Overlegen nr. 1 - 2010

Innlegg av Raymond Mortensen./PSL Ledelse i det offentlige Ledelse i det private helsevesen Lakei – eller herre i eget hus De siste 15 år har jeg vært praktiserende spesialist i urologi i min egen lille organisasjon som på mange måter er å sammenligne med et minisykehus. Men jeg har en fortid som leder for en kirurgisk avdeling. Min eneste forutsetning og kvalifikasjon den gang var at jeg var lege og fagmann blant likemenn. Jeg ble utdannet i en tid da de somatiske sykehus var en naturlig forlengelse av feltsykehusene hvor ledelsen var forbeholdt den som best kunne løse oppgavene og den som blant likemenn ble akseptert som dyktigst. Vel var dette for 35-40 år siden, og det var ingen tvil om at det var en enhetlig ledelse med klar hierarkisk struktur. Denne strukturen hadde sin bakside med ledere som utviklet despotiske trekk, og alle leger med noen år på baken vil kunne fortelle om avdelingsoverleger som hersket som små tyranner og eneveldige småkonger på sine avdelinger. Denne tiden kommer forhåpentligvis ikke tilbake, og vi som har opplevd det har mange historier å forskrekke de yngre med. Ettersom sykehusorganisasjonen vokste i omfang og tjenester ble det gradvis behov for å organisere ledelses- strukturen, og etter en turbulent periode med profesjonsstrid ble det så 1. januar for 10 år siden innført lov om spesialisthelsetjenesten. Loven slår fast at sykehusenes oppgaver er pasientbehandling, forskning og utdanning av helsepersonell. Mer kontroversielt ble lovens bestemmelse i § 3.9 om at det skulle være én ansvar- lig leder på alle nivåer. Det ble imidlertid ikke definert hvilken fagutdannelse lederen skulle ha. Den overordnede ledelse ble sykehusstyret og administrasjonen. Jeg var leder på en kirurgisk avdeling i denne problematiske tilpassingstiden, og det var stor uro blant legene i avdelinger som fikk annen ledelse enn leger. Støyen rundt lederens faglige bakgrunn har nok stilnet noe etter hvert. Det tror jeg har sammenheng med at kravene til den nye leder i større og større grad har kommet ovenfra i form av stadig strammere økonomi og økte byråkratiske påbud. Hvilket fag lederen har betyr mindre da hennes arbeidsdag består i å administrere ressursmangelen. Livet som leder er annerledes i egen praksis, og spesielt friheten til å finne sin egen stil og sine egne løsninger er uvurderlig. I etableringsfasen har man de samme utfordringer som en gründer i næringslivet og en må forholde seg til næringslivets hovedregel – å ha kontroll med utgiftene. OVERLEGEN 10

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy