskirurgi ved Nasjonalt Kunnskapssenter for Helsetjenesten konkluderer med at sammenhengen er dokumentert til tross for at ingen av de 18 artiklene støtter denne konklusjonen når det gjelder intervensjonsbehandling og kun èn artikkel støtter teorien om sammenheng mellom kvalitet og sykehusvolum og to støtter tanken når det gjelder kirurgvolum. Noe klarere blir bildet når man ser på forholdene vedrørende behandling av AAA. Men her ligger relasjonen både for kirurg- og sykehusvolum i forhold til kvalitet på et nivå som ved en middels stor norsk avdeling. Innen karkirurgi blir i dag et ytterst lite antall inngrep utført av ikke-spesialist. Dette er en av gevinstene man har høstet ved å samle flere mindre enheter til større, hvor det til enhver tid er en vakthavende spesialist i karkirurgi og stort sett en vakthavende intervensjonist på radiologisk avdeling. Den eneste delen av karkirurgien som fortsatt til en viss grad drives av ikkespesialister, er varicekirurgien. Dette er et karkirurgisk ansvarsområde, men pasientmengden er så stor at kapasiteten i spesialavdelingene blir for liten. Stort sett fungerer dette problemfritt, men målet må være at disse pasientene også skal vurderes og behandles av ansvarlig spesialitet. Samling til større enheter er på ingen måte ensbetydende med en heving av kvalitetsnivå. Dette er jo i stor grad personavhengig og avhengig også av faglig kultur og fokus i det enkelte foretak. I mange sammenhenger vil en nærhet til behandlingssted ha betydning for pasientene. Men så spesialisert som karkirurgien etter hvert har blitt og så sammensatte sykdomsbilder pasientene etter hvert har, tror jeg flertallet aksepterer lengre avstand til en mer komplett avdeling. Men jeg tror ikke det dreier seg om ”jo større jo bedre”. NORDKAR - Norsk Karkirurgisk Register Erik Halbakken, styreleder NORDKAR http://www.helsedirektoratet.no/ kvalitetsforbedring/kvalitetsregistre/oversikt_kvalitetsregistre/ http://www.kreftregisteret.no/no/ Registrene/Kvalitetsregistrene/ OVERLEGEN 17
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy