Overlegen nr. 1 - 2016

OVERLEGEN 1-2016 7 ingen er dårlig. Mange har vel tenkt at det egentlig dreier seg om presset økonomi og dyre vaktordninger. Men vaktordningene forsvinner ikke med akuttberedskapen. Også rene elektive enheter må ha beredskap for komplikasjoner som kan oppstå. Selv på Lovisenberg sykehus, et steinkast fra Ullevål, har de bakvaktordning i ortopedi. Kanskje ser helseforetakene likevel for seg at de skal spare penger ved å unnlate vaktordninger for den elektive kirurgien. Med en eller annen form for beredskapsordninger? Det er ikke mye å spare. Vanligvis har små sykehus hjemmevaktordninger som er honorert med betaling for hver fjerde time. Med omlag 500 kroner timen i 16 timer døgnet utgjør 1:4 honorering 2000 kroner døgnet. De samlede lønnskostnadene for en bakvaktsordning ligger under en million per år. Så selv om vi skulle gå på akkord med vaktberedskap for den elektive kirurgien er det ikke mer enn fem millioner årlig i vaktutgifter ved disse fem sykehusene. Å stenge for akutt-kirurgiske tilstander utløser samtidig formidable utgifter til transport på tvers av vårt langstrakte land. Det er lite å spare, og mye å tape. Likevel er det akuttkirurgi som har dominert det meste av debatten rundt det ellers omfattende fremlegget Stortinget skal ta stilling til. Hva står det ellers? Lite om penger. Karrig lesning for de av oss som hadde håpet på en erkjennelse av etterslep og behov for økte ressurser. Finans står på lur i kulissene, alt skal inn i vanlig budsjettbehandling. Dessuten kan det meste kan løses innenfor gjeldende rammer. For eksempel sertifisering av sykehus. Selv om alle vet at dette er tid- og ressurskrevende skal det løses uten finansiering. (I Danmark er man i disse dager i ferd med å avvikle hele sertifiserings-ballet fordi det ble for dyrt. Kanskje burde departementet dra på en ny studie-tur før konsulentene starter gildet). Det står mye om pasienten. Masse. I perioder er bruker-perspektivet så påtrengende at man må ta en pust i bakken ved gjennomlesing; «Det er behov for flere kliniske studier for å imøtekomme pasientenes ønske om å få delta i kliniske studier». Og er brukerperspektivet påtrengende er fagperspektivet er fraværende. Fagmiljø er knapt nevnt. Brukeren opptar manesjen alene. Ellers er regi og oppsetning overlatt til Helsedirektoratet som normgiver, og Folkehelseinstituttet (med Kunnskapssentert) skal «produsere kunnskap». Styringslinja skal fortsatt være profesjonsnøytral. Likevel presiseres det at det er denne linja som skal ivareta fagstyringen. Uten fagkunnskap. Utøverne av de faktiske tjenester benevnes gjennomgående som «tjenesten». Det er altså ikke mulig å spore noen erkjennelse av at dagens styringsmodell er beheftet med uhensiktsmessigheter. Stadig top-down med management- styring flankert av direktorat og kunnskapssenter. Så også når det gjelder innretning ser planen altså ut til å lyse fred over utviklingstrekkene etter årtusenskiftet. Fag og tjeneste skal utvikles og styres fra skrivebordene. Den kumulative effekten av de siste års tiltro til skrivebords-styring er iøynefallende. Helsedirektoratet sentralt har økt fra 548 til 956 ansatte på fem år. Selv om endel av økningen kan tilskrives E-helse er det ingen tvil om at byråkrativeksten har vært sterk. Vi har nå etter sigende verdens største direktorat. Også andre sentrale enheter eser ut. Folkehelseinstituttet har økt fra 556 i 2002 til 1130 i 2015. I foretaksstrukturen utmerker sykehuspartner seg med mer enn 60 % vekst på 4 år, fra under 800 til 1300 ansatte. I denne sammenheng blir de store bølgene om akutt-kirurgisk beredskap i distriktene våre en avsporing fra en mye viktigere diskusjon; balansen mellom sentral styring og lokal autonomi. Fra sykehussiden er det ikke alltid lett å se en tydelig effekt av alle ressursene som pløyes inn i de sentrale organ. Når manglene ute i tjenestene mange steder er så tydelige er det ikke til å undres over at innsigelsene blir skarpe. Men de har altså ikke fått gjennomslag i denne planen. Det er synd. Ellers står det naturligvis mye annet i planen, og mye er både klokt og sant. Jeg har lyst å løfte frem en liten sak på tampen, som noen har funnet plass til å få med; et nasjonalt nettverk for fagrevisjon. Her skal en gruppe fagfolk fra sykehus sammen gå gjennom praksis ved de ulike sykehusene. Nærmest som utdanningskomiteer. Målsettingen er «å lære av hverandre og få råd og veiledning, ikke kontroll og revisjoner». Et lite avsnitt i en stor plan, men som ganske sikkert vil kunne få virkelig betydning. Billig, enkelt, og effektivt. Alt det sertifisering ikke er. • «I Danmark er man i disse dager i ferd med å avvikle hele sertifiserings-ballet fordi det bl for dyrt. Kanskje burde departementet dra på en ny studie-tur før konsulentene starter gildet» «Fra sykehussiden er det ikke alltid lett å se en tydelig effekt av alle ressursene som pløyes inn i de sentrale organ. Når manglene ute i tjenestene mange steder er så tydelige er det ikke til å undres over at innsigelsene blir skarpe»

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy