Det verste har skjedd – en pasient er skadet eller er til og med død, og du vet at det ikke er ”naturens gang”. Hva gjør du? I mange år har normen vært ”ingen ting” eller ”prøv å glemme det snarest mulig”. Instinktet sier oss kanskje at vi bør skyve det under teppet, da blir det ikke så ubehagelig. Mange har ledd av e-posten som har sirkulert de siste måneden om rådgiveren som spør om det er gått galt, det er din skyld, og noen vet om det: ”Stakkars deg.” Kolleger er blitt frosset ut etter at de ”har havnet i ulykken”. En ”medisinsk ulykke” er belastende for de involverte. Både pasienten, de pårørende og behandlerne må håndteres på en god måte. Hvis det ikke skjer, kan det ha uheldige konsekvenser: • Ingen lærer av feilen • Prosesser bedres ikke • Team-medlemmer føler seg inkompetente • Enkeltpersoner opplever at de blir isolert • Feilen kan vokse ut av proporsjoner • Posttraumatisk stress syndrom (vist ved søvnvansker, mareritt, irritabilitet, konsentrasjonsvansker, hendelsen gjenoppleves). Heldigvis er teppeskyvingen i ferd med å endres nå. Selv har jeg hatt stor nytte av noen artikler som ble publisert i anestesilegenes tidsskrift, NAForum i 2004/2005, skrevet på bakgrunn av foredrag av sveitseren Sven Staender. Jeg vet at disse også kan være verdifulle i andre spesialiteter, så jeg refererer til dem her. Som ledere og kolleger kan vi bidra til at teamet som har vært involvert i en slik hendelse, klarer seg etterpå. Det er syv elementer for å lykkes, og jeg bruker mitt eget fag, anestesiologi, som eksempel: 1. Briefing Start alltid dagen med å gjennomgå dagens program/det som skal skje. Behovet for åpen kommunikasjon må understrekes og etterleves. Alle spørsmål eller uro må uttrykkes, alle har delt ansvar for å takle dette. 2. Pasienten må fortsatt behandles når uhellet har skjedd : • Initialt samme teamet (kjenner pasienten og situasjonen). • Informer og tilkall en overordnet kollega. • Deleger så behandlingsstrategien til denne. • Deretter bør det opprinnelige teamet avløses, både av sikkerhetsgrunner, og for å gå videre gjennom punktene 3-7: 3. Dokumentere hendelsen: • Så snart som mulig. • Alle relevante detaljer bør med, heller flere enn færre. • I tillegg bør hvert enkelt person skrive sin egen versjon av det som skjedde. • Hendelsesforløpet bør dokumenteres, tolkning hører ikke hjemme her. • Man bør sette til side utstyr, medikamenter, osv, som har vært brukt. 4. Informasjon om hendelsen: • Teamet, relevante kolleger fra egen og andre spesialiteter, avdelingssjef, direktør. • Til pasienten eller pårørende: Husk å bruke forståelige ord, gjør det i en rolig atmosfære i et lukket rom (aldri i korridoren)! Det må gjøres personlig av dem som har vært involvert, og ikke over telefon (der kan man si at det har skjedd noe alvorlig, de må komme med én gang). • Start med de verste nyhetene, forklar fakta, ikke spekulasjoner. Hvis pasienten har overlevd, beskriv de neste trinnene. Forsikre om at det blir gjort fullstendig etterforskning og beskriv prosessen. Ikke skyld på noe enkelt teammedlem! • Uttrykk din sorg/beklagelse. 5. Debriefing Håndtering av det involverte teamet/ personen: Sannsynligheten for skadelige ettervirkninger er mindre ved korrekt debriefing enn uten: • Så snart som mulig med alt involvert personell. • Gjøres av den mest erfarne spesialisten (ikke nødvendigvis sjefen). • Konfidensialitet er nødvendig. • Spør om ”hva”, ikke ”hvem”, vis empati og ikke skyld på noen. • Alle i teamet må få mulighet til å snakke, tillat spørsmål og følelser. • Gå gjennom neste trinn av det som vil skje. 6. Analyse. Det er nødvendig å bruke system-tilnærming, illustrert ved “Sveitserostmodellen” som J. Reason introduserte i 1993. Skal en potensiell ulykke utvikle seg til en virkelig ulykke, må alle ledd i kjeden svikte. Potensielle avvergemuligheter blir ikke fanget opp. Bare om alle hullene dekker hverandre, skjer ulykken. 7. Læring av uhellet og implementering av forbedringer. I tillegg må vi ivareta behovene til pasienten og pårørende – åpenhet (”open disclosure”): Det betyr å legge frem hele sannheten. Vi har en klar etisk plikt til å fortelle pasienten eller etterlatte om hva som egentlig skjedde. Dessverre skjer dette ikke så ofte eller så systematisk som pasientene venter. Bare en tredel av pasientene som hadde vært utsatt for en uheldig hendelse bekreftet at legen hadde informert dem om det . Det er Pasienten døde, og du tror det er FaMe OVERLEGEN 32
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy