mangler. Tunellene som de har egner seg for transport av engangsutstyr, mindre for tungt større utstyr. Vi har for øvrig beskrevet dette sykehuset mer i detalj i den artikkelen vi hadde i Lancet akkurat nå. Bare opptakten til utreisen og hvordan våre to kolleger kom seg inn i Gaza, idet krigs-handlingene tok til, er verdt å lytte til. NORWACs initiativ ble støttet av norsk UD og ambassaden i Egypt sto for det meste av det praktiske. Fosse arbeider på spreng med en bok om dette hvor detaljene vil finnes. Da det ble aktuelt, var jeg aldri i tvil om at jeg skulle reise, sier Fosse. Jeg har et par anestesikolleger jeg kontakter ved slike anledninger og Mads sa ja med en gang. Billetter og finansiering ble ordnet ila ett døgn. Men, jeg vil understreke at vår situasjon var dramatisk annerledes enn våre palestinske kollegers: Vi hadde vår familie hjemme, vi hadde en plan for inn og utreise og vi hadde en plan for hva vi skulle gjøre der og en horisont på 4-5 dager for hele oppholdet. Vår rolle må ikke overdrives! Våre kolleger var i sitt eget land og det var der krigen herjet. Jeg kan best illustrere det med at en av kirurgene på vakt den ene dagen fikk både sin datter og kone inn blant de skadde! De klarte seg heldigvis, men den neste dagen fikk den samme kollegaen inn sin fetter – død! En annen kollega opplevde (mens vi var der) at huset hans ble bombet mens han var på jobb. Det lå i ruiner. Man kan ikke forestille seg det… Nei, dette kan man knapt ha noen forestilling om uten å befinne seg der. Er det noe som skiller denne opplevelsen fra dine andre erfaringer fra krig og katastrofer? Ja, et par ting. For det første har jeg aldri sett så mange skadde og drepte barn. Til nå er rundt 1300 døde og ca 30 % av dem er barn. Dette er svært spesielt og har med det å gjøre at befolkningen er ung og hver familie har kanskje opptil 10 barn. Gaza er ikke større enn halve Oslo (ca 4 mil langt og knapt 1 mil bredt) og har 1 mill innbyggere. Det er ikke mange steder å gjemme seg. Videre er det overtydelig at sivile mål ble systematisk angrepet, det er ikke vi i tvil om. Offentlige bygninger som politistasjoner midt på dagen, moskeer under fredagsbønnen og grønnsaksmarkedet ble bombet. Til krigshandlingenes slutt var 18 moskeer angrepet og ødelagt. Vel ble det sluppet løpesedler fra fly som varslet angrep, men dette medførte bare at kvinner og barn søkte tilflukt i det de trodde var trygt, en FN drevet skole – vi vet jo hvordan det gikk. Vi så mer dramatiske skader (avrevne underkropper) som gjør oss sikre på at såkalte ”nye våpen” har vært benyttet. Hvordan takler man slike massive skader, både i antall og omfang? Man gjør sitt beste med de forutsetninger som er. Det går i bølger og minst en gang om dagen kom det inn en kohort med opptil 60 skadde fra et større treff. De kommer inn i ambulanser, busser og privatbiler. Man fordeler og opererer så fort det lar seg gjøre, - to på hver stue, i korridorer osv. Så roer det seg jo etter hvert, etter noen timer er pasientene enten opererte eller døde… Hvordan forholder man seg til anklager om fordreid og ensidig informasjon når man står midt oppe i dette? Akkurat det har ikke vi tatt så veldig tungt, for vi har bare rapportert det vi til enhver tid har sett. Siden har jo våre utsagn blitt bekreftet av andre. Selvfølgelig måtte vi fortelle hva vi så, særlig fordi vi var alene om disse observasjonene den første tiden. Men, det er jo litt frustrerende at budskapet blir borte i et fokus på mulige feil i formidlingen når vi har med en slik humanitær katastrofe å gjøre. Telefonen ringer og det bankes på døren. Øverst i alle haugene på skrive- bordet ligger de siste rapportene om dødstallene fra de palestinske myndighetene. Kontakten med konfliktsonen er åpen og jeg vil regne med at Fosse snart er tilbake for å ta fatt på nye oppgaver ved Shifa- sykehuset. Det fikk jeg ikke spurt ham om før døren ble åpnet og det kom inn kolleger som ville omfavne ham og ønske ham velkommen hjem. Det er ingen tvil om Erik Fosses dype humanitære engasjement. Sammen med kollega Gilbert og det senere norske teamet som avløste dem (Muhammad Abou-Arab, Johannes Brattebø, Dagfinn Bjørklid) har han gjort en innsats for krigsofrene i denne tragiske konflikten som det står en svært stor respekt av. Det blir ganske stusselig å tenke tilbake på hvilken avsporing debatten tok de første dagene her hjemme, da man var like opptatt av deres informasjonsrolle som hva de faktisk rapporterte om. http://www.norwac.no http://www.ugeskriftet.dk/ portal/page/portal/ LAEGERDK/UGESKRIFT_ FOR_LAEGER/ TIDLIGERE_NUMRE/2009/ UFL_EKCMA_2009_4/UFL_ CMA_2009_4_55522 http://no.wikipedia.org/wiki/ Gen%C3%A8 vekonvensjonene
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy