Kjære kolleger Godt nytt år til alle! Årets første utgave tar opp ulike aspekter ved begrepet ”Ledelse”. Et omfattende tema og kanskje vil det fylle mer enn ett nummer. I utgangspunktet vil vi relatere tematikken til våre omgivelser; ”ledelse i sykehus”. ”Ledelse” er på ett vis selvforklarende og alle har vi vel en grei forståelse av hva det innebærer. Likevel er dette et helt eget fagfelt med sitt eget teorigrunnlag utviklet gjennom lang tid og særlig det siste halvannet århundre. Det finns mye litteratur, og ”ledelse” er en del av mange utdanningsløp. En skal likevel ikke måtte gjøre dype dykk ned i ledelseslitteraturen før en møter ulike definisjoner og forutforståelser av begrepet. Betegnelsen er performativ, dvs den fylles med innhold ved bruken. F.eks. foruten å betegne en aktivitet, - det å lede andre eller en organisasjon, beskriver ordet personene/strukturen som leder. Parallellen i engelsk er ”management” som har den samme doble betydningen. Management kommer fra italiensk (latin) og ble brukt om det å dressere hester (maneggiare). I vårt språk avgrenses ofte ”ledelse” mot det å ”administrere” som er den operasjonelle siden av det å lede en virksomhet. I engelsk finns et tilsvarende skille ved ordene ”leadership” og ”management”, der det første betegner det egentlige ”lederskap”. Å bedrive ledelse gjør lederen eller ledelsen ved å styre organisasjonen i henhold til de mål (visjoner) som er satt for virksomheten ved eier eller oppdragsgiver. Ledelsesteoriene er mange; Machiavellis ”Fyrsten” (1532) kan sies å være meget tidlig ledelseslitteratur, en første systematisk fremstilling egnet for militære ledere. Med industrialiseringen våknet ideen om den effektive og rasjonelle drift, etter hvert også ideen om en retning for virksomheten – begge først og fremst økonomisk motivert (sic). Dette er ledelsens oppgave. Teoriene var først svært preget av at de ble utviklet for industriell virksomhet, tekniske ingeniørmessige tilnærminger (”scientistisk”) – tids- og bevegelsesstudier er eksempler på disse. Reaksjonen på denne trenden var en psykologisk tilnærming som fokuserte på motivasjonen for arbeidet – en ”human relations”- skoleretning. Senere har retningene spisset og modnet seg, og gjensidig påvirket hverandre. Ledelsesfaget har hatt sin plass i næringslivet, kun etter hvert i organisasjoner og offentlig virksomhet, som utdanning og kanskje aller sist i helsevesenet. Som kunnskapsbedrifter har utdanning og helse hatt sine selvsagte ledere helt opp til 80-90-tallet, - det siste tiåret er også helsevesenet blitt arena for profesjonell ledelse. De som har vært med, vet alt om denne prosessen… Kan man lede hva som helst bare man er økonomi- og ledelsesutdannet? Kan økonomer styre våre sykehus? Kan andre enn helsepersonell forstå det spesielle med sykehusdrift og hvor grensen går for hva som kan ofres for budsjettbalanse? Slik spør vi. Dette er ømtålig og jeg skal ikke ta diskusjonen her, men konstatere at tiden nok er forbi da helseforetaket kunne styres av bare helsepersonellet alene, til det er organisasjonen, økonomien og lover og regler for komplekse. Store ressurser forvaltes og lederjobb allerede på avdelingsnivå krever hel eller halv stilling. For effektiv utnyttelse av humankapitalen både i ”produksjon” og forskning er det nok ikke uten betydning å ha litt kunnskap om ledelsesteori. På mellomledernivå er det helt nødvendig med økonomisk kunnskap i tillegg for å kunne arbeide med budsjetter og å delta i diskusjonen omkring rammer og deres konsekvenser med den øverste ledelse. Det er liten grunn til å diskutere om det er fordelaktig å ha medisinsk utdannelse for å lede på de ulike nivåer i helsevesenet – svært mye ved denne virksomheten skiller den fra andre bedrifter, bl.a er dens idé ikke inntjening, men å tilfredsstille befolkningens behov for nødvendige helsetjenester. I tider med fokus på økonomisk balanse og raske omstillinger for å oppnå dette – ofte i konflikt med faglige anbefalinger – er mange kolleger frustrerte og noen i lederposisjon i ferd med å kaste inn håndkledet. Da er det viktigere enn noen gang å oppmuntre til at leger skaffer seg lederkompetanse og tar nye tak i styringen av eget hus. Ja, vi har fått nye kolleger i teamet og er kanskje på vikende front, men det er mer enn noen gang nødvendig for pasientenes del at leger gjør seg gjeldene i sentrale lederposisjoner. Se verdien av å ta i bruk de andres kunnskap – det er ingen grunn til ikke å gjøre den til sin egen. Vi har snakket med noen ledere for å belyse temaet og bringer et intervju med Ole Berg, som bedre enn de fleste kan skape interesse for ledelsesfaget og som kan trekke dets historiske linjer. Omorganisering krever mer enn noe god ledelse og vi fokuserer derfor på det problematiske ved sviktende forarbeid og de kostnader dårlige prosesser kan ha. Jeg retter oppmerksomheten spesielt mot Odd Grenagers artikkel om erfaringene fra Ahus.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy