OVERLEGEN 1-2018 20 ›› To spørsmål det er naturlig og stille er: Er det nok ressurser til alle oppgavene som sektoren forventes å løse? Og, er finansieringssystemet utformet på en slik måte at det stimulerer til å utnytte de ressursene vi har på best mulig måte? La meg begynne med ressursene. Hvor mye ressurser vi som fellesskap velger å benytte på helsetjenester er til syvende og siste et politisk spørsmål. Når politikerne setter de overordnede budsjettrammene bør det allikevel være samsvar mellom størrelsen på rammen og politikernes forventninger til hva disse rammene skal dekke. Disse forventningene kan følge av for eksempel pasient- og brukerrettigheter, de kan følge av oppgavefordeling mellom primær og spesialisthelsetjenesten og de kan uttrykkes mer eller mindre eksplisitt i styrings- og oppdragsdokumenter. Er det åpenbart misforhold mellom rammer og oppgaver svekkes fellesskapsmodellens legitimitet, og faren for at befolkningen søker løsninger utenfor den offentlig finansierte helsetjenesten øker. Det er vanskelig å si om dette i dag er et reelt problem. Selv om nær en halv million nordmenn har privat helseforsikring, har de færreste valgt dette bevisst, og det er et begrenset omfang helsetjenester som dekkes gjennom disse forsikringsordningene. Samtidig skal vi være på vakt mot en utvikling hvor tilliten til den offentlig finansierte helsetjenesten reduseres til et nivå hvor man tror at privat helseforsikring ikke lenger er et supplement, men en nødvendighet. Dette handler ikke bare om hvor mye ressurser vi putter inn i helsetjenesten, men også om at befolkningen må være trygg på at ressursene benyttes der det er størst behov for dem. Variasjon i praksis Det lett å forstå sykehusdirektører og ansatte som opplever at det er vanskelig å få både budsjetter og tid til å strekke til. På den andre siden er det heller ikke vanskelig å peke på forhold som tilsier at det er rom for å utnytte eksisterende rammer bedre. Vi har fått helseatlas som avdekker store variasjoner i praksis i spesialisthelsetjenesten, tilsvarende finner vi store variasjoner i henvisningspraksis fra primærhelsetjenesten. Variasjon er ikke ensbetydende med overforbruk, men fagmiljøene må ta diskusjonen om alt det som i dag gjøres har reell nytte for pasientene. Det er heller ikke slik at travelheten avtar selv om det som gjøres har begrenset nytte. For de som er ansvarlige for drift vil økte rammer ofte være en lettere veg ut av problemene enn endring i praksis. Det er også lett å skjønne at helsepersonell, som står i en hektisk hverdag, kan provoseres av uforpliktende henvising til at man må «jobbe smartere». At fagmiljøene tar et særlig ansvar for å sikre at ikke ressurser benyttes på tjenester som i beste fall er unødvendig står imidlertid ikke i motsetning til å peke på områder hvor ressursene ikke strekker til, snarere tvert i mot. Finansieringssystemet Hva så med utformingen av finansieringssystemet. I dag finansieres spesialisthelsetjenesten gjennom en blanding av behovsbasert ramme og stykkpris (ISF). De regionale helseforetakene er gitt et helhetsansvar for drift og investeringer. Helseforetakene har anledning til å lånefinansiere deler av investeringene, men lån utløses ikke før man selv har spart opp 30 % av investeringsbeløpet. Landet rundt budsjetteres derfor med overskudd til bruk i framtidige investeringer. Her skal legges til at begrepet overskudd er misvisende. Det dette egentlig handler om er å spare deler av rammetilskuddet til senere bruk. Investering i bygg flyttes ut av budsjettet Jeg er i tvil om denne modellen er bærekraftig, og har gjort meg til talsmann for en modell hvor investeringer i sykehusbygg løftes ut av RHF-ene og inn i den nasjonale helse- og sykehusplanen. I praksis vil dette krevet at den delen av RHF-enes rammetil- skudd som dekker bygningsmessige avskrivinger trekkes inn igjen og, sammen med lånemidlene, benyttes til å finansiere sykehusbygg etter en nasjonal plan. Det ligger to tanker bak en slik modell. For det første at det å løfte ansvaret ut av foretakene og inn i en nasjonal plan skal medføre en sterkere formell politisk styring av de store investeringsbeslutningene. Dette vil kunne gi en riktigere rekkefølge på prosjektene enn i en modell hvor fire Den vanskelige sykehusfinansieringen Av Jon Magnussen, Professor, NTNU «Det kommer til å bli tøft» var helseminister Bent Høie sin melding etter fjorårets statsbudsjett. Usikkerhet i oljeprisen kombinert med stor konkurranse om ressurser fra andre offentlige tjenesteområder gjør at vi ikke kan vente vesentlig vekst i helsebudsjettene. I spesialisthelsetjenesten merker man følgene av dette både på de totale rammene til de regionale helseforetakene og på tilgangen på lånemidler. Helseministeren skal ha ros for å være ærlig, spørsmålet er om det er grep som kan gjøres for å gjøre det hele noe mindre tøft?
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy