Overlegen nr. 1 - 2014

1 Februar 2014 Tema: Samfunnsoppdraget

Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Jon Helle, Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Jon Helle, Edith Stenberg, Thomas Barstad Eckhoff, privat, Scanpix, Shutterstock Forsiden: Foto © Henrik Strømstad Opplag: 9.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Merkur-Trykk er godkjent som svanemerket bedrift. Merkur-Trykk er PSO-sertifisert Vi tar kvalitet på alvor! colorlab.no The Norwegian Color Research Laboratory Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 01.05 2014 30 6 44 12 Forsidebilde: Utenfor Västervik, Sverige Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon Kjære kolleger «Kunne dette skjedd hos oss?» Brannen i Lærdal Hege Gjessing om sykehusenes samfunnsoppdrag Legenes samfunnsoppdrag – et blikk på fortida Samfunnskontrakten Møte med pressen Hva er mediers samfunnsoppdrag? «Det store Vi» Fra kjøpesenterjulenisse til kunnskapsrik helsepolitiker Det er ikke bare abort det dreier seg om Den norske legeforenings samfunnsoppdrag sett fra Statens helsetilsyns ståsted Føretaka står mellom oss og pasientane! Samfunnsoppdraget som leger vart blåser vinden i Sverige Vårt samfunnsoppdrag Børs eller katedral? Har vi et samfunnsansvar som går ut over det å drive en faglig god spesialisthelsetjeneste? Leon Portvokter, Fastlege De etiske utfordringene Når du blir gammel, og ingen vil ha deg? Samfunnsoppdraget og aldersgrenser Upps ! Vil OPS følge UPS ? «Utarmet Pasient Sikkerhet» Kamp om sykehusenes forskningsmidler! Universitetene vil ha tilgang til midlene, men møter motstand Utlysning av og tilsetting i overlegestillinger Årets forhandlinger og fokus på legene De kan ende med enighet. Eller konflikt FaMe: Kjære kolleger FaMe: Nevrologi - fra «diagnostisere og kondolere» til «tid er hjerne» Vårkurs i Tromsø 3 4 6 8 10 12 14 16 18 20 23 24 25 26 28 30 32 36 38 40 42 44 46 48 50 51 52 54

OVERLEGEN 1-2014 3 Kjære kolleger Kontrakter regulerer forhold mellom 2 eller flere parter og handler gjerne om verdier eller «leveranser». Man avtaler rollefordelinger. Som leger forholder vi oss til den Hippokratiske ed – et historisk verdigrunnlag som forplikter oss i vår yrkesutøvelse gjennom livet som lege. Den har med medisinens utvikling måttet revideres flere ganger og har nå mest av alt en sterk symbolverdi, men kan tjene som eksempel. I det større bildet har det organiserte helsevesen en kontrakt med samfunnet som vi har forsøkt å belyse fra flere vinkler i denne utgaven. Vi drister oss sågar til å til å titte over gjerdet til en annen samfunnsaktør som har et mandat fra samfunnet – pressen. Poenget er ikke forskjellene, men å skjele litt til en annen sektor og få innblikk i hvordan den ser seg selv og sitt oppdrag. Vårt samfunnsoppdrag tenker vi kanskje ikke over til daglig, men det var ideen til dette nummeret – å reflektere litt over hva som er vårt mandat. Det meste er kanskje underforstått og hele nummeret kan kanskje bli et langt «gjesp». Frykt ikke, for vi har mange solide bidragsytere denne gang, – vårt oppdrag er mangslungent. Som man vil se, tar vårt oppdrag seg litt ulikt ut etter hvem som skriver, og det har endret seg i et historisk perspektiv. Vi skal selvsagt levere god medisinsk behandling og det på beste måte for de ressurser samfunnet stiller til rådighet – ofte uttrykt som «mest mulig helse for hver krone». Vi må derfor både ha det lille og det store perspektivet; den enkelte pasienten som vi har i behandling og samfunnet som helhet. Vi skal bruke vår kunnskap til å forebygge – utsette sykdom; krona er da aller best anvendt. Foruten å behandle og utdanne pasienter og befolkning, skal vi utdanne de yngre kolleger og andre yrkesgrupper innen vårt fagområde. Dette er en svært viktig oppgave, men kanskje ikke like merittert som i mange andre land. Av egen erfaring kan man i tilegg si vi strever med å få til dette på en så god måte som vi ønsker i en hverdag fokusert på effektivisering og budsjett. Befolkningen har også naturligvis krav på at vi tilbyr oppdatert behandling og da må vi søke ny kunnskap – ute eller bedrive forskning selv. Kontroll av egen virksomhet er ett aspekt, etablering av ny forståelse og dermed nye behandlingsmetoder, har vært en like naturlig del av vår virksomhet. Om vi er enige om kontrakten – er premissene for at vi skal kunne oppfylle den tilstede og stabile? Spørsmålet er selvsagt inkvisitorisk, men betimelig. Kan vi oppfylle alle disse fordringer i en skiftende organisering og med et bare økende budsjett- og effektiviseringsfokus? Forbedrede behandlingsforløp og bedre ressursutnyttelse er ikke omstridt, men om lønnsomhetsbetraktninger får råde og omorganiseringer svekker kvalitet og sikkerhet? Selv om «det faglige» i vår som andre sektorer synes langt på vei detronisert, må vi fortsatt ha tiltro til at våre vurderinger av hva som er «god medisin» er gyldige - og stå opp for disse. Å gå tilbake til Kontrakten for å se hva som står der, kan kanskje være oppbyggende for vår faglige identitet – vi trenger det når vi møtes med «bukk og havresekk-», og «skyver pasientene forn seg»- argumentene. Selvransakelse og en kritisk holdning til egen virksomhet er nødvendig, men en trenger både avstand og nærhet for å se hva som er virkelige forbedringer. Det er ingen grunn til å sette vårt lys under en skjeppe – vi kan faget, vi står med pasienten, vi kjenner hverdagen. Politikere og byråkrater har andre kvalifikasjoner – men de har ikke disse, og vi bør derfor ikke vakle i troen på vår egen rolle som premissleverandør når samfunnskontrakten skal overholdes. •

OVERLEGEN 1-2014 4 Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ›› «kunne dette skjedd hos oss?» Dette er et viktig spørsmål å stille seg i sykehusene. Til dels livsviktig. Når andre sykehus eller enheter begår feil. Verken leder eller ansatte kan lene seg tilbake, puste ut og late som man er så mye bedre selv. Uhell, feil og mangler rammer også de beste. Rett før jul var jeg på en kvalitetsforbedringskonferanse i Orlando i USA sammen med 5000 andre. Her opplevde jeg at noen sykehus er kommet svært langt i kontinuerlig kvalitetsforbedring. På alle nivåer, hele tiden. Der er det mange som stiller det ransakende spørsmålet. Og tenker ofte: Ja, det kunne skjedd hos oss. Dermed settes forbedringsprosesser i gang. Norge er, om ikke et u-land, så i hvert fall en lilleputt på systematikk og innsats for kvalitetsforbedring. Ikke slik at vi leverer dårlig vare, langt derifra. Antakelig. Og vi er på gang. Eier og ledelse er ennå for opptatt av andre målinger og resultater, selv om helsetilsynet har hatt fokuset i mange år. Det handler om å ta godt «vare på» selv de minste feil, ja kanskje særlig dem. Det er naturlig å tenke på isfjellet: Det er noen store feil som blir synlige. Under dem ligger et berg av mange små, kanskje av liten betydning i seg selv, men de kan gi verdifull læring på veien, i tide. Sykehus er en risikobransje Med minst tre mangler: • Avsatt tid til direkte pasientkontakt er for liten med kort liggetid, for høy beleggsprosent og for dårlig organisering og sammenheng i tjenester. Dette gjelder særlig på store sykehus. • Terskelen for å melde feil er for høy. • Tid og ressurser til fagutvikling og kvalitetssikring er for liten. Dette stresser legene, som vil levere høy kvalitet. Jeg vet om gode ledere i sykehus som setter sin ære i å utvikle en lærende organisasjon. Som arrangerer fagkvelder der overlegene kan legge frem eksempler på lærerike situasjoner, både feil og nesten-feil. Dette gir trygghet, bedre leger og bedre pasienttilbud. Å skape større trygghet for å melde om feil, er nødvendig. Og det er mye mer effektivt enn å ha advarselsspøkelset fra Helsetilsynet hengende over seg, eller å oppleve tendensen til synde- bukk-jakt. Jakt på syndebukker gjør at helsepersonell heller trekker seg unna med sine, og andres, feil og mangler. Min påstand er at advarsel som reaksjonsform har mer negativ effekt på atferden til alle de som ikke får advarsel, enn den har positiv effekt for kvalitet og pasientsikkerhet. Jeg skulle ønske at advarsel, som administrativ reaksjon fra Helsetilsynet, fjernes. Det hadde gitt mer trygghet for åpenhet, og å lære av egne og andres feil og nesten-feil. • «Kunne dette skjedd hos oss?» «Jeg skulle ønske at advarsel, som administrativ reaksjon fra Helsetilsynet, fjernes»

Nytt nettsted med fokus på MS og nevrodegenerasjon www.nevron.no

Lærdal sjukehus har en medisinsk sengepost, en ortopedisk sengepost beregnet på elektiv kirurgi, og laboratorium og røntgenavdeling. Kommunens varaordfører Geir Øverland har vært ansatt ved Lærdal sjukehus siden 1999, som overlege i urologi. Denne gangen fungerte han som varaordfører og opprettet kommunens kriseteam på sykehuset. Han var hjemme da brannen startet, og ble varslet av svigerdatter som kom innom. Han dro da straks til brannområdet, og hjalp til med slukkingsarbeidet. Han trakk brannslanger og spylte det han maktet. Han traff både ordfører og rådmann i samme ærend, og de ble enige om at han skulle reise opp på sykehuset. «Jeg var nok svært møkkete av sot og røyk når jeg kom. Her fungerte jeg som kriseteamleder, mens andre overleger tok seg av sykehusets krisehåndtering.» Selv ble verken han eller familien rammet selv om de har huset bare 200 meter fra der brannen startet. «Vi har nå fullt fokus på å hjelpe dem som har mistet husene sine, eller er i behov for andre hjelpetiltak. Vi har ordnet det slik at alle barn og unge under 18 år skal få en reise til Dale Oen-senteret som en oppmuntring.» Staten har jo lovet dere støtte i forbindelse med denne katastrofen. Får dere noe hjelp? «Ja vi er lovet hjelp, men det blir jo spennende å se hvordan det blir i praksis. Vi må søke via Fylkesmannen. Vi trenger hjelp til å bygge og til å planlegge. Det er en enorm oppgave vi har foran oss.» Truls Jellestad er ortopedisk overlege som har vært ansatt ved Lærdal Sjukehus i 10 år. Han hadde ortopedisk bakvakt og ble varslet av AMK ca kl 23.45. «Sykehuset har vanligvis en vaktberedskap på 2 medisinske og 2 kirurgiske sykepleiere og 1 turnuslege. VI har ikke drevet med kriseøvelser, men har hatt noen situasjoner hvor vi har fått øvd oss i praksis. Det er spesielt brannen i Gudvangtunnellen jeg tenker på.» «Telefon og strømnettet falt ut ca kl 24. Det ga oss problemer med å få tak i folk. Noen kom direkte, andre sendte vi kurer ut for å hente. Vi sendte også kurerer til nabokommuner som hadde intakt telefonnett for å varsle de ansatte som bodde der.» Selv fungerte Jellestad som kriseleder og hadde blant annet kontakt med AMK i Førde via en datalinje som ikke ble ødelagt av brannen. Overlege i anestesi og indremedisin fordelte triagering og behandling seg i mellom. «Vi visste at vi kanskje sto foran en katastrofe. Det var et inferno av en brann, og med orkans styrke i kastene kunne mange bli skadet. Vi fikk åpnet opp operasjonsavdelingen i tilfelle det skulle komme brannskader eller kvestelser. Det gjorde det jo heldigvis ikke.» «Vi hadde 450 personer gjennom sykehuset» sier Øverland. 270 pasienter ble lagt inn. Det var hovedsakelig Brannen i Lærdal 18. januar startet en brann i et bolighus et inferno i bygda. Storm, med orkan styrke i noen av kastene førte til at brannen spredte seg fra hus til hus, og i en periode var hele Lærdalsøyri truet. 17 bolighus og til sammen 40 bygninger ble totalskadd brannen. Telefonsentralen og strømtilførselen sviktet, og det ble mangel på vann. Sykehuset gikk tomt for oksygen og medikamenter. Personell ble hentet med kurer. Av Arne Laudal Refsum ›› OVERLEGEN 1-2014 6

røykskader som ble behandlet med bronchospasmolytisk inhalasjonsbehandling. Det kom jo også et hjerteinfarkt. Vi bestemte tidlig at vi brukte personalet fra lab og røntgen til å hjelpe til med registreringen av pasientene, og etter hvert kom også Røde Kors hjelpekorps og hjalp til med denne funksjonen.» «Når det ble lyst om morgenen fikk vi hjelp fra Førde, med et Sea King helikopter med personell og medikamenter som vi var gått tomme for.» Torgeir Finjord er spesialist i indremedisin og gastroenterologi ved sykehuset i Førde. Der har han vært siden turnustjenesten, men som overlege fra 2009. Han ble oppringt om morgenen den 19. januar og bedt om å stille på sykehuset for transport til Lærdal. Det var 3 leger og 5 intensivsykepleiere, samt ambulansepersonell som var med helikopteret. Også direktøren var med, for å kunne frigjøre ressurser, siden det ikke var telefondekning. «Vi hadde også med oksygen, som sykehuset hadde lite av. De 2 andre legene ble sendt opp i sengeavdelingene hvor de sykeste pasientene var, mens jeg hjalp til med sluttkontroll og utsjekk av pasientene.» Lærdal sjukehus hadde gjort en imponerende jobb i følge Finjord. «Det hadde nok vært en lav terskel for å komme, men slik må det jo bli når man ikke har telefon eller mobiltelefon som virker. Da må man jo bare ta i mot de som kommer, og det var en imponer- ende logistikk de hadde fått til.» Etter brannen i Gudvangtunnellen hadde Helse Førde en stor beredskapsøvelse hvor politi, brann og helsevesen var involvert. «Jeg synes nok brannen i Gudvangtunnellen var en mye mer realistisk og matnyttig «øvelse, som jeg lærte mye mer av enn beredskapsøvelsen». «Det at folk kjenner hverandre og er positive til å stille opp på eget initiativ har en enorm verdi for helsetjenesten. Det å sende oss som fagfolk ut til ulykkes- stedet i stedet for å sende pasienter inn til sykehuset i Førde som man gjorde ved tunnell-brannen var en riktig vurdering.» • OVERLEGEN 1-2014 7

OVERLEGEN 1-2014 8 Da Margaret Thatcher uttalte sitt berømte «there is no such thing as society» mente hun at mange mennesker var blitt for opptatt av hva «staten» skulle ordne for dem i stedet for å ta ansvar selv. Jeg mener det er en samfunnsoppgave å bygge strukturer som gjør det mulig for flest mulig å ta ansvar for eget liv. Mennesker er avhengige av hverandre og våre evner til å dele erfaringer og samarbeide er noe av det mest fantastiske ved oss. Ved å hjelpe hverandre både personlig og gjennom samfunnsstrukturer vi bygger opp, utvikler vi oss selv og vi skaper en samfunnsutvikling preget av høy grad av trygghet og tillit. For meg er sykehusene en viktig del av dette. I høst kom verdenskjente evolusjonsbiologer til Norge for å finne ut hvorfor landet vårt flere år på rad har toppet FN-listen over verdens beste land å bo i. Økonomisk stabilitet er en viktig faktor, men dette handler ommer enn oljen. Nordmenn har lav motstand mot å betale skatt, vi har flate strukturer og setter samarbeid og ytringsfrihet høyt. Vi forstår at ved å bidra til fellesskapet får vi trygghet tilbake. Trygghet i form av systemer som fungerer. Tryggheten det gir å vite at vi får hjelp hvis vi blir syke er noe vi har med oss i bevisstheten slik at vi i liten grad bekymrer oss for dette i det daglige. Det de fleste av oss selv ønsker å oppnå er også kjennetegn ved samfunn det er godt å leve i: frihet, fred, lykke. Likeverdighet og like rettigheter for alle gjør det enklere å oppnå dette og FN statistikken viser at Norge utmerker seg. I boken «The Spirit Level» argumenterer forfatterne som er epidemiologer fra Storbritannia, for hvorfor et likeverdig samfunn er bedre for alle, og de viser eksempler på hvordan samfunn med store forskjeller har mer sykdom og flere sosiale problemer. Sykehusenes bidrar til likeverdigheten gjennom sine fire hovedoppgaver: god pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende. Likeverdigheten skapes ved at pasienter får hjelp til å komme seg gjennom eller leve med sykdommene, pasienter og pårørende lærer om helse og sykdom, årsaker og behandling, og kunnskapen spres videre til andre. Forskning og forvaltning av forskningsresultater gir oss ny, oppdatert kunnskap og sikrer at vi slutter med det som ikke lenger bør gjøres. Opplæringen sørger for at kunnskap og metoder utvikles og videreføres jevnt og trutt. Alt dette handler om utvikling, og når befolkningen merker en positiv utvikling øker også tilliten til sykehusene. Vi er avhengige av at befolkningen har høy tillit både til de offentlige og de private og ideelle sykehusene. Sykehusene har også en rolle som analysator for samfunnet: Det vil alltid være viktig for et samfunn å vite hva de største helseproblemene er, og hva som er årsakene til disse. Fagmiljøer på sykehus er med på å beskrive hvilke trekk ved samfunnet som frembringer sykdommene og hvilke samfunnsstrukturer sommå endres for å få gjort noe med problemene. Så er sykehusene viktige arbeidsplasser. Sykehusene har til sammen svært mange ansatte. De varierer i størrelse, men vil alltid være arbeidsplasser som har stor betydning for stedet de ligger. De gir trygghet for livsgrunnlaget og utviklingen av lokalsamfunnet. Dette er en av årsakene til at diskusjonene rundt lokalsykehusene er så komplekse. Hovedproblemet er ikke om folk må reise noe lenger til jobben, men det vil ha stor betydning for et sted om folk flytter fra eller slutter å flytte til. Det er som en av toppsjefene sa i en av lokalsykehusdebattene: «Vi bør vel tenke oss godt om før vi anlegger en helt ny by?» Legeforeningen har bedt om en Nasjonal Sykehusplan hvor Stortinget kan ta beslutninger i noen av disse vanskelige diskusjonene nettopp fordi Hege Gjessing om sykehusenes samfunnsoppdrag: Innlegg av Hege Gjessing, president i Den norske legeforening. Likeverd og like rettigheter sentralt. Sykehusene er analysator av samfunnsutvikling, og formidling av kunnskap er en viktig del av samfunnsoppdraget. Sykehusene er viktige arbeidsplasser i lokalsamfunnene, men det kreves god ledelse, noe som er for lavt prioritert i dag. ››

OVERLEGEN 1-2014 9 samfunnskonsekvensene må drøftes bredt og grundig. Helseministeren har lovet at en slik plan skal komme i 2015. Siden sykehusene er så betydningsfulle arbeidsplasser mener jeg de bør være kjente for solide, trygge og gode arbeidsmiljøer og gode ledelseskulturer. Det er påfallende hvor lenge utvikling av ledere har vært satt på vent på grunn av overfokusering på økonomi og innsparinger. Dette betyr ikke at det ikke er mange gode ledere i norske sykehus. Det er det. Mitt ankepunkt er at arbeidet med dette ikke er systematisert, og at det derfor blir for tilfeldig i hvilken grad en oppnår virkelig god ledelse. Et eksempel er en avdeling med omtrent 60 leger som nylig trengte ny leder. Det fantes ikke èn i miljøet som kunne eller ville ta på seg oppgaven. Ideelt sett bør en slik avdeling ha mellom fem og ti leger som kvalifiserer til lederoppgaven. Selv om samfunnet vi lever i har mange positive sider er det også sider som ikke er bra: Det er tendenser til overflod. Økonomisk vekst og økt produktivitet har negative sideeffekter. Mange mennesker opplever stress: Vi spiser for mye og trener for lite. Forebygging er topp-tema for helsepolitikere både nasjonalt og internasjonalt, noe som er viktig også for at sykehusene skal kunne klare å ta seg av alle som trenger det i alle år fremover. Sykehusene bør være foregangsorganisasjoner når det gjelder å «leve som de lærer». Maten bør være sunn og velsmakende. Der det er hensiktsmessig bør pasienter få hjelp til fysisk aktivitet og trening som ledd i behandling og restitusjon etter sykdom. Sykehusene bør være lengst framme sommiljøbedrifter og på den måten bidra til bærekraftige samfunn. Med det klare samfunnsansvaret jeg mener sykehusene har, følger også at jeg mener at de som jobber der bør brukes aktivt i samfunnsdebatter og i arbeidet med å opplyse befolkningen om helse, forskjellige behandlingsformer og konsekvenser av politiske valg. De som gjør dette er med på å påvirke både samfunnsutviklingen og de valgene mennesker tar, og for meg er enkeltmennesket og samfunnet to sider av samme sak. Alle trenger ikke å delta i debattene, men mange har interesse for det, egner seg godt til det eller har en særlig kompetanse innen de felt som skal belyses. Dette forplikter ledere til å skape åpne, trygge arbeidsmiljøer der den personlige friheten til å ytre seg er godt ivaretatt og aldri settes under press. Deltagelse i den offentlige debatten bør støttes og omtales på en positiv måte. Helseministeren kom i sin tale om sykehusene igjen og igjen tilbake til at pasienten skal være i sentrum. Det betyr at det aldri må legges lokk på diskusjoner som er av aller største betydning for de som er pasienter, har pasienter i nærmeste krets eller kanskje en gang skal bli pasienter. Det vi si de fleste av oss. • Foto: Einar Nilsen

OVERLEGEN 1-2014 10 Samfunnsoppdraget i embetsmannsstaten Embetsmannsstatens (1814–1884) ambisjon om å skape en moderne nasjon hadde en sunn befolkning som en av sine forutsetninger. Leger flest ble distriktsleger i nasjonsbyggingens tjeneste. De fikk ansvar for forebyggende og administrative oppgaver, og skulle hjelpe syke mennesker så langt de offentlige oppgavene tillot det. I 1860 kom sunnhetsloven. Med den fulgte et permanent helsearbeid på kommunal basis. Legene ble viktige samfunnsplanleggere. Senere opplevde det offentlige legevesenet et sparepolitisk press fra en liberalistisk argumenterende opposisjon, men kom styrket ut da Stortinget i 1912 vedtok lov om offentlige legeforretninger. Loven la mye av grunnlaget for det medisinske fagstyret etter 1945, med Karl Evang som helsedirektør. Fra statsbunden til «fri» profesjon Etter embetsmannsstatens fall i 1884 holdt ikke utbyggingen av offentlige legestillinger tritt med veksten i legetallet. Mange leger måtte etablere privat praksis. I 1910 var seks av ti leger rent privatpraktiserende. Legeyrket var ikke lenger en typisk embetsgjerning, selv ikke etter de mange nye offentlige legestillingene som fulgte med legeforretningsloven. Et stort antall privatpraktikere førte ikke til et markedsstyrt legevesen. Da lov om sykeforsikring ble iverksatt i 1911, ble det skapt en samfunnskontrakt mellom privatlegene og det offentlige. Privatleger fikk en tryggere økonomi og et viktig samfunnsoppLegenes samfunnsoppdrag – et blikk på fortida Per Haave, historiker og statsstipendiat ved Institutt for helse og samfunn, UiO ›› På 1800-tallet var leger flest statsansatte, men sto langt på vei alene med sitt samfunnsoppdrag. Senere har en stor andel privatpraktiserende leger og sykehusleger forvaltet mye av sitt oppdrag kollektivt gjennom Legeforeningen. I nyere tid er samfunnsoppdraget i økende grad blitt et individuelt ansvar.

OVERLEGEN 1-2014 11 drag, blant annet fordi det nå skulle foreligge legeattest ved sykdom. I prinsipp er fastlegeordningen en moderne variant av den vel hundre år gamle samfunnskontrakten. En profesjon på kant med fellesskapet? Veksten i antallet privatleger skapte tidlig bekymringer på politisk hold, fordi privatlegene i motsetning til offentlige leger ikke kunne pålegges en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Dette ble forsøkt endret med «doktorparagrafen» i utkast til alminnelig borgerlig straffelov fra 1896. Det utløste politisk strid og satte hele straffelovreformen i fare. For å redde reformen ble paragrafen foreslått inntatt i en egen lov om legers plikter og rettigheter. Loven ble vedtatt i 1927 og privatlegene fikk en rettsplikt til å yte øyeblikkelig hjelp. For lovutvalget var det et grunnleggende prinsipp at alle borgere sommed sin utdanning hadde «erhvervet en særret», også skulle «ha videregående plikter til å anvende denne utdannelsen til samfundets beste». Legeloven skapte en ny situasjon. Nå kom, foruten behandlingsplikt, mer omfattende og detaljerte regler, blant annet om forskrivning av legemidler, godtgjøring, melding av smittsom sykdom og taushetsplikt. I tillegg ble det innført statsautorisasjon, med regler om tildeling og tilbakekalling av rett til å utøve legevirksomhet. Tidligere hadde universitetet gitt praksisrett til alle med bestått medisinsk embetseksamen og avlagt legeløfte. Sykehuslegene kommer Etter 1945 ble legebehandlingen mer konsentrert i sykehus og mer spesialisert. I 1956 mente et offentlig utvalg at «publikum» var blitt «meget mer sykehus-minded» og oftere forlangte å bli undersøkt og behandlet av spesialister. En stor omfordeling av legenes arbeidskraft fra private legekontorer til sykehus fulgte. Samtidig økte andelen spesialister blant sykehusleger og leger med privat praksis utenfor sykehus. Med en stadig sterkere institusjonalisering og spesialisering innsnevret legeprofesjonen sitt virkeområde. Kritiske røster hevdet at profesjonen sviktet sitt samfunnsoppdrag. I realiteten ivaretok overlegene og deres underordnete kolleger et samfunnsoppdrag som så å si vokste fram nedenfra, men som fikk næring av de forventningene som en mer spesialisert medisin skapte. Med sykehusloven av 1969 ble sykehuslegenes samfunnsoppdrag nærmere definert, om enn indirekte. Fra rettsbeskyttet autonomi til forsvarlighetskrav I 1970-årene ble det hevdet at legeloven ikke lenger svarte til legenes oppgaver i en moderne velferdsstat. En ny legelov ble vedtatt i 1980 og iverksatt i 1982. Den understøttet en utvikling i retning av sterkere statlig styring og kontroll med legeyrkets rammer og påla legene flere plikter. Samtidig fikk legene en rettsbeskyttet faglig autonomi, av frykt for at kommersielle interesser kunne true en faglig og etisk forsvarlig praksis. Da legeloven i 2001 ble avløst av helsepersonelloven, avskaffet myndighetene legenes faglige autonomi som en rettighet. I bunnen lå en machiavellisk argumenterende profesjonskritikk. I stedet ble det innført et individuelt forsvarlighetskrav. Legene fikk likevel rett og plikt til å motsette seg instrukser fra arbeidsgiver dersom forsvarlighetskravet ble brutt. Arbeidsgivers styringsrett, som også gjaldt medisinske spørsmål, skulle bare begrenses av den beslutnings- og instruksjonsmyndigheten legene fikk i samarbeid med annet helsepersonell om konkrete medisinske spørsmål i en behandlingssituasjon. Legeforeningen og spesialistreguleringen Lenge ble samfunnsoppdraget utført av legene enkeltvis. Fra slutten av 1800-tallet ble det i tillegg forvaltet av Legeforeningen, som etter stiftelsen i 1886 kom til å forene et samfunnsengasjement med fagforeningsarbeid og sosial kontroll av legene. Foreningens rolle i medisinens spesialisering er et talende eksempel. Organisasjonseliten var tidlig mistroisk til spesialistpraktiserende leger. For å bringe spesialiseringen under kontroll, ble det vedtatt regler om utdanning og godkjenning av spesialister, i 1916 for medlemmer i Oslo, senere (1918) for alle medlemmer, og fra 1963 for alle leger. I prinsippet avskaffet Legeforeningen den frie adgangen til spesialistpraksis. Reguleringen gjorde Legeforeningen til en kvalifiserende og sertifiserende samfunnsmakt. Ved å godkjenne og rangere sykehus og sykehusavdelinger som utdanningssteder, ble foreningen også en akkrediterende samfunnsmakt. Legeforeningen tok initiativet til spesialistreguleringen, men påtok seg oppgaven på helsemyndighetenes anbefaling. Senere ble foreningens rolle kritisert fra flere kanter, og med legeloven av 1980 ble det formelle ansvaret overtatt av staten, mens foreningen beholdt det praktiske ansvaret med delegert myndighet fram til høsten 2011. Da hadde foreningens rolle lenge vært under lupen. Samfunnshensyn lar seg vanskelig ivareta med «et utdannelsessystem basert på laugprinsippet», framholdt dekanene ved de medisinske fakultetene i 1997. Et reforhandlet samfunnsoppdrag Siden slutten av 1800-tallet har legene med Legeforeningen i spissen kjempet for å bevare en autonom stilling i samfunnet. Myndighetene har på sin side innrømmet profesjonen autonomi så lenge de var overbevist om at den brukte sine kunnskaper til å tjene samfunnet og samtidig disiplinerte leger som ikke levde opp til anerkjente faglige og moralske standarder. Dermed ble legenes samfunnsopp- drag festet til en «organisert» medisin som kontrollerte seg selv og holdt medlemmenes egeninteresser i sjakk. I nyere tid er samfunnsoppdraget blitt reforhandlet. Det gamle regimet med profesjonens kollektive autonomi har måttet vike for et regime med ekstern kontroll. Tilbake står legenes individuelle selvkontroll i kombinasjon med en ytre kontrollerende makt som skal sikre en etterrettelig medisinsk praksis. •

OVERLEGEN 1-2014 12 Igrunnlovsjubileumsåret kan vi passende ta frem ideen om samfunnspakten, eller samfunnskontrakten, som var naturrettsfilosofenes forklaring på hvorfor mennesker kunne gi fra seg sin medfødte selvbestemmelsesrett og danne samfunn under en hersker. Poenget med samfunnspakten var at den legitimerte herskerens makt – men bare så langt kontrakten rakk. Vår grunnlov er den siste i en lang rekke naturrettslige konstitusjoner. Men selv om samfunns- pakten ikke lenger er referanse for forholdet mellom borgerne og myndighetene, er forestillingen om en kontrakt mellom velgerne og de valgte dypt nedlagt i oss. Som velgere forutsetter vi at de folkevalgte bruker det verktøy forfatningen gir dem, lovgivningsmakten, til å gjennomføre de sakene som valgprogrammet omtaler, så langt det er mulig i den politiske hverdag. Den norske syketrygden vokste fremmellom 1909 og 1956 og garanterte medlemmene naturalytelser som fri legehjelp og kur og pleie i sykehus (også andre naturalytelser ble inkludert, f.eks. hjelpemidler og medisiner) og sykepenger ved tapt arbeidsfortjeneste. Til å begynne med var ordningen frivillig og organisert som et spleiselag mellom medlemmene, arbeidsgiverne og staten. Den gjaldt nærmere bestemte arbeidstager- og inntektsgrupper og omfattet også ektefeller og barn. Etter hvert ble flere grupper inkludert, og i 1956 var syketrygden fullt utbygd, dvs. den omfattet alle innbyggere. Den ble også gjort obligatorisk, det vil si at alle var medlemmer av syketrygden med de rettighetene den gav, om de ville eller ikke. Finansieringen var stadig en form for spleiselag, men i stedet for medlemsavgift betalte innbyggerne sin del av kostnadene gjennom en særlig skatt. Syketrygden var med andre ord ikke lenger en frivillig forsikringsordning, men en statlig organisert og tvungen velferdsordning. Det var tverrpolitisk enighet om denne utviklingen selv om det kunne være diskusjon og uenighet om det nærmere omfanget av de mange forskjellige ytelser som syketrygden etter hvert omfattet. Det var også full enighet om å innlemme syketrygden i folketrygdloven, da den ble vedtatt i 1966. Legene spilte fra første stund en sentral rolle i tildeling av syketrygdens ytelser. De bestemte hvilke diagnostiske og behandlingsmessige tiltak som skulle iverksettes, de bestemte om pasienten skulle legges inn på sykehus eller annen kuranstalt, og de bestemte om arbeidstakere skulle sykmeldes med krav på sykepenger. Syketrygdloven påla dem å ikke sløse med trygdens midler, men utover dette påbudet var det bare få begrensninger i legenes skjønn. De viktigste var knyttet til kosmetiske inngrep uten medisinsk indikasjon, og til tannbehandling. (Trygdens dekning av tannbehandling er en fascinerende historie, som det fører for langt å gå inn på her.) Syketrygden ga legene et samfunnsoppdrag: Alle medlemmer av folketrygden skulle tilbys nødvendig helsehjelp (selve begrepet ble lovfestet i 1982 med kommunehelsetjenesteloven) og hjelpen skulle være faglig forsvarlig. Syketrygden var sentral for ut- bygging av et offentlig helsevesen. Gjennom refusjoner fra trygdekassen kunne primærlegene gi gratis hjelp til pasientene, og sykehusene fikk et økonomisk grunnlag for sin virksomhet gjennom kurpenger og andre tildelinger. Det ble skapt en felles forståelse for at et offentlig helsevesen skulle tilby befolkningen alle helsetjenestene, slik at den enkelte borger ikke behøver bekymre seg for om han eller hun får tilgang til god og nødvendig hjelp når det trengs, og har trygghet for at alt blir betalt. Samfunnskontrakten Innlegg av Marit Halvorsen, professor, Institutt for offentlig rett, Avdeling for rettshistorie Universitetet i Oslo ›› «Legene skal si fra når noe svikter i den kliniske hverdag. Gode leger er dermed pasientenes garantister for at den større kontrakten fungerer.» Foto: Jan Fredrik Frantzen, NST

Dette er kontrakten mellom lovgiver og velgere: Medlemskapet i folketrygden, som blant annet betales av hver enkelt gjennom folketrygdavgiften i skatten, gir rett til de helsetjenester som loven pålegger helsevesenet å yte, og til sykepenger slik det fremgår av loven. Folketrygden er en tvungen ordning som medlemmene ikke kan melde seg ut av. Til gjengjeld skal dens ytelser være så omfattende at medlemmene ikke har noe særlig behov for å trygge seg på annen måte. Som innbyggere i Norge skal vi med andre ord kunne stole på at det offentlige helsevesenet dekker alle våre (rimelige) behov for helsetjenester. At helsevesenet er «offentlig», betyr først og fremst at det finansieres med offentlige midler, altså at pasientene ikke betaler direkte for tjenestene (annet enn den brøkdel som utgjøres av egenandeler). Den nærmere organisering av tjenestene kan variere. I Norge har vi lang tradisjon for at helsevesenet er sammensatt av private og offentlige aktører i mange kombinasjoner, uten at det i nevneverdig grad påvirker pasientens betalingsforpliktelse. Det er ikke viktig om en lege er privatpraktiserende eller offentlig ansatt, eller om et sykehus eies av staten eller av en stiftelse, så lenge pasientene får den helsehjelpen de trenger, de kan forvente samme kvalitet på hjelpen, tjenestene kontrolleres av de samme myndigheter etter samme standard og blir betalt gjennom offentlige bevilgninger. Kontraktenmellom lovgiver og velgere forutsetter at lovgiver tar nødvendige skritt for å følge opp løftet om omfattende helsehjelp til alle. Det innebærer regulering av finansiering, organisering og kontroll. Dessuten innebærer det dimensjonering, slik at tilbudet er omfattende nok til å nå alle som har behov for det. Det er en grunnleggende forutsetning for det norske helsevesenet at størrelser som kjønn, økonomi og utdannelse ikke skal ha betydning for pasientenes tilgang på tjenester. Samme målsetning gjelder for geografisk tilhørighet, noe som er en høy ambisjon i vårt land. I utgangspunktet skal alder heller ikke bety noe for retten til helsetjenester, men dette synspunkt bør antagelig nyanseres litt. Det er helsemyndighetenes oppgave å sørge for at lovgivers vilje blir gjennomført. Hvis pasientenes lovfestede krav ikke kan gjennomføres på grunn av svakheter ved finansiering, organisering eller kontroll, må dette kommuniseres til det politiske nivå slik at nødvendige justeringer kan skje. Dette er avgjørende for at kontrakten mellom lovgiver og velgere skal fungere. Legenes samfunnsoppdrag pålegger dem ansvar for å bidra til at helsevesenet og helsetjenestene oppfyller pasientenes berettigete forventninger. De skal utføre sin gjerning lege artis, og med omhu. De skal si fra når noe svikter i den kliniske hverdag. Gode leger er dermed pasientenes garantister for at den større kontrakten fungerer. • OVERLEGEN 1-2014 13

OVERLEGEN 1-2014 14 Lonquex «Teva» Kolonistimulerende faktor. ATC-nr.: L03A A14 Dette legemidlet er underlagt særlig overvåking for å oppdage ny sikkerhets- informasjon så raskt som mulig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg/ml: Hver ferdigfylte sprøyte inneh.: Lipegfil- grastim 6 mg, iseddik, natriumhydroksid, sorbitol (E 420), polysorbat 20, vann til injeksjonsvæsker. Indikasjoner: Reduksjon i varigheten av nøytropeni og insidensen av febril nøytropeni hos voksne behandlet med cytotoksisk kjemoterapi mot malignitet (med unntak av kronisk myelogen leukemi og myelodysplastiske syndromer). Dosering: Behandling bør initieres og følges opp av lege med erfaring innen onkologi eller hema-tologi. Voksne: 1 dose á 6 mg (1 ferdigfylt sprøyte) anbefales for hver kjemoterapisyklus, gitt omtrent 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi. Spesielle pasientgrupper: Eldre og pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon: Ingen doseendring er nødvendig. Barn og ungdom <18 år: Begrenset erfaring. Tilberedning: Håndtering av preparatet før bruk: Kun til engangsbruk. Kraftig ristingbør unngås da lipegfilgrastim kan klumpe seg og bli biologisk uvirksom. Romtemperatur (15-25°C) skal oppnås før injisering. Må ikke blandesmed andre legemidler. Administrering: Injiseres s.c. Injeksjonene bør gis i buken, overarmen eller låret. For å bedre sporbarheten skal preparatnavn og produksjonsnr. noteres tydelig i pasientjournalen. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Forsiktighetsregler: Sikkerhet og effekt er ikke undersøkt ved høydose kjemoterapi. Bør ikke brukes til å øke dosen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert doseringsregime. Allergiske reaksjoner og immunogenisitet: Overfølsomhet for granulocytt-kolonistimulerende faktor (G-CSF) eller derivater gir også risiko for overfølsomhetsreaksjon overfor lipegfilgrastim, pga. mulig kryssreaksjon. Behandling med lipegfilgrastim skal derfor ikke innledes hos disse pasientene. De fleste biologiske legemidler fremkaller et visst responsnivå av antistoffer mot legemidlet. Denne antistoffresponsen kan, i noen tilfeller, føre til bivirkninger eller tap av effekt. Ved manglende behandlingsrespons bør pasienten gjennomgå videre evaluering.Ved alvorlig allergisk reaksjon skal egnet behandling administreres, og pasienten følges opp grundig i flere dager. Hematopoetisk system: Behandling med lipegfilgrastim utelukker ikke trombocytopeni og anemi forårsaket av myelosuppressiv kjemoterapi. Lipegfilgrastim kan også forårsake reversibel trombocytopeni. Regelmessig måling av blodplatetall og hematokrit anbefales. Det bør utvises varsomhet ved administrering av enkeltstående eller kombinerte kjemoterapimidler som er kjent for å forårsake alvorlig trombocytopeni. Leukocytose kan forekomme. Det er ikke rapportert bivirkninger som direkte kan tilskrives leukocytose. Økt leukocyttall stemmer overens med de farmakodynamiske effektene av lipegfilgrastim. Leukocyttallet bør måles regelmessig under behandlingen pga. de kliniske effektene av lipegfilgrastim og risiko for leukocytose. Ved leukocyttall >50 × 109/liter etter forventet nadirverdi, skal lipegfilgrastim seponeres umiddelbart. Økt hematopoietisk aktivitet i benmargen som følge av vekstfaktorbehandling er satt i forbindelse med forbigående positive røntgenfunn i skjelettet. Dette må tas med i betraktningen ved tolkning av røntgenbilder. Myeloid leukemi eller myelodysplastiske syndromer: G-CSF kan fremme vekst av myeloide celler og enkelte ikke-myeloide celler in vitro. Sikkerhet og effekt er ikke undersøkt ved kronisk myelogen leukemi, myelodysplastisk syndrom eller sekundær akutt myelogen leukemi, og bør derfor ikke brukes hos disse pasientene. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelle-transformasjon ved kronisk myelogen leukemi fra akutt myelogen leukemi. Milt-relaterte bivirkninger: Hyppige, men generelt asymptomatiske tilfeller av splenomegali og sjeldne tilfeller av miltruptur, inkl. fatale tilfeller, er rapportert etter administrering av G-CSF. Miltstørrelsen må derfor overvåkes nøye (f.eks. ved klinisk undersøkelse, ultralyd). Diagnosen miltruptur bør vurderes ved smerter i øvre del av venstre mageregion eller ytterst i skulderen. Pulmonale bivirkninger: Pulmonale bivirkninger, særlig interstitiell pneumoni, er rapportert. Pasienter som nylig har hatt lungeinfiltrater eller lungebetennelse kan være utsatt for høyere risiko. Pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske tegn på lungeinfiltrater og svekkelse av lungefunksjon sammen med økt nøytrofiltall, kan være tidlige tegn på akutt lungesvikt (ARDS). I slike tilfeller bør preparatet seponeres etter legens vurdering og passende behandling gis. Sigdcelleanemi: Sigdcellekrise er satt i forbindelse med bruk av G-CSF ved sigdcelleanemi. Forsiktighet bør derfor utvises ved bruk til pasienter med sigdcelleanemi. Relevante kliniske parametre og laboratoriestatus bør overvåkes, og en bør være oppmerksom på en mulig sammenheng mellom lipegfilgrastim og forstørrelse av milten og vasookklusjon. Hypokalemi: Hypokalemi kan forekomme. Ved økt risiko for hypokalemi pga. underliggende sykdom eller samtidige legemidler, anbefales det å overvåke serumkaliumnivået nøye og substituere kalium om nødvendig. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder sorbitol, og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse. Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. ferdigfylte sprøyte, dvs. tilnærmet «natriumfritt». Interaksjoner: Pga. den potensielle følsomheten som myeloide celler med rask celledeling har overfor cytotoksisk kjemoterapi, bør preparatet gis omtrent 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi. Samtidig bruk av lipegfilgrastim og kjemoterapeutisk legemiddel er ikke evaluert hos pasienter. I dyremodeller har samtidig bruk av G-CSF og 5-fluorouracil (5-FU) eller andre antimetabolitter forsterket myelosuppresjonen. Muligheten for interaksjon med litium som også fremmer frigjøring av nøytrofile granulocytter er ikke spesifikt undersøkt. Det foreligger ingen evidens for at en slik interaksjon er farlig. Graviditet, amming og fertilitet: Graviditet: Begrenset erfaring. Det anbefales å unngå bruk under graviditet. Amming: Ukjent om lipefilgrastim utskilles i morsmelk. Risiko for diende spedbarn kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling. Fertilitet: Ingen tilgjengelige data. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Muskel-skjelettsystemet: Muskel-/ skjelettsmerter (vanligvis lett til moderat, forbigående og kan hos de fleste kontrolleres med vanlige analgetika), bensmerter, myalgi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Hud: Hudreaksjoner, erytem, utslett. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi. Øvrige: Brystsmerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukocytose. Hud: Reaksjoner på injeksjonsstedet, fortykket hud, smerter på injeksjonsstedet. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner som allergiske hud-reaksjoner, urticaria, angioødem og alvorlige allergiske reaksjoner. Luftveier: Pulmonale bivirkninger, interstitiell pneumoni, lungeødem, lungeinfiltrater, lungefibrose, respirasjons-svikt eller ADRS. Undersøkelser: Økte verdier av alkalinfosfatase og laktatdehydrogenase. Bivirkninger som ikke er observert med lipegfilgrastim, men som kan tilskrives G-CSF og derivater: Blod/lymfe: Splenomegali (generelt asymptomatisk), miltruptur, inkl. fatale tilfeller, sigdcellekrise hos pasienter med sigdcelleanemi. Hud: Akutt febril nøytrofil dermatose (Sweets syndrom), kutan vaskulitt. Overdosering/Forgiftning: Ingen erfaring med overdosering. Ved overdosering skal telling av hvite blodceller og blodplater utføres regelmessig og størrelsen på milten skal overvåkes nøye. Se Giftinformasjonens anbefalinger for Kolonistimulerende faktorer L03A A. Oppbevaring og holdbarhet: Oppbevares i kjøleskap (28°C). Skal ikke fryses. Beskyttes mot lys. Kan oppbevares <25°C utenfor kjøleskap i en enkelt periode på høyst 3 dager. Etter uttak av kjøleskap må det brukes innen denne perioden eller kasseres. Pakninger og priser: 1 stk ferdigfylt sprøyte med nålebeskytter 0.6 ml kr 8425,70. Sist endret: 15.01.2014 Møte med pressen Redaktøren ble sendt som representant for Overlegeforeningen i et møte mellom Legeforeningen og Norsk Redaktørforening i deres lokaler ikke langt fra Legenes Hus. Passende kan man si, men mest en tilfeldighet og redaktøren kvalifiserer nok ikke til å bli medlem; fine lokaler, men ikke på noen måte prangende. Av Arild Egge, red. Anledningen var et planlagt kurs/møte kommende høst på initiativ av Nordland Legeforening som arrangeres i samarbeid med Redaktørforeningen. Den mye omtalte mediesak i fylket med nå pågående etterspill er en bakgrunn, men ikke tema for et slikt felles møte der hensikten er å få til diskusjon og kanskje en bedre felles forståelse for hverandres oppgaver. Forholdet til media kan være vanskelig å håndtere og mange våger ikke involvere seg. På den annen side synes pressen vi er vanskelige å få i tale, kanskje avvisende selv når vi kunnet brukt media for å oppnå noe på vegne av våre pasienter. På begge sider er det derfor kanskje et uforløst potensiale for et bedre og mer fruktbart samarbeid i fremtiden og dette møte tidlig på høsten i Bodø kan kanskje være et «kick-off» for det! Programmet er under utvikling – vi bringer det i juni nummeret eller på foreningens nettsider så snart det er klart. Det er definitivt noe nytt og en vil oppfordre kollegene til å melde seg på dette positive tiltaket – man vil møtes med journalister og redaktører på en felles arena. Spennende! Programmet vil bestå av noen hovedseksjoner med innledere, før diskusjon som det skal settes av god tid til. Sammensatte grupper fra begge leire skal løse dilemmaer i helsejournalistikk – sett fra begge sider! Kurstittel: Helsejournalistikk – på helsa løs? Foreløpig planlagt til 6. – 7. oktober 2014, i Bodø. Se link: https://legeforeningen.no/lokal/nordland/ Kurs-/Helsejournalistikk---pa-helsa-los/

Lonquex®(lipegfilgrastim) - et nytt langtidsvirkende G-CSF • forebygger kjemoterapi-indusert nøytropeni1,2 • gis til voksne pasienter, dosering som for pegfilgrastim1,2 • klinisk effekt er sammenlignbar med pegfilgrastim1,2 • tenderer i tillegg til å ha en noe bedre anti-nøytropen aktivitet1,2 • har lignende sikkerhetsprofil som pegfilgrastim1,2 1. SPC Lonquex, sist oppdatert 2013/09/02 2. Bondarenko I et al. BMC Cancer. 2013 Aug 14;13(1):386 NYHET NO/LNQX/14/0002c Norway Teva Norway AS Hagaløkkveien 13 | P.O.Box 15 | 1371 Asker | Norway Tel: +47 66775590 | www.tevapharm.no

OVERLEGEN 1-2014 16 På samme måte fremsettes påstander om mediene, uten at det presiseres hvilke medier det siktes til. Alle? TV2? Aftenposten? Nettavisen? Se og Hør? Hallingdølen? Transportmagasinet? Disse er alle medier og medlemmer av Norsk Presseforbund. Men de er ganske ulike – i sine målgrupper, sitt innhold, sine formater og sin kommunikasjonsform. Spør du en redaktør om hva som er mediets samfunnsoppdrag, vil du få ulike svar. Et felles etisk regelverk Vær Varsom-Plakaten, det etiske regelverket som redaktører, journalister og eiere i medier organisert i Norsk Presseforbund er forpliktet på, innholder noen bestemmelser om medienes samfunnsrolle: Vi skal være frie og uavhengige. Vi har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Vi har rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Vi har plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin samfunnsrolle. Det er vår oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller endre. Det er den enkelte redaktørs ansvar å sørge for at disse bestemmelsene blir etterlevd. Hvordan det skjer, vil være avhengig av hvilke type medium det dreier seg om. Som lokalavis utøver Hallingdølen sitt samfunnsoppdrag overfor næringsliv, kommuner og institusjoner i sitt område. Som bransjeblad utøver Transportmagasinet oppdraget overfor aktører i transportbransjen. Hvordan Se og Hør definerer sitt samfunnsoppdrag, vet jeg ikke. For riksmedier med større nyhetsredaksjoner stemmer formuleringene i Vær Varsom-Plakaten i all hovedsak overens med deres egen definisjon av sitt oppdrag. Samfunnsoppdraget styrer ikke alene en redaksjons prioriteringer og mediets innhold. Fjernsynsmedier og VG ser det også som sin oppgave å underholde seere og lesere. Mange medier ønsker å oppleves som nyttige for leserne som forbrukere. I Aftenposten legger vi vekt på å ta en pedagogisk rolle, ved å tilby stoff som gir innsikt og kunnskap om samfunnsspørsmål. De fleste medier vil gjerne være til inspirasjon i sine leseres, seeres og lytteres liv. Ulike former for oppdrag Noen uttrykk for medienes samfunnsoppdrag er lett å peke på. Vi overvåker om det er samsvar mellom de politiske partienes liv og lære, bl.a. annet om valgløfter blir oppfylt. Ved å dekke politiets etterforskning og straffesaker som går for retten, rapporterer vi ikke bare om kriminaliteten i samfunnet, men vi overvåker også rettssikkerheten. Vi avdekker snusk og korrupsjon i Av Hilde Haugsgjerd, Leder for Pressens Faglige utvalg. Tidl. sjefredaktør i Aftenposten. ›› Hva er mediers samfunnsoppdrag? Er leger for dårlige til å kommunisere med pasientene? Påstanden blir ofte framsatt, uten at det presiseres hvilke leger man sikter til. Alle? Byråkrater? Forskere? Kirurger? Fastleger? «Vi har en plikt til å sette en kritisk søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin samfunnsrolle. Vi fortjener ikke terningkast 6.»

OVERLEGEN 1-2014 17 næringslivet. Vi avdekker og kritiserer køer, feil og mangler i helsevesenet. Vi viser hvordan norsk asylpolitikk fører til tragiske konsekvenser for enkeltmennesker. Vi prøver å bidra til en opplyst debatt om utfordringene i et flerkulturelt Norge. Av og til tar medier en aktiv rolle som følge av samfunnsoppdraget. Mange lokalaviser bidrar til positive arrangementer og aktiviteter i sine lokalmiljø og er en del av lokalsamfunnets lim. Etter vulkanutbruddet på Island i 2010, da alle fly i Nord-Europa sto, laget VG.no en haikesentral, der sjåfører som skulle bile til Norge ble koblet med mennesker som satt askefast. Aften, Aftenpostens lokalavis for Oslo, organiserte «Julevenn», der mennesker som ikke hadde noen å være sammen med på julaften kom i kontakt med mennesker som inviterte hjem til seg på julefeiring. Bergens Tidende fikk med seg lesere i Bergen og Hordaland på å kartlegge trafikkfarlige punkter i distriktet som ikke var varslet med trafikkskilt. Foran fjor- årets stortingsvalg tok Aftenposten initiativ til at 22 store medier fra Tromsø til Kristiansand samarbeidet om aksjonen «Min stemme 2013» for å få flere unge til å bruke stemmeretten. Viktige feil og mangler Som fellesskap fortjener ikke mediene terningkast 6 i øvelsen samfunnsoppdrag. Noen svakheter er åpenbare. Og en er viktigst: Det er mange unnlatelsessynder, som følge av de begrensninger redaksjonenes ressurser legger og de prioriteringer som gjøres. Det finnes områder i det norske samfunnet der medier burde vært mye mer aktive og pågående. Jeg har gjort meg en slik refleksjon fra min tid som sjefredaktør i Aftenposten. Vi brukte mye ressurser på å dekke utviklingen i det flerkulturuelle Norge, både på nyhetsplass, med reportasjer og i debattflatene. Det førte nok med seg at andre, viktige sosialpolitiske spørsmål kom i skyggen hos oss. En liknende mekanisme følger av at medier ikke sjelden går i flokk. Vi konsentrer oss om de samme hendelser og temaer. Det får av og til to negative effekter: Noen fenomener får mer oppmerksomhet enn de fortjener ut f ra sin vesentlighet eller sitt omfang. Andre fenomener, som burde fått oppmerksomhet, blir liggende i offentlighetens blindsone. Ensidig kildetilfang Av og til er vi ikke flinke nok til å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk, men er ensidige i vårt kildevalg. For eksempel har jeg observert at i medienes dekning av situasjonen i Helse Sør-Øst og ved Oslo universitetssykehus er det i svært stor grad legenes tillitsvalgte som har kommet til orde. • «Spør du en redaktør om hva som er mediets samfunnsoppdrag, vil du få ulike svar» Til sist: Mediene er lite flinke til å rette et kritisk søkelys mot hvordan vi selv og hvordan andre medier oppfyller samfunnsoppdraget. Vi er for lite åpne om vår egen virksomhet og våre egne svakheter. Men her er noe på gang. Aftenposten og en del andre medier har begynt å offent- liggjøre et årlig, redaksjonelt regnskap. Den siste digitale utgaven av Aftenpostens kan leses her: http:// mm.aftenposten.no/2013/redak- sjonelt-regnskap/. Og ved hjelp av sosiale medier er vi blitt flinkere til å kommunisere med leserne og la disse få titte oss i kortene. Slik Aftenposten gjør på https://www.facebook.com/bakforsiden.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy