Møtet med Ole Berg, ble nesten et mini-seminar om forvaltning, organisasjon og ledelse innen helsesektoren over tid. Spennet går fra den tiden sykehusdrift var basert på såkalte overlegepraksiser, og legene hadde nesten all makt, til de siste tiår, da spesialiseringen har ført til fremveksten av det såkalte ”matrisesykehuset”. Økende kompleksitet og krav til koordinering gjør det til en stadig mer omfattende oppgave å være leder. Staten får i tillegg økende behov for å kontrollere sykehusdriften, siden utgiftene til helsevesenet blir mangedoblet i løpet av noen tiår. Hvor egnet er New Public Management som verktøy for ledelse? Den såkalte nye offentlige ledelse oppstod som et utrykk for at man ønsket å profesjonalisere, og å kunnskapsbasere styring og ledelse. Før tok man mer utgangspunkt i jusen, og det hele var mer regelstyrt. Etter hvert overtok andre samfunnsvitenskaper, særlig ”økonomikken”, med mer målstyring, ved hjelp av indikatorer. Reglene blir her mer instrumentelle og effektivitetsbasert. Overordnede organer definerer mål, og ledere får kontrakter på å levere et definert resultat: Holde budsjettet, behandle så og så mange pasienter, osv. Detalj-styringen rammer til sist også legene. Før var man mer autonome, og utøvde skjønn. Nå er legene i økende grad underlagt prosedyrer. Prosedyrene får koder, og dermed har man mye mer oversikt over hva hver enkelt lege gjør, og de blir mer styrbare. Aktivitetsprofilen til hver enkelt lege kan synliggjøres, og dette kan kobles direkte til avlønning. Man ser også i økende grad at ”scientific medicine” inngår ekteskap med ”scientific management”. De to passer til hverandre som hånd i hanske. - Hva ser du som ulempene ved en slik utvikling? Man får en mer standardisert medisin. I noen grad kan det være bra, siden det nok har vært for mye variasjon i praksis tidligere. Men det kommer til et punkt hvor utbyttet av standardiseringen blir stadig mindre; vi får en avtagende grensenytte. De færreste behandlinger kan standardiseres helt. I hvert enkelt tilfelle vil det være en større eller mindre grad av skjønn som må utøves. Utøver man skjønn, og avviker fra standardprosedyren, har man stukket hodet ut og må ta risen hvis det går galt, men burde forsåvidt også få rosen hvis det går bra. Betoningen ovenfra av standardiseringen gjør imidlertid at stadig flere blir forsiktige. Frykten for kritikk, for rettssaker og for medieoppslag bidrar i samme retning. Legekunsten får lett dårlige kår under et slikt system. - Hva slags ledelsesfilosofi preger studiet? Studiet preges av flere, men jeg ser på ledelse som et spørsmål om først og fremst å mobilisere medarbeiderne. Selvfølgelig må man kunne den tekniske, organisatoriske siden, som å styre budsjett, ansette, organisere arbeidet, osv., Men det å inspirere og å mobilisere er det viktigste, både overfor grupper og enkeltindivider. Man kan ikke diktere folk til å gjøre en god jobb, men man kan inspirere. Både kvantitativt og kvalitativt må man kunne mobilisere medarbeiderne Intervju med Ole Berg Tema «Ledelse» Hvis man i større grad enn man gjør i dag kunne legge vekt på mobiliserende ledelse, ville mye være gjort. Det hadde vært fornuftig å bruke de ansatte som strategiske konsulenter, i stedet for i så stor grad å bruke eksterne. Hadde man kunnet mobilisere medarbeiderne til å ta i bruk sine erfaringer for å kunne lage en bedre klinikk, hadde det også vært enklere å fått de ansatte med seg, slår Ole Berg fast. Ole Berg intervjuet av styremedlem Inger-Lise Haakstad. OVERLEGEN 5
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy