Overlegen nr. 1 - 2019

OVERLEGEN 1-2019 12 Og det innebar? At jeg skulle være til sykehusets dispo- sisjon – når de trengte meg. Før mobil- telefonen gikk jeg med en personsøker – når den ga lyd fra seg, måtte jeg gå til nærmeste telefon! Mobilen var jo en betydelig lettelse – dvs de første var jo tunge, men jeg husker jeg gikk skitur med den i sekken på Krokskogen. Hvor lenge varte denne beredskapen? Tja – det var vel de første 17 årene… Hvordan opplevde du arbeidsbelast­ ningen - hvordan taklet du det? For det første så hadde jeg gått en god skole på Ullevål – det var normalt å ha mye å gjøre – og jeg satte stor pris på både den lærdommen og den tryggheten jeg fikk gjennom de praktiske ferdig- hetene jeg fikk i akuttpediatri der. For det andre – så kommer jeg jo fra en gård og arbeid har vært en del av hver- dagen siden jeg var liten. Vi dro jo aldri på ferie i dagens forstand – så det ble ikke noe savn. Jeg kunne ikke drive gården – som min far; jorda ble derfor leid bort. Men, jeg har hele tiden drevet i skogen som tilhørte gården – jeg har elsket å drive i skogen – det har liksom vært livet mitt det… Fikk fysiske utfordringer og tror nok jeg koblet av med det. På de større sykehusene har man jo et fagmiljø; på Ringerike var du jo ikke bare nødt til å gjøre alt selv – du hadde jo ikke et fagmiljø å støtte deg på i det daglige. Jeg kan røpe at vi som jobbet under noenlunde de samme omstendigheter – dannet det vi kalte «Alenepediatere på sykehus». Vi møttes regelmessig 2 ganger i året og diskuterte fag og annet over flere år. Sammen med kolleger fra Levanger, Sandnessjøen, Kongsvinger og Kongsberg hadde jeg et fagfelles- skap faktisk. Og – stort sett var vi alle veldig tilfreds med vår arbeidssituasjon. Jeg tror mange kolleger ikke får øye på fordelene ved å jobbe i litt mindre miljø. Privatlivet - hvilken plass kunne det få? Du var i en årrekke sjefslege og har vært direktør ved sykehuset, har hatt kom- munale verv og involvert i utbyggings- arbeid ved sykehuset opp igjennom årene. Det har selvsagt vært ulike faser – til å begynne med hadde jeg eneansvar for min første datter på 5 år. Jeg bodde med henne på gården og hun gikk i barnehagen; når jeg ikke kunne komme fra på sykehuset hadde jeg jo god hjelp av besteforeldrene til henting og pass. Storfamilieløsningen med besteforeldre 200 m unna var klart en premiss som bidro til at dette gikk fint. Det måtte bare gå – og det gikk jo bra. Min kone kom først senere inn i bildet og de to andre barna har det også gått bra med. Opplevde du skviset mellom hjem og jobb som belastende? Det var jo en «skvis» selvsagt – og jeg forstår hva de snakker om de som be- skriver dette dilemmaet nå også, de som er unge og i den fasen av livet. Men, det var jo ikke noe annet å gjøre enn å finne løsninger – vi måtte jo sy sammen hverdagen, da som nå. Jeg vil få si at jeg forstår svært godt og anerkjenner det som mange, særlig unge kvinnelige leger, opplever som vanskelig i en travel sykehushverdag eller fastlegepraksis – at de ikke får vært nok sammen med sine barn. Det er ikke noen tvil om at dette er en stressfaktor. Jeg ser disse problemene, men jeg ser ikke så godt løsningen på dem; jeg er ikke sikker på at det ER noen enkel løsning. Dine tanker om dagens helt annerledes regulerte arbeidsliv for leger? Helt ærlig – så syns jeg nok generelt man godt kunne jobbet mer. Og jeg syns man i den andre enden, skulle lagt mer til rette for at flere eldre kolleger som ønsker det kan bli i arbeidslivet. Dine tanker om dagens legeroll ift tidligere - autonomi? Mister jobben noe av meningen - og de negative sidene dominerer? Hva betyr det medicolegale som siger inn i yrket? I den lille foreningen vår snakket vi ganske ofte om nettopp slike ting, men vi opplevde det ikke sånn. Vi trivdes alle i jobbene våre og alle sto til 70 før de pensjonerte seg. Vi gjorde det beste vi kunne, sørget for å oppdatere oss og tenkte ikke så mye på slike ting – egentlig. Jeg tror kanskje de som jobber på store avdelinger merker mer til dette. Jeg opplevde på Ringerike at jeg hadde nokså «frie tøyler». Jeg gjorde doktor- jobben min – dokumenterte det jeg skulle, men slapp kanskje unna de senere års utvikling innen pasientad- ministrative systemer, i og med at jeg var på vei ut tidlig på 2010-tallet. Dette ble jo snakket om hver uke allerede på den tiden på legerådsmøtene – og siden er det jo blitt bare verre og verre. Men, jeg skygget altså litt unna det der når jeg kunne… Det er altså et faktum at flere synes «å slite» eller «møte veggen» - særlig blant yngre kolleger. «Generasjon Perfekt» - har dagens unge leger bare