Overlegen nr. 1 - 2019

›› P å slutten av en vanlig hektisk dag, svarte en kollega på mitt spørsmål om hvordan det går med et dypt sukk: «Her er det ikke tid for refleksjon». Så forsvant den oppgitte lynraskt mot andre del av korridoren at jeg ikke fikk mulighet til å utforske hva kollegaen mente med dette. - Sikter man bare til en formålstjenlig fysisk plass hvor man skulle sette seg ned å snakke sammen, eller tenker man at vi ikke er flinke nok til å «vende tankene tilbake til egne foretrukne handlingsvalg», særlig når ting går over stokk og stein. Refleksjon kommer fra det latinske ordet reflexio, som betyr «tilbakebøying». Jeg har hørt fra både overleger og LIS i for- skjellige faggrupper at de ikke har tid eller plass for refleksjon. Er det tilfeldig? - Neppe. Vi er i starten av et nytt år, og vi hører daglig om omstilling og om endringsprosesser både rundt om i verden, men også i våre fagfelt. Vi får også vite stadig mer om «Kunstig intelligens - den usynlige revolusjonen», og vi lurer på hva det vil ha å si for fremtidens helsetjenester. Når endringer skjer rundt oss, hender det også noe inni oss. Utrygghet trigger uro, bekymringer, angst for fremtiden, og kanskje trekker vi oss tilbake og blir særdeles forsiktige, ettertenksomme og tilbakeholdne med å reflektere over eget arbeid. Veiledning av leger i spesialisering er på vei til å bli gitt ny struktur. Det stilles krav om at LIS skal vurderes etter oppnådde læringsmål. Lærings- målene defineres i lys av sammen­ hengen mellom hva en legespesialist skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre etter endt læringsprosess. I norskmedisinsk veiledningspedago- gikk står refleksjon over egen yrkes­ praksis sentralt. Uten hensyn til hvilket fagfelt vi til- hører, som fagpersoner og ikke minst sommennesker, utvikler og ruster vi oss best i samarbeid med andre. Refleksjon er en vesentlig del av jobben, og som regel kan den legge til rette for at vi lettere ser oss selv i varierte situasjoner og oppmuntre oss til å tenke over situasjonen på forskjellige måter. I en vanlig hektisk dag står vi overfor utallige avgjørelser som må tas på grunnlag av skjønn, og som hyppig får oss til å være på glattisen. Personlig verdsetter jeg høyt mine iakttakelser og refleksjoner som jeg gjør med både samarbeidspartnere og pasienter. Det finnes sjelden fasitsvar, eller bare en vei for å nå målet. Til syvende og sist burde vi ikke glemme at vår profe­ sjonelle identitet vokser fram gjennom hensiktsmessig daglig refleksjon. Situasjonen i helsesektoren har be- gynt å endre seg, og vi er vitner til at mer og mer fokus rettes mot tjeneste- produksjon og økonomiske resultater. Det å konfronteres med at vi ikke har tid til refleksjon bekymrer meg. Reflek- sjon foregår ikke av seg selv, det er en prosess som må formes og ivaretas av hvert enkelt individ. Sånn har det vært fra Aristoteles’ tid, «Den uvitende uttaler, den vise spør og reflekterer», og sånn kommer det til å være i frem­ tiden uansett om kunstig intelligens er på sin uhyggevekkende, dystre vei til å ta arbeidsplasser fra oss. Det å reflektere er en viktig menneskelig egenskap og for all del bør det være blant våre hovedanliggender som leger. • Av Lola Veljovic bilde kommer OVERLEGEN 1-2019 65 ORDET ER FRITT ›› Av Lola Veljovic, spesialist i psykiatri, Sykehuset i Vestfold HF Refleksjon i travle tider «Den uvitende uttaler, den vise spør og reflekterer» - Aristoteles