JUS FOR LEGER : OVERLEGEN 1-2015 39 forsvarlig å utføre denne type inngrep ved Nordlandssykehuset. Sommeren 2010 hadde AN en artikkel- serie som startet den 26. juni, og som angivelig skulle ha fokus på bruddet på funksjonsfordelingen når det gjaldt operasjoner av bukspyttkjertelkreft. Den aktuelle pasienten stod sentralt i dekningen, og det er vanskelig å gjengi med ord dekningens helhetsinntrykk, da bildebruk, overskrifter og layout er viktige elementer. Men det ble på avisens førsteside skrevet: «ØDELA HELSA til frisk kvinne», «Ble ødelagt av sykehuset», «Dette er historien om hvor veldig galt det kan gå.». At AN ikke fremstilte saken på en adekvat måte viser også utsagnet: «Sykehuset hadde utført en kreftoperasjon, som medførte store komplikasjoner, uten å vite sikkert om det var kreft». Under et bilde av pasienten sto: «I et år lå hun på sykehuset etter kreftoperasjonen, en operasjon hun ikke skulle hatt fordi hun ikke hadde kreft». Her må det legges til at AN hadde lest den sakkyndige rapporten, som jo konkluderte med at det var medisinsk indikasjon for inngrepet. Dette unnlater AN å fortelle. Pasienten skulle således opereres, men altså ikke på Nordlandssykehusetpå grunn av funksjonsfordelingen. Det ble også sagt at pasienten var «frisk», noe som i beste fall er en halvsannhet da pasienten jo hadde en kronisk betennelse i organet. AN ville ha en uttalelse fra Kunda, men han viste til at saken var under behandling av Helsetilsynet. Videre kom det frem i Høyesterett at journalisten også hadde Kundas skriftlige redegjørelse til Helsetilsynet tilgjengelig på publiseringstidspunktet, men som AN valgte å ikke bruke. Det var flere uttalelser i dekningen som forsterket det bildet som AN ønsket å tegne, nemlig at dette var en enorm sykehusskandale. Det var få nyanserende opplysninger. Oppslagene var samlet så ille at folk på gata i Bodø lurte på om sykehuset (eller «de utenlandske legene») hadde fjernet friske organer for å selge disse på det illegale markedet. Politiet startet etterforskning på bakgrunn av ANs artikler. Klinikksjefen og sykehusdirektøren måtte gå av. Kunda og den andre involverte legen måtte slutte. Kunda flyttet til Danmark. Pasienten fikk erstatning av NPE. AN ble klaget inn for PFU, men frikjent 14. desember 2010. Senere har medlemmer av PFU gått ut i Aftenposten og moderert sin vurdering, og indikert at resultatet kunne blitt et annet dersom PFU hadde hatt mer informasjon tilgjengelig på avgjørelsestidspunktet. Legeforeningen ble på et tidspunkt kontaktet av Kunda. Vi vurderte at oppslagene ikke ga et korrekt bilde av saken. Det ble nedsatt et advokatteam som skulle vurdere videre oppfølgning. AN ble kontaktet, med ønske om dialog om en beklagelse og eventuelt en mindre kompensasjon for de store belastninger Kunda hadde blitt påført. AN avviste ethvert forsøk på en slik dialog. Terskelen for å gå til søksmål mot aviser i denne type saker bør være høy, da få når frem med erstatningssøksmål. Legeforeningen tok likevel etter en helhetsvurdering ut stevning på vegne av Kunda den 4. juli 2012, altså drøye to år etter de første oppslagene. Den 11. mars 2013 avsa Salten tingrett dom, hvor Kunda fikk erstatning og saksomkostninger. Saken ble av AN anket til Hålogaland lagmannsrett, som 9. desember 2013 frikjente AN og tilkjente avisa saksomkostninger. Saken ble deretter anket inn for Høyesterett ved ekstern advokat, hvor den slapp inn i sin helhet. Kun et lite mindretall av saker som ankes slipper inn til behandling i Høyesterett. Legeforeningen sendte også inn et prosesskriv til belysning av såkalte allmenne interesser. Legeforeningen var blant annet bekymret for at legenes taushetsplikt ville kunne uthules dersom lagmannsrettens dom ble stående. Etter vårt syn var lagmannsrettsdommen meget svakt fundert på flere punkter. Nærmere om Høyesteretts dom Høyesterett kom til at avisen ikke bare hadde fremmet alvorlige anklager mot Kunda som var usanne, men AN hadde heller ikke tilstrekkelig «faktisk forankring» for uttalelsene. Faktisk forankring betyr forenklet at mediene noen ganger kan skrive usanne ting, men likevel slippe unna hvis kildene tilsier at de kunne skrive som de gjorde. Ytringsfriheten står sterkt, og dette gjelder ikke minst aviser som har viktige samfunnsoppgaver, men dette må balanseres mot andre menneskerettigheter, i dette tilfellet vernet om æren. Høyesterett delte vurderingen i tre hoveddeler; hvordan skal utsagnene tolkes, om utsagnet er ærekrenkende og om det er rettsstridig. Når det gjaldt tolkningen av utsagnene, kom Høyesterett til at ANs leder den 28. juni 2010 gjenspeilet ANs hovedbudskap: «Friske mennesker er blitt operert uten grunn. Livsviktige organer er fjernet og pasienter er påført ubotelig skader og store komplikasjoner…. Legene opererte før de visste om hun hadde kreft. Det hadde hun ikke. Hun var helt frisk. De to utenlandske overlegene har utført operasjoner de aldri skulle ha gjennomført.» Den alminnelige leser vil på den bakgrunn oppfatte det slik at legene hadde gjort grove feil ved – uten grunn – å ha operert friske personer og påført dem ubotelig skade ved å fjerne viktige organer, slo Høyesterett fast. Når AN i tillegg hadde navngitt legene, var det klart at anklagene var rettet direkte mot legene. Høyesterett mente at det var klart at uttalelsene var egnet til å skade Kundas «gode navn og rykte». Faktapåstander krever bedre belegg enn verdivurderinger. Pressen har også et sterkt vern for videreformidling av andre anklager, men må likevel foreta en forsvarlig journalistisk vurdering av det som skrives.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy