Overlegen nr. 1 - 2016

OVERLEGEN 1-2016 28 ARBEIDSFORHOLD I SYKEHUS Legene tilhører en av de gamle profesjonene, i selskap med prester, jurister og offiserer. Profesjoner har historisk sett hatt stor grad av selvstyre når det gjelder oppgaver som sorterer inn under deres spesialiserte kompetanseområde, og har typisk også kunnet definere hvilke oppgaver som «tilhører» profesjonen. Samfunnet eller profesjonen har gjerne hatt ordninger for å bestemme hvem som besitter den nødvendige kompetansen for å bli autorisert profesjonsutøver, og som følgelig har lov til å bruke en beskyttet tittel. Det å være medlem av en profesjon har gjerne vært assosiert med en viss eksklusivitet og sosial status. Profesjoner har typisk etablert egne etiske normer eller regler som et grunnlag for intern disiplinering og kontroll, som en garanti overfor samfunnet om at man «holder orden i egne rekker». Profesjonsbegrepet har de siste tiår endret betydning og brukes i dag vidt om alle yrkesgrupper som har en spesialisert opplæring av et visst omfang – «profesjonelt» brukes i dag om kyndig yrkesutøvelse i sin alminnelighet. Profesjonalisering Profesjoner dannes gjennom sosiale prosesser, kalt profesjonalisering, som innebærer formalisering av forventninger, kompetansekrav og oppgavefordeling. Profesjonaliseringen er gjerne forbundet med styrkede forutsetninger for indre selvstyre. En profesjonsutøver vil således kreve og forvente frihet til å anvende sin faglige kompetanse – og vil i utgangspunktet yte motstand mot byråkratiske regler og faglige standarder man oppfatter som fremmede. En profesjonell vil forvente å bli vurdert av sine egne – og vil automatisk yte motstand mot byråkratisk kontroll. Vedkommende føler seg sterkt bundet av profesjonelle normer og verdier for hvordan oppgaver skal løses. Profesjons- forskere har gjerne pekt på at profesjonalisering har resultert i misbruk av makt for å sikre profesjonsutøvernes egne interesser og for å opprettholde privilegier. Samfunnet kan se seg tjent med at en gruppe anerkjennes som profesjon, der profesjonen er i stand til å sikre tilgang til spesialisert kompetanse som vanskelig lar seg fremskaffe av byråkratiet eller et marked. Makten er likevel betinget av at samfunnet til en hvert tid ser seg tjent med ordningen. Deprofesjonalisering? Noen vil mene at medisinen hadde sin storhetstid som profesjon i de første tiårene etter 1950. De siste tiår er medisinen og helsevesenet blitt utsatt for økt ytre styring og kontroll, i Norge så vel som i andre land. Endrede ramme- vilkår har bidratt til å svekke det medisinske fagstyret. Legeloven ble i 1999 erstattet av en profesjonsnøytral lov om helsepersonell. Enhetlig og profesjonsnøytral ledelse i sykehus ble innført med lov om spesialisthelsetjenester i 2001. Helsedirektoratet har tydeliggjort at myndigheten til å godkjenne spesialister som i 1982 ble tildelt Legeforeningen er tilbakeført til Helsedirektoratet fra 2011. Legeforeningen er nå tildelt en rådgivende rolle. Kunn- skap er et viktig premiss for beslutninger, utvikling av standarder og kunnskapsproduksjon. Etableringen av institusjoner som National Institute for Health and Care Excellence (NICE) i 1999 i Storbritannia vitner om at myndig- hetene i økende grad ønsker å forvalte og vurdere kunnskapsgrunnlaget for legers yrkesutøvelse. Kunnskapssenteret, som ble etablert i 2004 og som er innlemmet i Folkehelseinstituttet, er et norsk uttrykk for den samme forskyvning av maktbalansen. Hva driver utviklingen? I jubileumsnummeret av Tidsskriftet i 2006 analyserte Olaf Aasland medisin- ens status i en artikkel med tittelen «Legerollen – fra pidestall til skammel». Aasland oppfordret leger til å innse at pidestallen var blitt borte – legens posisjon var og er blitt svekket. En av forklaringene han pekte på var noe så enkelt som at det er blitt svært alminnelig å være lege. Mens det i 1880 var én lege per 3.500 innbyggere i Norge, nærmer vi oss nå én lege per 200 innbyggere. Veksten i andelen leger har vært svært høy, og Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder leger per innbygger. Legger vi gjennomsnittlig vekst de siste 135 år til grunn vil alle innbyggere i Norge være lege i 2023. Slik blir det selvsagt ikke, ettersom vekstkurven ikke har vært eller er lineær, men regneøvelsen er interessant – det å være lege anno 2016 er Rommet krymper – hvorfor? Av Jan Frich, professor/overlege, Avdeling for helseledelse og helseøkonomi Det medisinske fakultet Universitetet i Oslo/Nevrologisk avdeling Oslo universitetssykehus Overlegen har ikke lenger eget kontor, men deler en liten kontorplass med en annen kollega – i et åpent kontorlandskap. Nye metoder og medikamenter må vurderes av en komite før de kan tas i bruk. Arbeidsgiverne presser på for at leger skal defineres som skiftarbeidere. Hva er dette uttrykk for? Artikkelen retter søkelys mot medisinen som profesjon: Er vi vitne til en deprofesjonalisering? ››

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy