OVERLEGEN 1-2015 22 tilpasset bemanning etter endrede behov, som for eksempel befolkningsveksten, oppdateringer av kompetanse, utvikling av nye samarbeidsordninger, mm. Slike investeringer er nødvendig for å utvikle pasienttilbudet. Stortinget mottar i liten eller ingen grad informasjon fra de ulike helseministre om at det har vært utfordringer med tilgjengelighet og kvalitet i helseforetakene. Helseministre er forpliktet til å gi informasjon, se nedenfor. Stortinget ved kontroll -og konstitusjonkomiteen, har derimot behandlet rapporter om etterfølgende revisjon (Riksrevisjon) over flere år der svikt påpekes. Hva vet vi om utviklingen av pasienttilbudet og kapasitetssituasjonen i helseforetakene? Det foreligger lite informasjon fra helseministre de seneste årene om at det har vært utfordringer med tilgjengelighet og kvalitet, bortsett fra innenfor psykisk helsevern og rus, og i noen konkrete saker. I all hovedsak vises det til positive utviklingstrekk for pasienttilbudet i helseforetakene. Før helseforetaksreformen var det utfordringer med å planlegge budsjetter ved enkelte sykehus som kunne holdes. Disse utfordringene ble i stor grad avhjulpet med innføring av ISF (innsatsstyrt finansiering) i 1997, da det ble en bedre sammenheng mellom aktivitet/ oppgaver og finansiering. Det var forutsatt at ISF måtte utvikles kontinuerlig for å kunne oppfylle intensjonen med ordningen. Siden 2002 har det vært en «bedre» økonomisk kontroll med helseforetakene. Det har også vært et tydelig mål. Spørsmålet er hvordan pasienttilbudet er utviklet i denne perioden. Tilsynelatende er det mangler i oversikten over hvordan pasienttilbudet er utviklet. Det foreligger enkelte kvalitetsmålinger og utvikling i meldeordninger, som viser positive trekk. Det foreligger i følge eier sterke kompetansemiljøer innenfor flere fag ved flere helseforetak. Fra de regionale helseforetakene har det vært gitt informasjon om at helsetjenestetilbudet ble styrket i perioden fra 2004-2010. Det ble fremlagt oversikter som viste kortere ventetid5. Denne informasjonen samsvarer ikke med informasjon fra revisjon av foretakene. Det er dokumentert at ventetiden på behandling har økt jevnlig de siste årene til 2011. Riksrevisjonen pekte også på at det var vanskelig å få frem korrekte tall på ventetid. Fra Helsetilsynet, Norsk pasientskadeerstatning og i en rekke media oppslag de siste årene, er det økning av saker og enkeltsaker som kan tyde på systemmangler i helseforetakene, men det krever en grundigere gjennomgang for å få kunnskap om utviklingen. Riksrevisjonen har i flere rapporter tatt opp at helseforetakene styres i strid med Stortingets forutsetninger om kortere ventetid og offentlig innsyn. Norsk pasientregister hadde ved utgangen av 2. tertial 2009 registrert 11 948 fristbrudd for ventende pasienter og 14 624 fristbrudd for pasienter som hadde påbegynt behandling6. I en reportasje i NRK i september 2010 ble det uttalt at behandlingsfristen er brutt i 70000 tilfeller for 20097. Det er også reist tvil om hvordan behandlingsfrister er satt og om det er gitt informasjon om dette. Noen sluttet å sette behandlingsfrister, eller den ble satt for en første konsultasjon og «utkvittert», uten at behandling verken er gitt eller planlagt. Eller det settes frist uten at pasienten informeres om fristen og rettigheter, men slik at de pasientene som tar opp spørsmål om fristbrudd umiddelbart blir prioritert. Tilpasninger med behandlingsfrister har fått alvorlige konsekvenser for mange pasienter. Informasjon om ulovlig praksis knyttet til behandlingsfrister er også påpekt av kontroll - og konstitusjonskomiteen og av tillitsvalgte ved flere sykehus. Bærum sykehus (Vestre Viken) ble ilagt et forelegg på kr 5 millioner etter å ha strøket behandlingsfrister i perioden fra 2004-20108. «Systemsvikten» hadde da allerede pågått i flere år og den ble oppdaget av en innleid sykepleier som varslet tilsynet i fylket i både 2009 og 20109. Påtalemyndigheten la til grunn at praksisen ble innført i 2004. Det foreligger mange media oppslag og rapporter fra tilsynet på at omgåelser av den lovbestemte rettigheten var utbredt10 med den effekten at pasientens rett til helsehjelp ble svekket og ikke styrket, slik Stortinget hadde vedtatt. Praksisen ble opprettholdt over flere år og var innarbeidet, noe som kan tyde på at dette ikke skyldtes tilfeldige feil av ansatte, men bevisst styring for å omgå Stortingets vedtak om å forsterke retten til helsehjelp fra 2004 og den økonomiske risiko som fristbrudd med- førte. Et alternativ var at det regionale helseforetaket sørget for tilstrekkelig kapasitet og finansiering til å oppfylle rettigheter, eventuelt varslet om kapasitetsutfordringer. Det har vært vanskelig å få endret praksis med ventetid og systemer for å registrere ventetid, noe som kan være sentralt for å vurdere kapasitet. I Stortingets kontroll og konstitusjonskomite ble det i behandlingen av Dokument 3:2 (2010-2011) uttalt at helseforetakene må gi de økte ventetider større prioritet11. Stortinget forutsetter også at det må skje en endring i hvordan ventetid registreres slik at det er riktig. I Riksrevisjonens oppfølgning av sykehusene (helseforetakene) året etter, bemerkes det at det fortsatt ikke er en enhetlig registrering av ventetid, slik at det knyttes usikkerhet til det helseforetakene har rapport som nedgang i ventetid12. Det er tilsynelatende også her uenighet om hvem som be- Fra de regionale helseforetakene har det vært gitt informasjon om at helsetjenestetilbudet ble styrket i perioden fra 2004-2010. Det ble fremlagt oversikter som viste kortere ventetid
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy