OVERLEGEN 1-2013 10 Vår ferske helseminister er satt til å rydde opp i sykehusene 10 år etter innføring av foretaksmodellen. I flere avisinnlegg har ulike aktører stått frem med hyllest av modellen, også to konsulenter i Aftenposten 19 november. Nærmest som et ekko av en samlet lovprisning fremført av ledere på Spekters sykehuskonferanse samme dag. Foretaksreformen har sammen med innsatsstyrt finansiering (1997) bidratt til store endringer i sykehusene. Ikke alle er til det bedre. Alle styrings- og finansieringsmodeller vil ha sine fordeler og ulemper, dette har i liten grad kommet frem. Arbeidet med foretaksreformen ble ledet i et tempo en ikke før hadde sett i offentlig reformarbeid, senere omtalt som «Tønne-tempo». Kombinert med et gjennomgående mantra om at all senere diskusjon var «omkamp», ble kritikerne elegant utmanøvrert. Det tradisjonelle samarbeidet om utvikling av offentlig sektor ble tilsidesatt. Dette gav økt gjennomføringsevne, men mindre rom for kritiske innspill og justeringer av kurs. Den samme teknikken som ble videreført i hovedstadsprosessen, med de følgene dette har hatt for sykehustilbudet i Oslo- regionen og pasientoverføringen til Ahus. Ved oppstart av Oslo-prosessen så man en liknende unyansert bejubling av planene som vi nå har vært vitne til ved 10-års jubileet for foretaksmodellen. Vi bør bevege oss bort fra denne kompakte og gjennomregisserte retorikken, og åpne for en diskusjon også om de utilsiktede og uheldige effektene av dagens organisering. Mye kunne vært unngått hvis vi tidlig hadde erkjent modellens svakheter, og satt inn kompenserende tiltak. Allerede året etter innføring av reformen fikk vi et forvarsel om hvordan modellen påvirket sykehusene. Selveste topplederen i Helse Sør fremforhandlet en avtale med en underordnet lege ved Rikshospitalet om kreativ re-koding av prosedyrer får å øke refusjonen. Simpelt juks med fakturaen til staten. Legen skulle jobbe provisjonsbasert. Dette syntes det regionale helseforetakets øverste ledelse var utmerket, og foretakets styre støttet direktøren da skandalen ble kjent. Selv om dette ligger tilbake i tid lever praksis videre. Det avsløres juks og triks med avviksmeldinger, ventelister og koding for å fremstå som flinkest i klassen. Stadig nye kreative påfunn avdekkes, som import av filippinske sykepleiere i samarbeid med ublu aktører. Kvalitetsindikatorer har blitt et mål i seg selv, ofte frikoplet fra den egentlige kvalitet i behandlingen. Mye har kommet frem, men det meste er nok stadig ikke avdekket. Bare i Oslo Universitetssykehus står 230 000 pasienter på ventelister innad i sykehuset. Disse inngår ikke i våre offentlige statistikker. Dette er en enorm buffer som kan bidra til at reell ventetid og ventelister holdes skjult. Liknende forhold gjenfinnes ganske sikkert i andre sykehus. Triksing med ventetider refusjoner og kvalitetsmål er en uting i seg selv, men like ille er signalene dette sender ned i de enhetene hvor dette er utbredt. Ansvarlige og rettskafne ledere mistrives i et slikt system, og rekrutteringen svikter. Mest alvorlig er det imidlertid der en slik tankegang bringes helt ned og ut i pasientbehandlingen. Pasientforløp endres for å bidra til bedre statistikk. Meningsløs behandling igangsettes for å styrke økonomi. Og dette er dessverre ikke enkeltstående hendelser, men tvert i mot utbredt. Den mest påfallende endringen det siste 10-året har vært en kraftig vekst i registrert aktivitet. Dette har sammenheng med flere forhold, endrede behandlingsforløp, endret kodepraksis, og en reell økning av pasientbehandlingen. Spørsmålet er om dette er behandling som gir bedre helse. Svaret er sannsynligvis både og. Det gjennomføres trolig tusenvis av dårlig funderte, eller endog helt unødvendige prosedyrer årlig for å generere «inntekter» til sykehusene. Dette fremstilles som en hensiktsmessig aktivitetsvekst, samt at man endelig har fått orden på økonomien. Når sykehus blir butikk blir pasientbehandling en vare, og salg har en egenverdi som ikke nødvendigvis kommer andre enn selgeren til gode. Behandlingstilbudet avhenger i mange tilfeller av hvilken takst departementet har satt for pasientens sykdom, ikke av ønsket prioritering av de mest trengende. Foretaksmodellen må evalueres 10 år etter at foretaksmodellen ble innført blir den hyllet på Spekterkonferansen, men alt er ikke bare vellykket. Foretaksstyrer som ikke tar ansvar, juks med koder og ventetider og mange pasienter på ventelistene viser at modellen har sine ut- fordringer. Det er høyst usikkert om målene vi evaluerer etter gir bedre helse og mer helse til befolkningen, eller bare mer arbeid for flere byråkrater. Innlegg av Christian Grimsgaard, OUS ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy