OVERLEGEN 1-2013 25 sesperspektiv, foredratt også av ledere. Særlig høyt skattet var nok Reidun Førdes sesjoner med diskusjon rundt etikk i sykehusene. Det er ikke vanskelig å berømme foreningen for dette velkomponerte og målrettede kurstilbudet. Et delaminert arbeidsliv er ødeleggende for alle parter. Men om dette kurset kan gi et avgjørende bidrag til å dempe gemyttene er vel å håpe på mye. For også i kurslokalene boblet tillitsvalgte fra hele landet over av oppdemmet verk. Gruppeklemmen mellom partene i arbeidslivet uteblir. For som i tilfellet Stoltenberg/Giske, det må minst to til, og de må være enige. Er egentlig arbeidsgiversiden innstilt på den gode klemmen? Skal en tro Fafo-rapporten «ti år etter», som ble lagt frem på Spekters sykehuskonferanse før jul er svaret nei. Der fremstilles konfliktlinjen nærmest som en tilsiktet del av styringsideologien. I rapporten beskrives Foretaksmodellen som et tidsskille i offentlig styring. Tradisjonen etter Einar Thorsrud, som har hatt sterk innflytelse i Norsk arbeidsliv bl.a. gjennom arbeidsmiljøloven er ikke tidsriktig. Den nordiske modellen med vektlegging av et samarbeid og medvirkningsperspektiv forlates for en ny type styringsfilosofi; «konseptet bygger på antakelsen om at profesjonene og de tillitsvalgte hadde fått for stor makt over styringen» og bygger på «et klart ønske om å begrense profesjonenes makt». Fagbasert ledelse må vike for den nye lederen; en karismatisk amerikansk inspirert lederskikkelse hvor insentiver og ulike bonusordninger skal sikre effektiv måloppnåelse. Men sykehusene skal jo stadig drives, og uavhengig av hva de øvre lag finner på av krumspring er utford- ringene i pasientbehandlingen ganske uendrede, men tiltakende. At det oppstår store skjærekrefter mellom lagene virker uunngåelig. I rapporten problematiseres dette i noen grad. Mest konsistent uttrykkes dette gjennom repeterende funn av at misnøyen med dagens modell er størst blant ledere på de lavere nivå, og altså nærmest sykehusenes egentlige virksomhet. Et annet interessant funn er at skjærekreftene synes mer uttalt på større sykehus. Dette er vel også som en kunne vente, limet i mindre enheter er sterkere, blant annet møtes man stort sett i samme kantine til lunsj. Den karismatiske lederen på stadig nye tokt med en laptop fylt med foredrag produsert av konsulentselskaper opplever mindre albuerom. Og det er også i de største sykehusene misnøyen har kommet tydeligst til uttrykk. En fortvilt kollega utbasunerte sin frustrasjon ved å kalle helsearbeidere i det nye lederskapet for overløpere. En illevarslende karakteristikk som under normale forhold ville falt død til jorden. Men det er ikke lenger normal relasjoner; han høstet øredøvende jubel. Delamineringen har kommet faretruende langt. Legegruppen synes ikke helt å ha fattet hva det var som kom over dem. Nestor i helseledelse Ole Berg oppsummerte dette i et debattmøte; «legene er de siste til å forstå hva som skjer». Hvorfor er det slik? En del av svaret er at mange leger aldri har hatt, eller har mistet interessen for sykehusledelse, til fordel for fag. En posisjon som har gitt opphav til begrepet idiot, en som står utenfor det politiske system. Og når biske gamle overleger overrumples av den nye karismatiske lederen reagerer de med vantro og sinne. Som Archimedes da romerske soldater stormet inn i hans studiekammer; «ikke tråkk i sirklene mine!», angivelig han siste ord. • Bilder fra Modul III i Nice
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy