OVERLEGEN 1-2015 26 Komiteen peker på at det svikter i åpen kommunikasjon, også overfor komiteen, og på at systemet ikke fanger opp vesentlig informasjon for videreformidling. Det legges til grunn at flere i ledelsen og styre er involvert og at det dermed er en «kultur». Dette indikerer at styringskulturen i helseforetakene opprettholdes og videreføres av noen «kulturbærere» med stor tillit hos helseministrene som ikke har maktet å forstå når informasjonen har vært mangelfull og uriktig. Det er ikke tilstrekkelig for demokratisk kontroll at informasjonen avdekkes ved revisjon og forelegges kontroll- og konstitusjonskomiteen. Denne svikten i styringen av helseforetakene innebærer også en grunnleggende svikt i systemet for overordnede prioriteringer i helsetjenesten. Slike prioriteringer må hvile på en lojalitet til Stortingets beslutninger og en evne og vilje til å få frem faktiske realiteter som grunnlag for beslutninger på alle nivåer. Slik informasjonssvikt kan innebære at makt og myndighet som skal ligge i Stortinget ligger i styringslinjen i helseforetakene. Helseforetakene må etablere en praksis med åpenhet og som bidrar til å involvere Stortinget i beslutninger av betydning for utviklingen av helsetjenesten. Mangel på informasjon og åpenhet, også i Stortinget, burde i normale situasjoner fått både politiske og rettslige konsekvenser. Hvordan brukes helseressurser? Svikten i systemet i et større perspektiv Praksis etter lovendringen fra 2004 viser at effekten av politisk styring, lovgivning og bevilgninger, kan utebli eller bli motsatt av det som var tilsiktet, dersom det foreligger mekanismer som undergraver demokratiske beslutninger. I styringen av helseforetakene foreligger det slike mekanismer. Det er flere forklaringer på dette, blant annet finansieringen av helsetjenester og vektlegging av budsjettkontroll. Budsjettkontroll er i utgangspunktet positivt, men budsjettenes størrelse må sees i sammenheng med oppgaver og behov, også for større investeringer. Et avgjørende spørsmål er om Stortinget gjøres i stand til å ta ansvaret for om budsjettet er tilstrekkelig for å opprettholde forventet standard på tjenestene. I forslaget til statsbudsjett for 2015, var det informasjon om at Norge bruker mye på helsetjenesten, i underkant av kr 60.000 per innbygger. Det har også i flere år vært uttalt fra de regionale helseforetak at vi bruker svært mye ressurser på helsetjenesten. Til grunn for uttalelsen ligger det som regel sammen- ligning med andre land og ikke konkrete vurderinger av behovet for ressurser ut fra sitt «sørge for» ansvar for pasienttilbudet, større investeringer mm. Dersom vi legger denne premissen til grunn blir det aktuelt å se på hvordan ressursene benyttes. Hvordan helseressurser benyttes handler også om effekten av Stortingets vedtak og av styring. Dette må vurderes på alle nivåer. Overbehandling og feil prioriteringer ved pasientbehandling er et relevant tema. Av enkelte presenteres etterspørsel etter sykehustjenester som uhåndterlig, som om befolkningen ønsker å bli utsatt for behandling uten at det er nødvendig og at helsepersonell ivrer etter å bruke tiden sin på unyttige kirurgiske inngrep. Noe overforbruk kan det være, men det er lite sannsynlig at dette er hovedforklaringen sett hen til andre faktorer, som reduksjon i antallet senger mm. Hadde vi hatt samme utvikling med ventetider dersom mer av ressursene hadde gått til å styrke pasienttilbudet, eller ville vi lignet mer på Nederland uten køer og andre land med flere senger og kortere ventetid? Ressursbruken over «klinikken» må vurderes. Dimensjoneringen mellom byråkrati/administrasjon og «klinikken», bør analyseres. Manuell opptelling av antall ansatte i RHFene, Hdir og andre forvaltningsorganer, viser en betydelig vekst de siste 15 årene. Overfor OECD oppgis at Norge benytter ca 0.8 % av samlede helseressurser på byråkrati og administrasjon og tallet har vært stabilt, men flere forvaltningsorganer og deler av RHFene er utelatt. Ressursbruk på prosjekter, konsulenttjenester må også medregnes. Riksrevisjonen har dokumentert betydelige kostnader med for dårlig opplyste beslutninger om omstillinger og investeringer i IKT. I det omfang det benyttes ressurser på konsulenttjenester eller «omdømmebyggere» som bidrag til å skjule den faktiske situasjonen (som påpekt av kkomiteen), er det i strid med grunnleggende krav til offentlig innsyn. Forholdet mellom drift og investeringer og hvordan etterslepet påvirker dagens pasienttilbud, for eksempel ved å se på hvordan planlegging og bygging av sykehus påvirker driften og pasienttilbudet, må også tas med i vurderingen. Både det regionale helseforetaket, styre og ledelse er som nevnt foran, Dokument 3-serien Dokument 3:2 (2014–2015) Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statlige selskaper for 2013
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy