Overlegen nr. 1 - 2012

OVERLEGEN 1-2011 31 S elv om Arne Refsum er av den oppfatning at det er sykehusstyr­ ene som har ansvar for at ansatte har nødvendig kompetanse så er det den ansatte selv som må forsvare seg faglig og rettslig i det enkelte tilfelle dersom det har blitt gjort feil pga. manglende kunnskap. For det andre må det stilles spørsmål om styret har evne og/eller vilje til å ta seg av saken. I noen tilfeller trengs det innkjøp av faglig kompe- tanse. Samtidig finnes det ofte interes- sekonflikter pga. manglende dekning med fagpersonale ved utdanningsbe- tinget fravær og p.g.a. kostnaden ved allerede innstrammet økonomi. Det kan da bli som å sette bukken til å passe på havresekken. Spesielt i det siste har det flere ganger skjedd at noen avdelinger har vært angrepet av pressen og politik­ erne p.g.a. noen større eller mindre feil som kunne vært unngått, med den følge at folk fikk mistillit til medisinsk behandling ved sykehuset. Det ble kalt inn til mange møter, bestilt en ekstern gjennomgang, laget ennå flere prose- dyrer, og det ble brukt mye tid, papir og penger på dette. Forholdet mellom nytte og utgifter var lavt mens de an- sattes motivasjon ble såret pga. gene- rell mistanke og klimaet ble forgiftet. Og hvem leser da alle de 10 – 20 epost­ ene som kommer hver dag? Hvem kan da oppfylle sine opprinnelige plikter mens en sitter i møte? Da gjelder det samme som i vanlig medisin: å forebygge er bedre enn å helbrede. Dette betyr at hver enkel medarbeider må jobbe med å forbedre sin kvalitet, det vil si kunnskap og ferdigheter. Det er legen selv som har ansvar for dette. Det dukker da opp et viktig spørs- mål: På hvilken måte kan dette måles, eller – i det minste – hvordan kan en kontrollere antall, tema og kvalitet av kurs en annen har deltatt på? Fra begynnelsen av har det vært feil å overlate størstedelen av finansierin- gen av kurs og kongresser til industrien - lignende utviklingen av medisiner og hjelpemiddel - uten at det finnes kon- troll av innhold og kvalitet. Det gjelder alle land. For det ene har vi lært oss fra dette at farmasi er den viktigste be- standdel av medisin. For det andre gjelder nå at hvis farmaindustri trekker seg fra betaling av foredrag og kurs, og kostnaden skal overtas av staten, Lege- foreningen (og sykehusene med usikre tilskudd) – så er det ikke nok midler tilgjengelig. Og egenbetaling fører som kjent til nedprioritering av utdanning. For det andre vil jeg pledere for en uavhengig lege-(etter-, videre-)utdan- ning på eget ansvar av vår yrkesgruppe. Innhold og gjennomføring bør ikke styres av verken staten, helseforetak eller farmaindustri. Da blir det ideologi og økonomi som er avgjørende. Nye fantasier om hviken sjukdom eller pasientgruppe skal prioriteres, på hvilken måte de knappe midlene skal fordeles og hvilken gevinst kan reali­ seres. Det må styres av legene selv til pasientens beste. Staten kan da ha en kontrollfunksjon. Det finnes naturlig- vis stor behov for diskusjon om ut­ føringen. Norge har – bortsett fra etterutdan- ningen av allmennleger – ikke innført sertifisering av kurs, som for eksempel ved CME. Det ble jobbet med CME i flere land en årrekke før det ble innført tvungen resertifisering. Tidligere hadde det vært en rimelig selv-kontroll. Jeg hadde selv alltid mellom 100 og 130 poeng per år uten at det var anstreng­ ende. Å høre om nye funn og andre synspunkt, å diskutere om dette med kolleger har alltid vært interessant. I tillegg kunne en da sammenligne kurs i inn- og utlandet. Selv om mange i andre land så på dette som barnslig, lignende merkesamling i søndags­ skolen, så var det likefullt et bevis for etterutdanning for de som hadde deltatt og et tydelig press på de som ikke har vært interesserte. Hvorfor skal man da oppfinne andre tiltak for Norge? • Sykehusene har ansvar for kvaliteten – stemmer det? Da jeg leste denne setningen ble jeg minnet på en rekke ledermøter ved vår seksjon der det har blitt diskutert om følgene av budsjettinstramming og samtidig nekting av reise til kurs eller kongresser pga dette. Leserbrev fra Wolfgang Wittwer, Haugesund ›› Lesebrev