relevante tiltak. Bedømming av alvorlighetsgrad skjedde ut fra pasientens situasjon, dvs. om det var en alvorlig hendelse for pasienten. • Feilmedisineringene som det refereres til, skjedde i tidsrommet fra begynnelsen av 1990-tallet fram til 2002. • Geografisk var sykepleierne spredt over hele landet. • De representerte både sykehus, samt 1. linjetjenesten. • Overfor pasientene ble det i de aller fleste tilfeller iverksatt aktive tiltak for å begrense skadene feilmedisineringene kunne ha fått for dem. En av pasientene fikk alvorlige og varige skader som følge av feilmedisineringen. Sykepleierne beskrev opplevelsene sine på flere områder. Det jeg skal fokusere på i dette innlegget er ”Senere reaksjoner”, samt hvordan disse sykepleierne opplevde å bli møtt av sine kolleger og ledere. Det er ikke lett – på kort tid - å skulle formidle den enorme følelsesmessige belastningen det var for disse sykepleierne å ha gjort en feilmedisinering som rammet pasienten, også i de tilfellene der feilen ikke fikk varige konsekvenser for pasienten. Flere opplevde at hendelsen preget dem i dagliglivet over flere år, både på jobb og i privatlivet. Alle sykepleierne fortalte om den kolossale skyldfølelsen; spesielt overfor pasienten og hans pårørende. De fortalte om følelsen av skam og å ha sviktet. Noen ble dypt deprimerte; dette artet seg som en opplevelse av resignasjon og fortvilelse både på det personlige og faglige plan. For to av sykepleierne varte dette i flere år. Disse to hadde også tanker omkring å ta sitt eget liv i etterkant av feilmedisineringen. Soningsbehov; flere hadde behov for å gjøre opp for seg på en eller annen måte. De opplevde seg som forbrytere som hadde utført en ugjerning og de hadde forventninger om straff og represalier, selv om dette også var noe de fryktet. Følelsen av å stå alene; handlet for noen om at ansvaret og byrden ved å ha gjort en feil ikke kunne deles med noen, for andre handlet det om mangl- ende støtte fra kolleger og ledere. Alle sykepleierne fortalte at de var redde for å gjøre nye feil. Til tross for at de i større grad dobbelt- og trippelkontrollerte medikamentene, så resulterte denne redselen i at de stadig følte seg utrygge på om de hadde handlet rett, med en påfølgende mistillit til seg selv. Noen levde med denne redselen for å feile hver eneste dag over flere år! Redsel for andres reaksjoner; spesielt redde for at kollegene skulle oppfatte dem som dårlige yrkesutøvere. Redsel for arbeidsrettslige, administrative og strafferettslige reaksjoner; i form av irettesettelse fra ledelsen, anmeldelse, oppsigelse, fengselsstraff, samt å bli fratatt autorisasjonen. Behov for distanse; både fysisk og emosjonell. Dette artet seg eksempelvis som at flere av sykepleierne unngikk pasienten og hans pårørende eller at de unngikk å snakke om feilmedisineringen. På et senere stadium var det noen som valgte å distansere seg fra jobben, ved å ta videreutdanning, jobbe i redusert stilling, samt skifte arbeidssted for en periode. Endret selvbilde; sykepleierne ble tvunget til å se sin egen feilbarlighet, noe som medførte at deres faglige selvbilde ble rokket kraftig ved. De begynte å tvile på hvorvidt de egnet seg som sykepleiere og stilte spørsmålstegn vedrørende sin faglige kompetanse. Dette er et utsagn fra en av sykepleierne for å illustrere hvordan den faglige selvtilliten kan svekkes etter en slik hendelse. Betyr det noe hva jeg mener? Kan man stole på min dømmekraft og mine vurderinger nå? Har jeg noen autoritet som fagperson nå? Flere av sykepleierne fortalte om økt ydmykhet overfor ansvaret som ligger i yrkesutøvelsen, samt en bedre forståelse for kolleger som feiler. For flere av dem representerte hendelsen et potensiale for læring. OVERLEGEN 9
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy