Overlegen nr. 1 - 2012

OVERLEGEN 1-2011 23 Systemendringer påkrevet Ingen regjering eller helseregion kan i lengden leve med all den støyen og ansvarspulveriseringen som i dag hefter ved spesialisthelsetjenesten. Betydelige systemendringer er derfor påkrevet. Mitt forslag er å innføre en «totalmodell», som integrerer både spesialist- og kommunehelsetjenesten på regionalt nivå. Dette innebærer at eierskapet til helse­ tilbudene blir forvaltet av stat og kommune i fellesskap med ett styre og én habil administrasjon. Denne nye helse- regionen får det samlede ansvaret for alle pasientforløp - fra hjemmet til universitetssykehuset. Her inngår logis- tikk, transport, utstyr og alt som skal til for å levere like­ verdige, tilgjengelige helsetjenester av høy kvalitet. Fellesstyring En slik fellesstyring på et av samfunnets aller viktigste om- råder gjør det mulig å komme bort fra dagens uholdbare tilstander, der «nivåene» peker på hverandre for å fraskrive seg ansvar. Samtidig vil opplegget gi en helt annen politisk tyngde fordi det blir representativt sammensatt av både kommunale og regionale politikere. Styringslinjene til og fra sentrale helsemyndigheter kommer også til å bli langt ryddigere. Blant mye annet vil vi slippe traurige diskusjoner om hva som er «den beste størrelsen» på kommuner og sykehus. Før staten overtok spesialisthelsetjenesten for ti år siden, hadde vi 19 ulike fylkestjenester. Dette var uakseptabelt fordi helsetilbudene ikke var begrunnet i likeverdighet. Da staten ble eneeier, var det primært for at spesialisthelse- tjenesten skulle henge sammen. Basis var Stortingets helse- politikk. Så skulle foredlingen foregå i Helsedepartementet, mens regionforetakene bearbeidet og distribuerte politikken, før den ble satt ut i livet av helseforetakene (sykehusene). Denne styringsformen var ment å være robust og ubrutt med signaler i begge retninger. Etter mange år i systemet er det min påstand at dette har fungert bedre enn mange tror. Med et flertall av politikere i både region- og foretaks­ styrene, kan vi heller ikke snakke om noe demokratisk underskudd. Primærkommunene Men igjen: Helsestyringen må forandres, og da bør primær- kommunene (ikke fylkeskommunene) være aktive medeiere i spesialisthelsetjenesten. Denne ordningen vil også gi langt bedre muligheter for et likeverdig helsetilbud i kommunene. I dag er dette umulig fordi 430 kommuner - trass i lover og forskrifter - følger sine egne helseopplegg avhengig av høyst ulik økonomisk styrke. Helsetilbudene er dessverre også hemmet av store kompetanseforskjeller fra kommune til kommune. Resultatet er at altfor mange pasienter havner mellom «nivåene», det statlige og det kommunale. Sam- handlingsreformen vil avhjelpe dette, men bare et stykke på vei. Pasientens stemme Nå innbiller ikke jeg meg at pasienter flest er levende opp- tatt av hvem som skal eie fremtidens helsetjenester. Det som teller er at de får den behandlingen de mener å ha krav på. Men pasientens stemme blir stadig sterkere. Nettopp derfor må vi tilstrebe styringsformer som innretter helsetilbudene på en annen og bedre måte enn i dag. Vi må bevege oss videre fra sektorsamfunnet, der «det offentlige» definerte hvordan det skulle fungere for oss alle. Dette betyr at vi bør tåle langt mer innsyn og kritisk blikk fra stadig mer utålmodige og innsiktsfulle pasienter - som med loven i hånd kan kreve mer. De som helst vil bevare det bestående, vil kanskje hevde at vi er på avveie, og det får være måte på å overlate definisjonsmakten til pasientene. Til dem vi jeg si: Umulig! Vi kommer aldri tilbake til den gamle tid med sine beskyttende forvaltningsgrenser. • Lenke til HODs forslag til endring av foretaksloven: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/hoerin- ger/hoeringsdok/2011/horing-av-forslag-til-endringer- i-helsef.html?id=667743 55 58 20 40 | post@sevu.uib.no IMPKommunikasjon Ledelse i helsesektoren Ny oppstart 2012 Master i Helseledelse, kvalitetsforbedring og helseøkonomi Deltidsstudium Forskningsbasert kunnskap og refleksjon om helse- lederes utfordringer: Organisasjons- og personal- ledelse, kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet, samt økonomistrying og samhandlingsreformen. Målgruppe: Ansatte i helsesektoren med utdanning på minimum bachelornivå samt to års relevant praksis. Mer informasjon finner du på: www.via.uib.no De tre emnene – som hver gir 20 studiepoeng – er frittstående og kan gjennomføres enkeltvis. Emnene inngår i en mastergrad der masteroppgaven på 30 studiepoeng kommer i tillegg ( til sammen 90 studiepoeng).