OVERLEGEN 1-2015 16 Men det er noen skjær i sjøen. Å estimere gjennomlevde og fremtidige antall kvalitetsjusterte leveår er en krevende øvelse. Hvordan vil du selv rangere livskvalitet i ulike livsfaser? Og med hvilket kunnskapsgrunnlag kan legen overprøve pasientens opplevelse? Metodikken kompliseres vesentlig av at mange pasienter har flere lidelser opp gjennom livet, og ofte samtidig. Anvendt helsepietisme Gitt at metoden likevel var gjennomførbar, herunder etterprøvbar og juridisk håndterbar, hvordan vil regne- øvelsen påvirke befolkningens tillit til tjenesten? Hvis du rammes av en eller annen sykdom vil du kanskje få behandling. Sikker kan vi først være etter en nærmere vurdering av QALY. Vil den enkelte pasient oppleve dette som «åpent og rettferdig» og ikke minst forutsigbart? Og hvordan vil regneøvelsene påvirke tilliten mellom pasient og behandler? Lar rollen som takstmann seg forene med rollen som sjelesørger? Er det mulig alltid å regne, for dernest alltid å trøste? Eller vil trøsten oppleves annerledes når den gis av en som strengt tatt kan hjelpe, men som (basert på subjektive kriterier) har estimert at hjelpen ikke er regningssvarende? Er nøden så stor i norsk helsetjeneste at vi må gjøre disse vanskelige avveiningene, eller er Norheim-utvalgets arbeid også uttrykk for en særnorsk pietisme? Utvalgets rapport kan leses i en slik tradisjon. Kanskje en arv fra vår nære historie med liv omsvøpt av sild og havregrøt? Som utvalget skriver har det vært en lang tradisjon for prioriteringsarbeid i norsk helsetjeneste. De senere årene har mye av debatten vært preget av at begrensning av ressurstilgang til helse er en høyst nødvendig og spesielt aktverdig øvelse. Med forunderlig ulik begrunnelse. «Fåfengt pengesluk» I 2005 publiserte Aftenposten kronikken «Helsebudsjettet bør begrenses», forfattet av Berit Bringedal og Reidun Førde ved Legeforeningens forskningsinstitutt. Tittelen var dekkende for hovedbudskapet. Argumentasjonen som ble fremført var tredelt; økt grad av medikalisering er ikke ønskelig, vi vil få mer ut av ressursene ved bruk i andre deler av verden, og vi får ikke nødvendigvis mer helse ved økt ressursinnsats i Norge. De to første argumentene er det vanskelig å være uenig i. Livets forgjengelighet kan intet tiltak bøte, og medikalisering av alle livets fasetter er ingen løsning. At pengene vil kunne få en bedre anvendelse i andre land er også udiskutabelt. Men ikke spesielt for helse-feltet. Vi ville også få flere kilometer vei eller nye skolebygg for samme ressursinnsats i andre deler av verden. Avveiningen hører derfor hjemme i diskusjonen om bistandsbudsjett, ikke helsebudsjett. Det siste argumentet kan problematiseres. Forskerne peker altså på at økte ressurser ikke nødvendigvis gir mer eller bedre helse; «I beste fall kan det også bety at det ikke får noen effekt i det hele tatt, i verste fall kan helseeffekten være negativ». Underliggende premiss må være at det er en form for grenseverdi for effekt av helsetiltak, og at vi i Norge befinner oss nær eller forbi denne grensen. Aldri skade, av og til lindre, alltid regne, kanskje behandle... (?) Innlegg av styremedlem Christian Grimsgaard ›› Norheim-utvalget har presentert en modell som skal gi åpne og rettferdige prioriteringer i vårt solidarisk baserte helsevesen. Basert på et estimat av den enkeltes livskvalitet og forventet levealder skal legen plassere pasienten i en «helsetapsklasse». Rangeringen vil være førende for prioritering av behandlingstiltak, for eksempel om det offentlige kan tilstå den enkelte medisin.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy