Overlegen nr. 1 - 2017

OVERLEGEN 1-2017 8 ›› For noen uker siden satt jeg og fulgte en forelesning i medisin, som jeg fant på Youtube. Der snakket den britiske nevrokirurgen og forfatteren Henry Marsh, mannen bak boka «Gjør ikke skade: historier om livet, døden og hjernekirurgi». Det var spennende, også for meg som er lærer. Marsh snakket om det han kalte «beslutningsfeil», altså avgjørelser tatt på feil grunnlag. Under en operasjon kan det oppstå komplikasjoner, selv om legeteamet har gått frem fullstendig samsvarende med etablerte rutiner og prosedyrer. Man må ikke stole så mye på en prosedyre, at man ender opp med å svekke årvåkenheten og beredskapen for det uventede. Da øker risikoen for beslutningsfeil. Dette vet leger. Derfor kan de også kjenne på et dilemma når de møter en pasient som, i forkant av en alvorlig operasjon, gjerne vil bli betrygget på at «dette kommer til å gå fint, dette kan vi, du kan stole fullt og helt på oss». Da må legen velge sine ord med omhu. Og i særlig grad dersom pasienten er et barn, uten samme forutsetninger som en voksen for å kunne håndtere sannferdig informasjon om kompleksiteten og risikoen i det som forestår. For en lærer er dette til å kjenne igjen. Heller ikke i læreryrket er det tilstrekkelig å gjøre ting riktig. Du må også velge – og ha mulighet til å velge – å gjøre riktig ting. I avveiningen mellom ulike alternative fremgangsmåter i bestemte situasjoner, er det selvsagt viktig at lærerne er fortrolige med et spekter av metodiske og didaktiske muligheter. De må ha en faglig kunnskapsbase. Men de kan ikke tillate seg å fundere hele sin beslutning i det kunnskapstilfanget som ligger der. De må også fortløpende vurdere hvem det er de har foran seg og hva som er akkurat denne elevens, eller disse elevenes, situasjon og behov. I sin forelesning siterer Henry Marsh den berømte professor i fysiologi, Sir William Osler: «Medicine is a science of uncertainty and an art of probability». Paradoksalt nok syns jeg det er betryggende når en faglig autoritet somMarsh kaller sin egen vitenskap usikker. Det indikerer at han har en respektfull tilnærming og er åpen for nye innsikter. Det høres rett og slett klokt ut. Sånn tror jeg også mange leger tenker om sitt eget yrke. Leger og lærere er profesjoner som begge må basere sin praksis på klok skjønnsutøvelse. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at begge yrkesgruppene i den seinere tid har stått i konflikter med sine arbeidsgivere, der selve styringen av virksomheten har vært en del av konfliktgrunnlaget. Både leger og lærere skal løse helt sentrale samfunnsoppdrag og må bygge på et kunnskapsgrunnlag som ikke har slik karakter at det kan omsettes i generelle og heldekkende instrukser for hvordan arbeidsoppgavene skal løses. Vi utøver vår gjerning med en permanent risiko for å tråkke feil, fordi gjerningen handler om å håndtere komplekse situasjoner. Ingen styringsgrep kan oppheve dette. Derfor trenger vi god tid til faglige prosesser der vi hele tiden evaluerer og utvikler praksis. Derfor trenger vi en faglig autonomi som gir oss ansvaret for å beslutte hvilke fremgangsmåter som er best egnet i den aktuelle situasjon. Dette konstituerer så å si vår profesjonalitet og er den beste garanti som kan gis for kvalitet i vår yrkesutøvelse. Dette er også årsaken til at det går galt når vi utsettes for styringsgrep som kolliderer med denne rolleforståelsen. Da Morgenbladet i høst kåret landets ti beste forelesere, falt et av valgene på samfunnsmedisineren Anne Kveim Lie. Hun sa blant annet dette om sitt arbeid med medisinstudentene: «De blir rådville når de står overfor situasjoner uten et klart ja/nei-svar. Det jeg forsøker å få fram i dem, er en drøftingsferdighet. Det er et like viktig verktøy som stetoskop og blodprøver.» Nettopp. Denne praksisforståelsen må også legges til grunn for styring av både sykehus og utdanning. Fortsatt har vi en jobb å gjøre i så måte. Kanskje kan vi dra noe av lasset sammen? • Styring faglighet Innlegg av Steffen Handal, leder, Utdanningsforbundet Leger og lærere er profesjoner som må basere sin praksis på klok skjønnsutøvelse. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at begge yrkesgruppene i den seinere tid har stått i konflikter med sine arbeidsgivere, der selve styringen av virksomheten har vært en del av konfliktgrunnlaget. MEDICINE is a science of uncertainity and an art of probability

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy