Man har en klar følelse av at den forkjørsrett de økonomisk motiverte valg på veien til budsjettbalanse har i vår hverdag frustrerer mange kolleger. Med utgangspunkt i at ingen godtar uansvarlig omgang med fellesskapets midler, har legen en helt annen forutforståelse av hva som kommer først, pasienten eller budsjettbalansen. I møtet med den enkelte pasient kan jeg ikke treffe valg som er økonomisk motiverte, eller bare i liten grad. Ovenfor pasienten kan jeg ikke annet enn å velge det som jeg bedømmer er i vedkommendes beste interesse. Jeg vil strekke meg så langt jeg kan for denne, det ligger i mitt oppdrag. Men, jeg skal også ta inn i min vurdering at det enkelte valg ikke skal føre til dårligere tjenester for andre pasienter. Som lege forstår jeg bare av denne grunn at overordnede prioriteringer må gjøres, - det som er et gode for en pasient kan stjele resurser fra andre pasienter, idet vi må regne med at ressurstilgangen er endelig. Dette er et rent medisinsk dilemma, også. Oftere møtes vi av innsparingskrav i den daglige driften, det er en stadig jakt på å kutte på utgiftsiden – inntil en grense, helt ok. Sløsing kan ingen akseptere, sparte midler kan gjøre nye investeringer mulig, man får plass til mer aktivitet innefor de samme rammer. (Vi skal her la diskusjonen om grensekostnad og merkostnad ved aktivitetsøkning ligge). De siste 2 budsjettrundene i vårt helseforetak har initiert en rekke omorganiseringer som faglig savner motivasjon og i verste fall har flere uheldige sider. Uheldig i betydningen svekket kvalitet på tjenesten og i noen tilfeller en uforsvarlig drift. Det er her de fleste kolleger mener det går en grense. Det er ikke snakk om en vanskelig faglig-etisk vurdering av tilbud til svake grupper opp mot hverandre, det er mer tale om å finne nye måter å gjøre de samme ting på, på en billigst mulig måte uten virkelig å stille spørsmål om konsekvensene for behandlingen. Man tar med den nødvendige forsikringen om at man ”selvsagt ikke vil godta at tilbudet blir dårligere” og tar seg endog den frihet å hevde at endringen er av det gode. For å ”komme i land” med budsjettet slås enheter sammen uten tilstrekkelige konsekvensanalyser, prosessene tar kort tid og man overskuer ikke følgene. Flere erfaringer bekrefter protestene fra fagfolk enn de som ikke gjorde det. Fordi man har hatt store underskudd tidligere, finnes store etterslep og når disse skal ”inntjenes” parallelt med balansekrav opplever vi at ødeleggende tiltak iverksettes i et år der tallene er positive. Poenget er at denne jerndisiplin har utilsiktede virkninger som ikke kan forsvares i et land av ”melk og honning”. Tidlig i 2009 var det absolutt ikke mulig å finne penger til vedlikehold og erstatning av en respirator, med pandemien ble det kjøpt inn 400 stk! Det er definitivt nye tider og langt på vei er alle enige om at utgiftskurvens stigningstall må reduseres – det ligger store utfordringer foran oss. Iveren, med hvilken man skal komme i mål med økonomien kan føre til rasering av tjenester bygget opp over lang tid under henvisning til at nye løsninger ikke bare sparer penger, men også er mer ”robuste”. Noen ganger kan dette være riktig, men allerede har vi gjort helt motsatte erfaringer og disse må gjøres kjent. Det er ikke til å undres over at kjappe prosesser ikke gir rom for tilstrekkelige vurderinger – kvalitetssikringen henger da på at vi ettersom erfaringene gjøres, ikke bare frustreres over det og snakker oppgitt om alt det gale som skjer, men faktisk sier fra til våre ledere. Man skal ikke være endringsuvillig, nye løsninger kan ofte være bedre. Omvendt skal endringer som er ødeleggende for kvaliteten på de tjenester vi leverer, ikke aksepteres. Er svekkelsen i en tjeneste kraftig nok, må man gjøre en forsvarlighetsvurdering. Man skal ikke ha en lettvint omgang med begrepet ”forsvarlighet” i denne sammenhengen, men dersom en mener uforsvarlighet foreligger, har man en plikt etter Helsepersonelloven (§17) til å melde dette gjennom linjen – om nødvendig til Helsetilsynet. Dette gjelder alle deler av virksomheten, svekkelse i sykepleiertjenesten, ribbede vaktordninger og endog, om enn sjeldnere, svekkelse i det medisinske tilbudet. En tjeneste som helseforetaket tilbyr, skal være forsvarlig – dette ”skal” trumfer økonomiske hensyn. Helseforetaket har dessuten plikt på seg etter Helsepersonelloven (§16) til å tilrettelegge virksomheten slik at helsearbeideren kan utføre sin virksomhet forsvarlig (her er vaktordninger, sykepleierbemanning og kapasitet særlig viktige momenter). Lov om spesialisthelsetjenesten pålegger dessuten forsvarlig virksomhet i § 2-2. Nå pågår relativt store primært økonomisk motiverte endringer i sykehusene. Vi må vurdere endringene på vår arbeidsplass. Vår faglige vurdering av en kvalitetsforringelse burde uansett være av interesse for vår nærmeste ledelse, ved grovere svikt som følge av omorganiseringene, legitimerer vi disse ved ikke å melde fra – og vi har altså en plikt. Man kan føle seg oversett i prosessene, likevel skal vi ikke la oss utmanøvrere – vi er de som kan bedømme den faglige kvaliteten og det er vår oppgave å overvåke den. Omorganiseringenes pris av Arild Egge, red OVERLEGEN 36
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy