Overlegen nr. 1 - 2013

OVERLEGEN 1-2013 23 Jeg føler RHF-strukturen slik den fungerer i Nord-Norge er viktig for utviklingen av (spesialist-)helsetjenestene. Jeg synes i stor grad at administrasjon og styret preges av et genuint ønske om å bedre tilbudet til befolkningen i Nord-Norge. Selvfølgelig har det vært «skjær i sjøen» og noen konfrontasjoner. New public management har gjort inntog også her. Rapportering og indikatorer for det meste er rullet ut. Det er heldigvis blitt økt fokus på andre parametre en de økonomiske (som kvalitet og pasientsikkerhet m.m). Det er mange ulike meninger om hva som skal vektlegges av mål. Det er nok ingen fasitsvar, men absolutt rom for forbedring. Jeg er likevel fornøyd med samarbeidsformen og mulighetene til konstruktiv medvirkning. KTV i Helse Nord har gjennomgående representasjon, og jeg ble dermed valgt til ansattrepresentant i styret i HN. Denne posisjonen er noe krevende når de omtalte «hattene» blir flere. Funksjon som ansattrepresentant er å bidra til å utforme vedtak i styret som kommer den samlede spesialisthelsetjenesten til gode. Styret består av eieroppnevnte (politikere, advokat, næringslivsfolk m.m) og ansattes representanter (i HN fire personer). Det er en utfordring at mange i styret har begrenset kjennskap til og erfaring fra helsevesenet. Således er man prisgitt en administrasjon som lager gode saksfremlegg. Påvirkningskraft kan benyttes både inn mot administrasjon gjennom informasjonsmøter og drøftninger, men det er helt klart også slik at hvis «kortene spilles riktig» så kan en få gjennomslag for kampsaker i styret. Noen dager føler man at påvirkningskraften har vært stor, mens andre dager føler man seg helt maktesløs. Det er en forutsetning å samarbeide med de foretakstillitsvalgte (FTV) i helseforetakene om større endringer/ omorganiseringer. Dette var en oppgave som jeg ikke lyktes med i stor grad. Jeg savnet nærmere kontakt med FTV. Jeg ønsket mer dialog/diskusjon med dem for å få nyttige innspill om hva som foregikk i foretakene. Uten god kontakt med FTV føltes det til tider ensomt og vanskelig å skulle fatte beslutninger på vegne av så mange nærmest uten innspill. Grunnen til at KTV brukes lite er nok fordi funksjonen ennå er ganske ny og derfor ukjent. En annen årsak kan være at KTV ikke har noen formell posisjon i Dnlf (eller Akademikerne helse) inn mot landsstyret eller øvrige pilarer i organisasjonen. KTV er således avhengig av å ha andre verv for å sikre seg en mer tydelig posisjon i Legeforeningen. Det fremstår unaturlig at FTV fra flere foretak i regionen sitter i landsstyret mens KTV ikke gjør det. Muligheten til nettverksbygging og å kjenne til det som rører seg i organisasjonen svekkes betydelig av dette. For mine kolleger i de andre regionene var dette et mindre problem da de hadde lang fartstid i Dnlf, og således var representert via andre funksjoner. For min del forsinket det utviklingen av tillitsvervet betydelig. Jeg savnet også en mer tydelig kontakt mot Dnlf sentralt, og ikke minst tidlig informasjon og samspill om aktuelle saker i min region. Her følte jeg meg til tider spilt ut over sidelinja av egen forening. Uten et sterkt tillitsvalgtapparat vil de goder som andre har jobbet for over år, gradvis forringes! Det å være tillitsvalgt gir innsikt i egen arbeidsplass, kunnskap om egne rettigheter og plikter i arbeidslivet. Engasjementet for å utvikle og bedre forholdene blir sterkere. Vi kan ikke klage på arbeidstid, arbeidsforhold eller midlertidige stillinger, hvis vi ikke selv har forsøkt å jobbe med løsninger internt og har et tillitsvalgtapparat som er sterkt. Ved ikke å møte eller stille opp som tillitsvalgte vil vi miste den reelle rett til medvirkning og medbestemmelse som er hjemlet i hovedavtalen vår. Vervet som konserntillitsvalgt er en spennende utfordring for de som liker tillitsvalgts- og organisasjonsarbeid. Målet er å utvikle og bedre spesialisthelsetjenesten på et regionalt nivå. Jeg hadde med glede tatt en periode til, men usikkerhet i stillingsvern, lysten til å fullføre spesialiteten og ikke minst familiesituasjon med to små barn gjorde dette umulig i denne omgang. • Fotograf Jan Fredrik Frantzen

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy