OVERLEGEN 1-2015 13 tten Av Jon Magnussen, Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU ›› Å prioritere betyr å sette noe foran noe annet. Behovet for å prioritere fordi vi har begrenset med tid («døgnet har ikke mer enn 24 timer»), og fordi vi begrenses av de rammer som gis av inntekten vår. Hva vi prioriterer bestemmes av våre preferanser (hva vi liker) og av hva det vi ønsker oss koster (prisen). Har vi høy inntekt er det lettere å prioritere i den forstand at det blir færre ting å velge bort, men det fører ikke til at vi lar være å foreta bevisste (og ubevisste) prioriteringer ut fra hva vi synes er best for oss. Er vi en del av en familie prioriterer vi gjerne annerledes enn om vi er alene. Får vi barn setter vi i mange sammenhenger barnas hensyn foran våre egne interesser, vi prioriterer med andre ord barna. I et fellesskap vil dermed prioriteringene ikke nødvendigvis reflektere summen av de individuelle preferansene. Men, også i et fellesskap begrenses våre valg av fellesskapets inntekt og prisen på de varer/tjenester vi ønsker oss. Prioritering av helsetjenesten Hva har så dette å gjøre med prioritering i helsetjenesten? Jo, helsetjenesten er i Norge, som i de fleste andre land, et fellesskapsansvar. Vår tilgang til helsetjenester skal bestemmes av våre behov (preferanser), men frikobles fra vår inntekt. Vi er med andre ord ikke komfortable med et samfunn hvor betalingsevne skal bestemme i hvilken grad vi får tilgang til helsetjenester. Løsningen ligger i at alle, gjennom skattesystemet, bidrar til å finansiere helsetjenesten. Hvor mye vi trekker inn i skatt for å finansiere helsetjenester vil bestemmes av hvor høyt vi, i fellesskap, prioriterer det å gi gratis helsetjenester opp mot det å gi andre velferdsgoder som eldreomsorg, skole, politi, forsvar etc, og opp mot den inntekten vi beholder for privat konsum (og investeringer). Det reflekterer med andre ord fellesskapets prioritering AV helsetjenesten. Mange vil mene at det i Norge er rom for å bruke en betydelig høyere andel av vår inntekt på helse og omsorgstjenester. Vi er en rik befolkning i et rikt land, og har et i alle sammenhenger høyt privat forbruk. Kanskje har vi ikke behov for flere par ski, hyppigere hårklipp, flere merkeklær eller større flatskjerm-TV. De som har argumentert for en vesentlig styrking av helsetjenesten har imidlertid ikke hatt stort gjennomslag verken hos den forrige rød-grønne regjeringen eller hos dagens blå-blå variant. Veksten i helsesektoren har de senere årene, uavhengig av regjering, vært marginal. En alternativ strategi er da å utnytte de ressursene vi allokerer til helsetjenesten bedre. Hvis vi sluttet å operere der operasjon var unødvendig, behandlet pasientene på det nivået de hørte hjemme, organiserte virksomheten slik at leger og sykepleiere kunne bruke mer av arbeidstiden sin på behandle pasienter, og koordinerte oss bedre mellom og innen nivåer, ville langt flere som hadde behov for helse- og omsorgstjenester få plass uten at vi samtidig måtte øke rammene. Må vi prioritere innen helsetjenesten? Så er spørsmålet: Vil en sterkere prioritering AV helsetjenesten eventuelt kombinert med en effektivisering I helsetjenesten eliminere behovet for å prioritere INNEN helsetjenesten? Er det, med andre ord, realistisk å tro at det er nok til alle? Mitt svar er «nei». Jeg tror det verken er mulig å bevilge seg eller effektivisere seg bort fra prioriteringsbeslutninger innen helsetjenesten. Vi kan lette presset med mer
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy