OVERLEGEN 1-2015 44 Kunnskapssenteret har nylig invitert de fagmedisinske foreningene til et samarbeid om bredt forankrede fagprosedyrer. Foreningene oppfordres til å komme med forslag om 2-5 fagprosedyrer innen egen spesialitet som med fordel kan kunnskapsbaseres og deles. Foreningene oppfordres samtidig til å peke på spesielt kompetente norske fagmiljøer eller personer innen området som alt har vært involvert i utarbeidelse av nasjonale retningslinjer eller veileder. Prosedyrer som har høy risiko for pasientene, har mange avvik og klager eller anvendes på et stort antall pasienter og prosedyrer hvor det er faglig uenighet i fagmiljøet oppfattes som særlig viktige å utarbeide. I følge invitasjonen er utvikling og deling av kunnskapsbaserte fagprosedyrer ett av satsningsområdene for RHFene og Helsedirektoratet. Kunnskapssenteret utarbeider ikke egne prosedyrer, men er sekretariat for Nasjonalt nettverk for fagprosedyrer1 og publiserer prosedyrer som er utarbeidet av helseforetak og kommuner. Intensjonen med nettverket er at alle helseforetak i landet skal bidra. Helsebiblioteket definerer prosedyrer slik2: «Prosedyrer er detaljerte beskrivelser av hvordan helsepersonell bør utføre klinisk avgrensede oppgaver som for eksempel blodprøvetaking, hjerte- lungeredning, spirometrimåling med mer. Prosedyrer kan være medisinskfaglige eller administrative. Prosedyrene bør lages på grunnlag av dokumenter som synliggjør kunnskapsgrunnlaget for prosedyren og valg som er gjort i utarbeidelsen av denne. Det bør være tydelig sammenheng mellom prosedyren og tilhørende dokumenter som prosedyren bygger på, for eksempel veiledere, retningslinjer, strategidokumenter der brukerønsker, politiske ønsker eller annet er beskrevet.» Kunnskapssenterets initiativ til organisering av arbeidet ved å be de fagmedisinske foreningene om å foreslå egnede prosedyrer og fagpersoner må beskrives som forbilledlig. Gode fagprosedyrer bygger på gode nasjonale eller internasjonale retningslinjer. Retningslinjene innen eget fagområde er plattformen for utøvelsen av faget og et viktig redskap ved utdanning av nye spesialister. De fagmedisinske foreningene må på sin side sørge for bred nasjonal forankring ved utarbeidelse eller vurdering av retningslinjer eller veiledere. Innen de fleste fagområder vil dette sikre at vi får retningslinjer og prosedyrer som representerer en nasjonal konsensus og som derved vil være enkle å implementere. Faglige retningslinjer (og derved prosedyrer) må være tuftet på den best tilgjengelige vitenskapelige dokumentasjonen. Eventuelle politiske føringer vedrørende hvilke tilbud og behandlingsvalg vi skal se oss råd til eller ikke, må komme via andre beslutningsorganer. Dette er ikke en del av det kunnskapsbaserte retningslinjearbeidet. I Norge er Helsedirektoratet den eneste instansen som har myndighet til å utvikle nasjonale retningslinjer. I utviklingsarbeidet har direktoratet gjerne valgt å oppnevne fagkyndige representanter etter forslag fra RHFene. RHFenes kriterier for oppnevning av representanter er ikke kjent. Dette er en uheldig måte å organisere arbeidet på. Det er de fagmedisinske foreningenes styrer, ikke fagdirektørene i RHFene, FaMe De 45 fagmedisinske foreningene utgjør en av Legeforeningens 3 akser, (lokalforeningene og yrkesforeningene er de 2 andre aksene) og de er representert i Landsstyret med 20 representanter. Denne gruppen kalles FaMe-gruppen. Leder av FaMe-gruppen og en fagmedisinsk forening skriver innlegg i hvert nummer. Kjære kolleger Av leder i FaMe Cecilie Risøe ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy