Overlegen nr. 1 - 2011

til”, begynte nå, fra 1960- og 1970-årene av, å bli mer utål- modige. I noen grad ”lærte” de av dem som ikke var kommet så langt, de underordnede leger. De hadde , som utdannel- seskandidater – og en slags ”preprofesjonelle”, vært nokså mye overlatt til overlegenes forgodtbefinnende. Allerede rett etter krigen gjorde de ”opprør”, og sa at de i grunnen heller ville være arbeidstagere enn preprofesjonelle. Nå, et par tiår senere, var deres eldre kolleger, i noen grad åpne for det samme. De ville ikke forbli ”preprofesjonelle”; arbeids- tagerstatusen var da kanskje å foretrekke. Gradvis hadde de for så vidt også allerede latt normalansettelsesvilkårene ender status fra å være legeforeningsdiktat til å bli forhand- lingsgjenstand. 3 Legene, det vil si overlegene, var ikke istand til selv å løse samordningsproblemene. De ble det også mindre og mindre. Det gjorde at arbeidsgiverne etter hvert, skjønt lenge forsiktig og nølende, begynte å gå inn i lederrollen, det vil si, de begynte å skape nye, ”sekulære” lederroller i sykehusene. Det henger imidlertid ikke alene sammen med det behov for å skape en sentrifugal kraft som den medisinske ”sentrifu- gale” utvikling skapte. Det henger også sammen med en annen virkning av den medisinsk-teknologiske tilbudsutvik- ling: De nye tilbud drev opp prisen på sykehusene. De drev dem så raskt opp at det skapte betydelig bekymring, en bekymring som ble uttalt fra 1970-årene av, ja, særlig fra høsten 1973, da Yom Kippur-krigen førte til de første ”olje- sjokk” og disse igjen skapte økonomisk krise i Vesten. Heller enn å la pasientene ta (noe av) ansvaret for omkostningsøk- ningen, valgte de norske, som alle andre vestlige myndighe- ter, kontinentaleuropeiske sykekasser og amerikanske forsikr- ingsselskaper og sykehuseiere, å lansere effektiviseringspro- grammer, eller, integrerte samordnings- og effektiviser­ ingsprogrammer. 4 Fra gammelt av hadde myndighetene, dog ofte noe nølende, i Norge som i de fleste andre vestlige land – USA er den store unntagelsen – gjennom lovgivning og andre offentlige tiltak beskyttet medisinens kontroll over klinik- ken, eller om man vil, medisinens rolle som autonom yrkes- stand. Da medisinen trengte sykehusene som behandlings- steder, godtok myndighetene at de ble medikratisk organi- sert. Da myndighetene innførte sykeforsikring, i Norge fra 1909 (i kraft fra 1911), i de fleste andre vestlige land (bortsett fra USA) mellom 1883 (Tyskland) og Den første verdens- krig, gikk de med på, eller sørget de for, at ordningene ble medikratisk akseptable, altså at ordningene ikke skulle bru- kes til å styre legene. Nå, i 1970-årene, begynte denne hold- ningen å endre seg. Fra å ha vært medikratibeskyttende, ble den nå medikratiutfordrende. Statene og klinikkeierne, altså betalerne, også de private amerikanske, inntok nå mer og mer rollen som virkelig overordnede og styrende instanser. De ”sosialiserte”, kan man nesten si, den overordnede sty- ring, og gjennom en stadig mer nærgående, ovenfrautløst ledelse, ble også de gamle medikrater, overlegene, gjort til arbeidstagere. Vi kan føye til at de leger som fortsatt arbei- det ved praksiser enten ble gjort til arbeidstagere de også, nemlig noen almenleger, eller de ble gjort til forholdsvis nært styrte kontraktører, altså semiarbeidstagere. 5 Annet avsnitt: overlegen som arbeidstager Strukturelt viser det nye styret seg slik, sett ovenfra: Helse- direktoratet og Helsedirektøren, som, med utgangspunkt i Sykehuskontoret og dets overlege, og via fylkeslegene, i vik- tige henseender hadde styrt sykehusene, gjennom deres (administrerende) overleger og uansett hvem deres eiere formelt var, hadde gjort det på en støttende måte, ble nå plas- sert utenfor styringslinjen og nokså vingestekket. Styrings- linjen gikk fra Sosialdepartementets helseavdeling til syke- huseierne. Fra 1970, og spesielt fra 1976, var sykehuseierne først og fremst fylkeskommunene. 6 Derfra gikk den nå videre, via en fylkeshelsesjef (eller lignende) til de nye, fylkes- kommuneutnevnte sykehuslederne. Disse siste kom i løpet av 1970-årene til å bli sykehusdirektører. Typisk nok var det ikke de gamle administrerende overleger som nå fikk ny titel og en mer iverksettende rolle. Det var de gamle forvaltere, eller økonomisjefer, som nå (stort sett) ble direktører: Tjener- rollen ble gjort om til herrerolle. De gamle herrers fremste herre, den administrerende overlege, ble satt på sidelinjen og kalt sjeflege. Han, eller hun, forsvant med sykehusrefor- men i 2001-02. Videre nedover ble nå den gamle overlegen etter hvert kalt avdelingsoverlege. Han eller hun skulle her- etter rapportere oppover til direktøren, en ”sekulær” leder, ikke lenger til støttende fagkolleger, som fylkeslegen, syke- OVERLEGEN 7