Utsagnene var således ærekrenkende. Men dette er ikke nok for at AN kunne dømmes. Det neste trinnet er å vurdere om ærekrenkelsen er rettsstridig. Det er her menneskerettighetene kommer inn for fullt og beskytter ytringsfriheten langt på vei. Det er en bred vurdering av ulike momenter som skal foretas. Det er omfattende rettspraksis fra den Europeiske menneskerettighetsdomstol og Høyesterett som må iakttas. Høyesterett sa naturlig nok at saken vedrørende funksjonsfordelingen hadde stor offentlig interesse. Det er alle enige om. Likevel er det slik at pressen må opptre profesjonelt, og med redelighet og god tro. Det ble også vektlagt at det ikke må stilles opp for strenge skranker, fordi pressen ikke må hemmes i sin rolle som «public watchdog». Jo mer alvorlig anklagen er, desto bedre må det faktiske grunnlaget være for at avisa kan trykke en anklage. Det skilles også mellom faktapåstander og verdivurderinger. Faktapåstander krever bedre belegg enn verdivurderinger. Pressen har også et sterkt vern for videreformidling av andre anklager, men må likevel foreta en forsvarlig journalistisk vurdering av det som skrives. Det var blant annet her avisen feilet grovt. Høyesterett kommer til at beskyldningene var alvorlige. Etter vårt syn innebærer det anklager om meget alvorlige straffbare forhold når en lege anklages for å fjerne friske organer uten grunn. At det er uenighet om hvordan operasjonen skal foretas er etter min vurdering mindre interessant for sakens juridiske side, så lenge det er klart at pasienten skulle opereres. Da blir uansett oppslagene grovt feilaktige. Spørsmålet så blir jo naturligvis om redaktør og journalist kunne fanget opp dette. Det kunne avisa. AN satt på den sakkyndiges rapport, som konkluderte med at det var indikasjon for inngrepet. Høyesterett slår også fast at pasienten ikke var frisk, slik AN skrev. Hun hadde en kronisk betennelse i bukspyttkjertelen og hadde vært under oppfølging i flere år forutfor operasjonen. Videre var det utvilsomt feil at spiserøret var koblet fra. Det skjedde ved en senere operasjon. Høyesterett slår også fast at pasienten hadde samtykket til operasjonen, selv om dette samtykket i ettertid er bestridt av AN. AN tok heller ingen forbehold i sine artikler. De slo påstandene opp som sannheter, også på lederplass. AN prøvde å gjøre et stort poeng ut av at Kunda ikke ville uttale seg til avisen om saken. Det ble av Høyesterett ikke ansett som avgjørende, da AN allerede hadde den skriftlige redegjørelsen han hadde sendt til tilsynet. I den skriftlige redegjørelsen kunne AN finne opplysninger om hvordan Kunda vurderte saken. AN unnlot dermed å ta med viktig informasjon, som kunne balansere oppslagene. AN ga ikke «an overall picture of balanced news reporting». Journalisten fikk også ganske sterk kritikk: «Hun har følgelig etter mitt syn enten unnlatt å ta med informasjon hun kjente til, eller viet den sakkyndige rapporten for lite oppmerksomhet». Altså hadde journalisten bevisst utelatt opplysninger eller ikke fått med seg poengene. Høyesterett legger stor vekt på at AN ikke brukte opplysninger i den sakkyndiges rapport i sin helhetsvurdering. Jeg legger også her til at AN hadde fått hjelp av en lege, som de ikke ville navngi på tross av oppfordringer, til å oversette de medisinske termene til mer allmenn norsk. Men Høyesterett mente at rapporten uansett var forståelig for ikke-medisinere på de viktige punktene. Kunda blir etter dette tilkjent kr 400.000 i erstatning og saksomkostninger, som er helt i samsvar med tingrettsdommen. Dommen i Høyesterett var enstemmig. Avsluttende merknader Det er skjebnens ironi at AN i sin streben etter journalistisk anerkjennelse sendte inn sin dekning av saken til SKUP ( journalist-pris som henger meget høyt), hvor det blant annet fremgår – etter journalistens egen formulering - at historien var «nesten for utrolig til å være sann». Ikke fikk AN SKUP-pris, og historien var heller ikke riktig. Kunda og hans kone var over lang tid meget sterkt preget av saken. Saken drev Kunda og hans familie ut av landet. Det er jo verdt å reflektere over at de som hadde ansvaret for lovbruddene som ble begått i Avisa Nordland fremdeles jobber som før. Avisene pleier jo å være raske med å bidra til at andre som begår lovbrudd i sitt arbeid, må fratre. Vi mener det må være rom for feil, og heller lære av dem enn å kreve noens avgang. Siste ord er muligens ikke sagt. AN vurderer nå å bringe saken inn for den Europeiske menneskerettighetsdomstol. Også sett i lys av at partene i saken var enige om at rettspraksis fra Høyesterett etter 2001-2002 er i tråd med EMDs praksis, skal det mye til før AN oppnår noe med et slikt fremstøt. Noen flere advokatutgifter vil nok påløpe. En total kostnad på ca kr 5 millioner (?) så langt synes ikke å skremme AN. Det som nesten er for utrolig til å være sant – for å bruke ANs egen terminologi – er at AN fremdeles ikke helt synes å ta inn over seg at det er ikke oppslag om brudd på funksjonsfordelingen de er dømt for; det er beskyldninger om at Kunda opererte pasienten uten grunn, og lemlestet henne for livet. Avslutningsvis nevner jeg at Kunda ikke fikk noen reaksjoner fra Helsetilsynet, og operasjonen av pasienten ble betegnet som forsvarlig. • Advokatteamet i Legeforeningen som jobbet med saken var advokat Synne Bjørvik Staalen, advokat Frode Solberg og advokatfullmektig Liv Marit Fagerli. For Høyesterett ble saken prosedert av advokat Carl Bore. Advokatteamet var involvert i forberedelsene. JUS FOR LEGER : OVERLEGEN 1-2015 40
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy