Professor i helseøkonomi Erik Nord har i Overlegen 4-2014 en kommentar til prioriteringsutvalgets anbefaling til nye prioriteringskriterier i norsk helsevesen under tittelen «Helsevesen er ikke jordbruk». Han hevder at utvalget ikke har forstått forskjellen mellom de to og har henfalt til foreldede produksjonsorienterte og perspektivløse helseøkonomiske resonnementer. Det finnes ulike definisjoner av prioritering. Men i helsesektoren bør prioriteringskriterier sikre at svake grupper ikke taper ressurskampen og prioriteres for lavt. Kriteriene bør også bidra til at offentlige ressurser ikke brukes på behandlingstilbud med liten eller ingen dokumentert helsegevinst. Helseministeren lanserte 13. januar Norsk helseatlas etter anbefaling fra prioriteringutvalget som et virkemiddel for å kartlegge uønsket variasjon med mulig over- og underforbruk av helsetjenester i Norge. Allerede ved lanseringen presenteres tall for dagkirurgiske prosedyrer som viser så store variasjoner mellom sykehusområder at det er grunn til å anta at det forekommer en ikke ubetydelig overbehandling. For flere av prosedyrene som menisk reparasjon/fjerning og acromion reseksjon er det fra ledende fagpersoner innen feltet stilt spørsmål ved om det i det hele tatt foreligger god medisinsk indikasjon for flertallet av inngrepene. Også innspill til utvalget fra legeforen- ingens spesialforeninger og vitenskapelig dokumentasjon av overbehandling og overdiagnostikk internasjonalt tilsier at fenomenet er langt mer utbredt enn vi til nå har erkjent. Dermed finnes åpenbart et ubrukt potensiale til å prioritere effektive behandlingstilbud med god helsegevinst opp på bekostning av behandlingstilbud med liten eller ingen dokumentert gevinst. Med et slik bakgrunn blir Erik Nords stiliserte eksempler med QALY utregninger og graderinger av helsetap hvor 60-åringer ikke får behandling på bekostning av 50-åringer ganske abstrakte og virkelighetsfjerne. Det har vært en uttalt intensjon og prioritet for utvalget å løfte frem pasientgrupper med en ekstraordinært stor sykdomsbyrde sett i et livsløpsperspektiv. I mange år har det vært en helsepolitisk føring å prioritere opp kronikeromsorg, rusbehandling, psykiatri og habilitering men fordi dagens prioriteringskriterier og handlingsregler ikke i tilstrekkelig grad har lykkes med å løfte frem disse gruppene fant utvalget at det var behov for å videreutvikle og konkretisere kriteriene fra Lønning II. Utvalget foreslår å klassifisere helsetap i tre klasser. Økende helsetapsklasse forsvarer økende ressursbruk. De fleste tilstander og behandlingsvalg faller innenfor rammene for helsetapsklasse 1 med tap av inntil 15 gode leveår enten man er 20, 50 eller 90 år. Det finnes et teoretisk grunnlag for valg av helsetap som prioriteringskriterium men det ligger også en viss pragmatisme i det som ikke uventet møter begrenset forståelse hos Nord. For at eldre mennesker ikke skal fratas prioritet er grensen for beregning av helsetap satt til 80 kvalitetsjusterte leveår. Mens forventet levealder ved fødsel i Norge er 81 år, er levealder justert for normal sykdomsbyrde beregnet til 68 år. Med et normalt helsetap over livsløpet må man altså leve opp mot 95 kronologiske år eller mer for å oppnå en helsejustert levealder på 80 år, av utvalget kalt gode leveår. Et helsetapskriterium definert slik fratar derfor ikke eldre mennesker rett til prioritet eller til å motta det meste av den nyttige behandlingen som tilbys i norsk helsevesen. Det kan også være situasjoner hvor eldre bør prioriteres høyere enn i dag fordi helsegevinst av betydning ikke er tilstrekkelig hensyntatt. Utvalget var bredt sammensatt. Det deltok to helseøkonomer fra henholdsvis universitetet i Tromsø og i Oslo, og ikke en som Nord gir inntrykk av i sin kommentar. Erik Nord ble invitert til utvalget og gav en god fremstilling av Prioritering må løfte frem de tause taperne av Atle Moen, Overlege Dr.med Nyfødtavdelingen OUS, Medlem av Prioriteringsutvalget for helsetjenesten ›› OVERLEGEN 1-2015 10
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy