Overlegen nr. 1 - 2017

OVERLEGEN 1-2017 24 Selvsagt må vi arbeide smartere og utnytte resursene så godt som mulig. Mye har da også skjedd: Liggetiden er kortere, Dagkirurgisk virksomhet øker, pasienter med mistenkt infarkt eller slag har raskere forløp gjennom systemet, eldre med lårhalsbrudd behandles raskere, bare for å nevne noe. Utviklingen tilsier at vi kan klare oss med noe færre sykehussenger enn tidligere. Men nedbygningen av norske sykehus er nå helt ute av kontroll. Antallet somatiske sykehussenger er halvert på 30 år. Vi hadde over 20 000 senger, nå er tallet 10000. Vårt eget sykehus i Trondheim har over 200 færre senger enn det gamle. Få land i europa har så få sykehussenger som Norge i forhold til folketallet. Synes folk dette er OK? Denne strategien er åpenbart utarbeidet av byråkrater i departementet assistert av overbetalte konsulentfirmaer. Finn Skårderud omtalte disse som «De Usynlige «i en kommentar. Meget treffende. Vi aner ikke hvem de er og kan ikke stille dem til ansvar ved neste valg. Slik er det dessverre alt for ofte – de store beslutninger treffes i de lukkede rom. Kanskje man skal lytte litt mer til de som har skoene på? Da Bjarne Håkon Hansen lanserte samhandlingsreformen sa han at det for framtida skulle bli vanskeligere å komme inn på sykehus, og hvis man kom inn skulle man hurtigst mulig ut. Slik har det også blitt. De som i dag går på vakt på gulvet blir innpodet at man om mulig skal snu pasienten i mot- tagelsen og unngå innleggelse, og samtidig se etter pasienter som kan skrives ut så fort som mulig. Disse hensyn synes å ha sterkere fokus enn det å yte best mulig omsorg for hver pasient. Pasientene rammes hardt. Her er noen eksempler: En trebarnsmor på 46 år ble sendt ut av sykehuset fordi det ikke var plass. Hun hadde sterke smerter som krevde morfinbehandling. Dette skulle hun ta hjemme i påvente av ny innleggelse og operasjon. Hun døde hjemme pga morfinoverdosering. En tvillingmor var i begynnende fødsel. Det stoppet opp og hun ble sendt hjem fordi det var fullt på avdelingen. Neste dag, da hun kom tilbake, var den ene tvillingen død. En mann med magesmerter og tegn påmanglende tarmfunksjon, ble liggende i ti timer i mottagelsen før han døde. En ettåring i Oslo var dårlig og hadde pustevansker. Foreldrene forsøkte tre ganger å fortelle sykehuset at de var bekymret, ungen var dårlig. Tre ganger ble de sendt hjem. Etter tredje gang døde barnet hjemme. Det er nærliggende å spørre om disse dødsfallene kunne vært unngått hvis det hadde vært plass i sykehuset. Beleggsprosenten ved norske sykehus ligger i dag omkring 95%, ved St. Olav ofte over 100%. Europeisk forskning viser at med en beleggsprosent over 90 vil forekomst av alvorlige komplikasjoner og død blant pasientene øke fordi «det går for fort i svingene», man makter ikke å yte forsvarlig helsehjelp. OECD har definert et belegg på 85% som den øvre forsvarlige grense. Vi har passert denne grensen og er på vei utfor bakke. De som betaler den høyeste prisen er de eldre med sammensatte og uklare lidelser. De skreddersydde høyeffektive pasientforløp passer best for de som har en lidelse i ett organ og som ellers er rimelig friske. Et økende antall pasienter er ikke slik, og eldrebølgen har bare så vidt startet, Det vi ser i dag vil bli verre hvis ikke det tas drastiske grep. Helsetilsynet advarte mot nedbygningen av sykehusene allerede for 15 år siden. Senere har de dessverre forsømt sin Nedbyggingen av våre sykehus må stoppes - mennesket er ingen Toyota Av Sven Erik Gisvold, professor emeritus, NTNU, medlem av Helsetjenesteaksjonen Nylig presenterte direktør Stig Slørdahl i Helse Midt-Norge en visjon om framtidas helsetjeneste. Det skal være pasientens helsetjeneste (som om det var noe nytt), og tjenesten skal være god, tilgjengelig og forsvarlig. Dessverre går den faktiske utvikling i motsatt retning. Dette er åpenbart for alle som har sin gang på St Olavs hospital som vakthavende leger og sykepleiere. Sykehuset er regelmessig overfylt, det er ikke nok plass til pasientene. Det er noe fundamentalt galt med våre lederes virkelighetsoppfatning. ›› Teksten er tidligere trykket i Adresseavisen i Trondheim 26. januar 2017 som kronikk og gjengis etter tillatelse av forfatter og avisen

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy