OVERLEGEN 1-2016 32 ARBEIDSFORHOLD I SYKEHUS ›› Vi bruker mindre og mindre tid på pasientbehandling, kunne vi lese i Overlegen nr 3/2015 1 . Andelen direkte pasienttid gikk ned fra 54% til 46% siste tiår, forteller Legeforskningsinstituttet. I januar 2016 sier Helseminister Bent Høie: - Den viktigste ressursen vår er fagfolkene og deres kompetanse. Disse må brukes på en klokere måte. Ikke ved at de skal løpe fortere eller arbeide enda raskere, men ved at de får bruke tiden sin på det som de gjør aller best – på pasientbehandling. 2 Før jeg kan begynne på selve epikrisen, må jeg begynne med skjemaene. Skjemaer finnes overalt; på vaktrommene, på kontorene, i hyllene, i skuffene og på veggene. Infeksjonsregistrering. Operasjonsregistrering. Hoftebruddsregistrering. Studieoppfølging. Og så videre. Det tar vel «bare» et par minutter per skjema. Og nesten all informasjonen er å finne i journalen på datamaskinen, som igjen bringer meg til neste problem: Datamaskinene. På en god dag tar det et par minutter å logge seg inn i Windows, med passord, og deretter journalsystemet, også med passord. På en dårlig dag tar det 7-8 minutter. Siden jeg må bytte datamaskin ofte når jeg går rundt på sykehuset, gjentas dette kanskje 10 ganger på en arbeidsdag eller vakt. Det betyr at jeg gjerne bruker 15-20 min, eller 3-5% av min arbeidsdag, på å vente på innlogging – på en god dag. Hvis det er representativt for de andre ca. 18.000 sykehuslegene, snakker vi om ca. 750 legeårsverk – til å vente på pålogging. De ulike tilfellene der dikteringen slår seg vrang igjen, journalprogrammet låser seg, PCen må startes på nytt, brukerstøtte må ringes, og så videre, kommer selvsagt i tillegg. Jeg skal jo bare skrive en epikrise, men jeg må også ordne med de videre standard-henvisningene. Jeg må bestille den polikliniske kontrollen. Det er bare et elektronisk skjema og tar «bare» ett minutt. I tillegg må jeg henvise til de planlagte kontroll-røntgenbildene. Dette tar også «bare» et par minutter. Dertil kommer kontroll-blodprøvene, som «bare» tar et lite minutt. For ikke å glemme henvisning til fysioterapi etter operasjonen. «Bare» to minutter. Og så skal «svarene» fra oppholdet signeres. Svarene fra blodprøver, bakterieprøver og røntgenbilder. Ansvaret tildeles og skylden plasseres. Sykepleiere har tatt blodsukkermåling ca. seks ganger daglig i de fem dagene pasienten har vært her. Litt over 30 prøve- svar. Målingene følger de opp selv, og spør legen hvis det er uforventet svar. Men det blir nå mitt ansvar å signere på svarene, og dermed mitt ansvar hvis det senere skulle vise seg at noe ble håndtert feil for tre dager siden. Og signeringene – de tar vel «bare» to-tre minutter. Og så var det attestene. «Det bekreftes at pasienten har vært borte fra skolen». Og selvsagt en annen attest for at «Pasienten skal ikke ha kroppsøving», og en tredje attest for at «Pasienten trenger transport til og fra skole». Heldigvis tar det «bare» noen minutter. Og til slutt selve epikrisen, somdikteres på ca. 5-10 minutter, og reseptene ordnes på et par minutter. Men til sammen har jeg brukt rundt tre kvarter foran datamaskinen. Dermed ble det en halvtime overtid i dag også, og jeg håper min kjære rakk å hente barna på SFO og barnehage i dag igjen. De tre reiseregning-skjema- ene som jeg må sende for hver gang jeg ambulerer til nabobyen, får jeg ta en annen dag, og dessuten må jeg først lete fram selve lappene fra parkeringsautomaten for å få refundert disse utgiftene. Og på vei hjem tenker jeg på om jeg har brukt tiden min på pasientbehandling slik Helseministeren ønsker seg. • Tidstyvene «Jeg har bare igjen én epikrise å diktere, så er jeg på vei hjem», tekster jeg til min kjære. Jeg vet jo at lydopptaket i dikteringen bare er knapt fem minutter. Hvorfor tar det da alltid tre kvarter å «bare diktere en epikrise»? Av Torstein Schrøder-Aasen, nestleder Ylf 1 Rosta J, Aasland OG. Legers arbeidstid og tidsbruk. Overlegen 2015; 3: 28. 2 Høie B, i talen til Spekters sykehuskonferanse, Gardermoen, 13.1.2016.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy