Overlegen nr. 1 - 2016

OVERLEGEN 1-2016 6 Av Christian Grimsgaard, nestleder i Overlegeforeningen ›› Premissene er urimelige og usannsynlige. Sykdomsbyrden øker ikke proporsjonalt med leveår. Tvert i mot ser det ut til at sykdomsbyrden er rimelig konstant selv om levealder øker, men kommer noe senere, og spres over lengre tid. Å regne med en prosent årlig økning av bemanning grunnet kvalitetsforbedring kan kanskje høres tilforlatelig ut, men det strider mot den observerte utvikling. En årviss økning over tid vil også gi høyere kvalitet. Da er det et helt annet helsevesen vi snakker om, ikke en videreføring av dagens. Til sist, alle regnestykker med renters rente ender i det umulige bare de fremføres langt nok. Som her. Mørkemann-tankesettet er så tidlig og tydelig utlagt at det danner horisonten i Høies plan. Likevel fremmes ikke de radikale tilrådinger som enkelte fryktet (og andre ønsket). Planen kan langt på vei leses som et vern av dagens sykehusstruktur. Det henger vel sammen med at departementet har gjort grundig sonderingsarbeid i felten før de bestemte seg. Med oppriktig interesse har de kommet til viktige erkjennelser; det leveres mye god og rimelig medisin på landets mange små sykehus. Begeistringen for stor-drift er vel også på retur. Det lukter brent av mange fingre som «har tukla» med tidligere veldrevne sykehus. Så den varslede nedleggelse av kirur- gisk akuttberedskap ved små-sykehusene gjenfinnes kraftig moderert i planen Stortinget har fått fremlagt. Det har endt ut i en tilråding om å igangsette lokale prosesser for å se nærmere på beredskap ved fem mindre sykehus. Opptaksområde legges ikke til grunn som et avgjør- ende kriterium. Departementet anbefaler å opprettholde beredskapen ved flere små sykehus. Også sentralt beliggende som Notodden og Voss. Fem sykehus foreslås likevel endret, til sykehus med medisin, anestesi, radiologi og elektiv kirurgi. Volda, Flekkefjord, Stord, Narvik og Lofoten skal miste akuttkirurgisk beredskap. Dette vekker motstand, ikke bare blant de ansatte og fastleger, men også i befolkningen. De frykter nok, som landsstyrets medlemmer, at å fjerne akuttkirurgi vil være bidra til de-rangering av hele virksomheten. Langt på vei har de nok rett. Omlag en av tre øyeblikkelig hjelp innleggelser går til kirurgiske avdelinger. Men lukkes disse for ø-hjelp faller egendekningen også i andre fagområder. Ser man nærmere på de få utvalgte er det fellestrekk. Alle har vært leilendinger under større hovedbruk. At lokalsykehuset etter mange år med varierende grad av omsorgssvikt skal belønnes med å ribbes for ytterligere funksjoner er nok drøy kost for mange. Men departementet foreslår altså at alle sykehusene skal bemannes med kirurger. Det skal være et kirurgisk miljø som del av helheten. De fem skal får lov til å drive elektiv virksomhet om dagen. Med kirurger på plass er det vanskelig å se hvorfor de ikke like gjerne kan åpne for akuttberedskap. Hvor omfattende en slik beredskap skal være vil vel kunne variere. Men alle burde kunne stelle med enklere tilstander, samt stabilisere traumer i påvente av transport til et traume-senter? Å nærmest forby sykehus med kompetanse på plass å behandle akutt- tilfeller kan fortone seg urimelig. Narvik er et eksempel på hvor underlig dette kan falle ut. De har kompetente ortopeder på huset, men pådrar en gammel krok seg et brudd som krever operasjon får de ikke lov å slippe til. Da skal ambulansen humpe av gårde gjennom årstidene til Harstad. Og pårørende etter for å besøke gamle-mor. Uten kvalitets-argumenter eller annen god begrunnelse er det forståelig at Narviks befolkning synes løsnSykehusplanens sviktende premisser Skal vi tro Nasjonal Helse- og sykehusplan vil hver 3. nordmann måtte velge seg inn i helse- og omsorgssektoren i fremtiden. Men heldigvis kan vi betrakte dommedags- varsler av denne type med en porsjon skepsis. Ikke sjelden bygger de på tvilsomme premisser. Som at pensjonsalderen ikke endres selv om vi holder oss friske lengre. I dette tilfellet har forfatterne vært så redelige at de klargjør hvilke antakelser dommedag hviler på; at sykdomsbyrden øker proporsjonalt med antall leveår, og at kvalitetskrav vil øke ressursbehovet med en prosent årlig. Helsedirektoratet 406 Folkehelseinstituttet 574 Sykehuspartner 500 + + +

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy