Overlegen nr. 1 - 2011

Forhistorien Da den moderne vestlige medisin vokste frem, altså fra ca. 1500 (Renessansen), var der to legeroller, rollen som lege, eller medisiner, og rollen som (barber)kirurg. Legen var en akademiker, kirurgen en håndverker. De tilhørte slik ulike klasser. Men i løpet av det 18. århundre begynte kirurgen tydelig å nærme seg legen. Opplæringen ble mer spesialisert og teoriinspirert. I Danmark-Norge ble kirurgen nesten satt på linje med legen da utdannelsen av ham i 1785 ble lagt til det nye Chirurgiske Akademie. Da Det Kongelige Frederiks Universitet ble opprettet i 1811 ble fra starten av den medi- sinske og kirurgiske utdannelse i Norge integrert. Saml­ ingen av medisinen og kirurgien skjedde først to tiår senere i Danmark (1842) og Sverige. Samlingen, som nå skjedde overalt i Vesten, reflekterte det forhold at vitenskapens utvikling var iferd med å få konsekvenser for klinisk praksis. Det viste seg blant annet ved at somatiske sykehus ble knyt- tet til de medisinske fakulteter og begynte å presentere seg som behandlingsinstitusjoner, i tillegg til å være undervis- ningsinstitusjoner og institusjoner for en begynnende kli- nisk forskning. I Sverige ble slik Kungliga Serafimerlasaret- tet opprettet som undervisningssykehus i 1852. I Danmark- Norge kom, for det samme formål, det Kongelige Frederiks Hospital i 1757. Det første norske undervisningssykehuset, Rigshospitalet, stod ferdig i 1826. Teorien, vitenskapen, ero- bret imidlertid ikke for alvor praksis, altså klinikken, før i siste halvdel av det 19. århundre: Anestesien kom i 1846. Den bakteriologiske revolusjon, og det avgjørende gjen- nombrudd for den reduksjonistiske medisin, kom i siste fjerde- del av århundret. Fra nå av skjøt kunnskapsutviklingen fart og vi gikk inn i den periode vi nå befinner oss i, en periode hvor praksis mer og mer erobres av teorien. Praksis blir det som i dag ofte omtales som kunnskapsbasert. Vi skal legge til: kunnskapsbasert betyr nå ”basert på systematiske ekspe- rimenter og kontrollerte, randomiserte forsøk”, ikke også ”basert på refleksiv praksis, eller klinisk erfaring”. Med samlingen av medisinen og kirurgien i begynnelsen av det 19. århundre fikk vi i prinsippet én legerolle, selv om de to roller skulle fortsette å være litt forskjellige: Alle ble først ”hele” leger, så ble de, i tillegg, medisinere og kirurger. Men den vitenskapelige revolusjon i siste del av det 19. århundre gjorde noe mer med legerollen. Den satte i gang en ny form for differensiering, en form for differensiering som godt kan føre til at mye av enheten igjen går tapt, og nå går mye mer radikalt tapt enn den gjorde da den antikke medisin ble splittet opp. Kunnskapsrevolusjonen gjorde spesialisering, ja, tilta- gende spesialisering, nødvendig: Den enkelte lege kunne bare beherske en stadig mindre andel av den samlede kunn- skapsmengde. Det betydde at den ”helhetlig” orienterte lege forsvant. Han ble igjen som en slags almenlege, men måtte i stigende grad samarbeide med mer spesialiserte kolleger for å kunne hjelpe sine pasienter på beste måte. Med dette star- tet for så vidt også en form for avpersonliggjøring av lege­ rollen. Legen ble etter hvert, for mange pasienter, et mer eller mindre godt samarbeidende og samhandlende system. Det er ikke uten grunn den organiserte medisin, som Den norske lægeforening, lenge forsøkte å stanse utviklingen av ”specialistuvæsenet”. 2 Den var dømt til å måtte gi seg. Spe- sialiseringen var jo ”selvforskyldt”; den var en følge av kunn- skapsveksten. Foreningen gav formelt etter i 1918. Kunnskapsrevolusjonen gjorde også en viss institusjonali- sering nødvendig. Den nye kunnskap, men ikke minst pro- duktene av den nye teknologiske kunnskap, gjorde det nød- Overlegen: En fortelling i tre avsnitt Ole Berg Institutt for helse og samfunn, Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo Vi skal fortelle en historie i tre avsnitt, en historie om fremveksten og omdannelsen av rollen som overlege. Det er ikke bare en historie om overlegen, men også om legen: Overlege- rollen springer jo ut av legerollen og den omdannelse den nå står overfor kan komme til å bety legerollens oppløsning. Vi skal begynne med å se på forhistorien, altså på hvordan overlegerollen vokser frem av legerollen. Så skal vi, og det blir første avsnitt i vår overlege- historie, se på den ”klassiske”, frie overlegerollen, en rolle som i hovedsak fungerte fra slutten av det 19. århundre til slutten av 1970-årene. Dernest skal vi redegjøre for fremveksten og institusjonaliseringen av den nåtidige overlegerolle, rollen som arbeidstageroverlege. Til slutt skal vi, i avsnitt nummer tre, diskutere noen perspektiver for rollen som overlege, eller snarere, spesiallege. Vi skal se at vi kan tale om potensielt dramatiske perspektiver. 1 OVERLEGEN 5