OVERLEGEN 1-2015 43 fornuftig å fjerne denne fra spesialisthelsetjenesten? Og vil et slikt grep bedre fagutvikling og kvaliteten i behandlingen og bidra positivt til rekrutteringssvikten av spesialister? Forslaget fra regjeringen skal være en forsøksordning som skal evalueres forskningsmessig. Og det er et prinsipp vi er for. Pilotering er en god ide. Men her blir det lagt opp til så omfattende omorganisering og byråkratisering og med en så stor innsats at det vil kunne bli vanskelig å reversere, uavhengig av hva evalueringen konkluderer med. Er en forsøksmodell i det hele tatt egnet? Vil forslaget skape flere problemer enn det løser? Statssekretær Anne Grethe Erlandsen sier på Psykologforeningens nettside at det er en forutsetning for forsøksordningen at det fins kommuner av en viss størrelse som har et brennende ønske om å lette overgangen mellom sykehussektoren og kommuner for personer med psykiske helseproblemer. Hva så med den andre part i dette forsøket, nemlig DPS-ene? Og HF-ene og RHF-ene? Skal alle parter få lov til å ønske å være med eller ikke? Vi vant til å tenke at det er prinsippet om «informert samtykke» som gjelder ved deltakelse i forsøk. Kan det i det hele tatt tenkes at noen DPS stiller seg positiv? Hvis ikke, skal man bruke tvang? Hva slags incitamenter legges inn? Hva omDPS-ene overhodet ikke tror på modellen? Psykologforeningen er også skeptisk, hvilket kommer klart til uttrykk i presidentens blogg i Dagens Medisin i januar. Han kaller forslaget en typisk skrivebords-ide. Vi mener at de gode målene må kunne nås mye bedre på andre måter. Det finnes mange gode eksempler på gode samhandlinger mellom nivåene. Ett av dem er ACT-teamene. De utgjør et forpliktende samarbeid mellom DPS og kommune for personer med alvorlig psykisk lidelse og fungerer veldig godt der de er etablert. Mange DPS har også bestrebet seg på godt samarbeid med andre aktører og har i mange år besøkt fastlegene. Man burde i større grad utvikle eksisterende muligheter og lære av de beste og mange gode erfaringer fremfor å rokke ved hele fundamentet. Store omorganiseringer har veldig store omkostninger, som regel mye større enn ansvarlige er villige til å erkjenne. Så kan man spørre Helse- og omsorgsdepartementet med ministeren i spissen: Kan han ikke spørre pasientene og fagfeltet ommålene kan nås på bedre måter og med mindre ressursbruk og risiko? Hva kan vi få til felles innen og mellom våre eksisterende strukturer? Hva trenger vi som virkelig monner? Hva med å vise handlekraft og satsing med andre metoder enn reformer og omorganisering? Ønsker HOD innspill? Kommer eventuelt saken på høring? Eller skal fenomenet «forsøksordning» være en metode for å unngå brysom, men nødvendig medbestemmelse? Slik saken nå er presentert, vekker den bare motkrefter. Sterke motkrefter. Vi spesialister ville helst brukt kreftene og ressursene på god pasientbehandling og virkningsfull utvikling av helsetjenesten, og ikke kamp mot luftige ideer på ville veier. • PAKKEFORLØP FOR KREFT Gir deg, dine pasienter og deres pårørende forutsigbarhet og trygghet gjennom utredning til eventuell behandling. Først ut er pakkeforløp for bryst-, lunge-, prostata- og tykk- og endetarmskreft. Mer om Pakkeforløp for kreft: helsedirektoratet.no
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy