OVERLEGEN 1-2015 8 Ressursbruken i helsetenesta er sterkare påverka av medisinsk teknisk utvikling, finansieringsordningar, mediestorm, endringar i jus og fagpolitiske interesser enn av overordna føringar gitt i NOUar og stortingsmeldingar. Eg er svært glad for at Overlegen tek opp dette temaet på ein grundig måte. At tidsskriftet brukar plass på dette emnet gir oss som har vore med i dette arbeidet høve til å presisere dei overordna verdiane som ligg til grunn for Norheimutvalet og løfte fram måtar som vi foreslår for å få forankra arbeidet meir i praksis. Det siste har nesten ikkje fått merksemd. Utan at legane sjølve finn dette arbeidet meiningsfullt og viktig, kjem prioriteringsarbeidet ikkje mykje lenger. Eit vilkår for dette er at arbeidet er tufta på sentrale profesjonsetiske verdiar. Prioritering handlar om å gi drahjelp til nokre pasientgrupper, og å måtte la andre vente lenger, eller kanskje måtte betale noko meir for lavt prioriterte tenester. Derfor handlar arbeidet om å sette nokre verdiar over andre verdiar. Om prioriteringsarbeidet ikkje lukkast, vil det vere dei sterkaste og mest taleføre pasientgruppene som lukkast. Derfor er prioritering eit etisk prosjekt i utgangspunktet. Rettferd og solidaritet med dei sjukaste For meg handlar dette arbeidet om å slå ring rundt grunnleggande verdiar i velferdsstaten og i profesjonsetikken på ein måte som tek tak i problemet på ein meir effektiv og eksplisitt måte enn vi har fått til nå. Trass i at dei har vore «prioriterte» sidan Lønning 1, får framleis svake pasientgrupper som kronikarar, dei som treng habilitering og rehabilitering, pasientar med psykiske sjukdommar og med avhengigheitsproblem ikkje tilfredsstillande helsehjelp mange stader. Det gjeld også gamle og døyande pasientar som ikkje får god nok symptomatisk behandling på grunn av for få fagfolk i kommunehelstenesta og for lite ressursar. Kvifor lever vi så godt med dette? Nye kriterier nødvendig? Det er ein utfordring å få prioriteringsarbeidet betre integrert i klinisk praksis. Utvalet har meint at kriteriene frå Lønning 2 ikkje har vore lett å bruke i klinikken. Når blir til dømes ein kronisk livslang sjukdom alvorleg? Korleis skal ein tilpasse dette kriteriet til førebyggande helsearbeid? Er det mogeleg å vurdere «forholdet mellom kostnader og nytte» i praksis slik Lønning 2 legg opp til? Eg har klinikken og medisinsk etikk som utgangspunkt for engasjement i prioriteringsarbeid. Eg trur utvalet har gjort eit godt grep som også klinikarar kjenner seg igjen i: Det første kravet som må stillast til ein intervensjon som skal prioriterast er at det må gi ein helsegevinst i form av lenger levetid, betre livskvalitet eller anna velferdsgevinst. Når dette kravet er oppfylt, skal dei ressursane intervensjonen krev, vurderast, og det skal vurderast om forholdet mellom desse to storleikane er akseptabel. All ressursbruk har ein alternativ bruk i eit helsevesen der frisk pengar ikkje renn inn. Bak «vinnarane» av ressursane, står det ofte tause taparar. Åpne kriterier som stiller krav til at eit tiltak skal ha ein helseeffekt når det brukar fellesskapet sine ressursar, og som kan brukast på alle nivå i helsetenesta er eit framskritt. Det er også viktig å minne om at ressursar ikkje berre er pengar, men også fagkompetanse, tid, senger og utstyr. Det tredje prioriteringsutvalet utan verdiar? Av Reidun Førde, Senter for medisinsk etikk. Universitetet i Oslo Norge har drive eit systematisk prioriteringsarbeid lenger enn dei fleste andre land. Likevel har utviklinga i helsetenesta vist at prioriteringsarbeidet må styrkast. ›› Reidun Førde er professor i medisinsk etikk. Ble dr. med ved UiO i 1995. Hun har vært leder av Rådet for legeetikk, og varamedlem av Pressens faglige utvalg. Hun har også vært medlem av de to siste prioriteringsutvalgene. Bak «vinnarane» av ressursane, stå det ofte tause taparar
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy