Overlegen nr. 1 - 2020

OVERLEGEN 1-2020 56 1. Hvorfor ønsket du å bli leder i Of ? Før jeg ble leder av Of var jeg med i styret i Vestfold legeforening og en periode leder. Jeg var også tillitsvalgt for overlegene på Vestfold sentralsyke- hus, som det het den gang. Spørsmål som angikk leger utenfor og innenfor sykehus opptok meg, og jeg hadde meninger om mye. Jeg hadde ikke noe ønske eller ambisjon om å overta ledervervet i det som før min tid het Overordnede sykehuslægers forening. Men det ble debatt på et årsmøte i foreningen og det kom mange forslag på navn til nytt styre. Jeg fikk stor støtte. Det var begynnelsen. 2. Hvilken sak brant du mest for som leder? Styremedlemmer og sekretærer i mitt styre var på sine områder dyktigere enn jeg. Derfor en takk for bidrag, samarbeid og trivsel. Mange saker kunne nevnes som like viktige i mitt hode. Kanskje den som satte mest spor var at styret opprettet en kurskomite hvor styret var representert og hvor Eilif Natrud med tilknytning til Røros fikk ledelsen. Finansiering av kursene ble ordnet. Dette var begynnelsen på Røroskursene som fortsatte i mange år. Tanken var å styrke overlegenes felles identitet på tvers av spesialiteter, og at den felles lojaliteten vi håpet skulle oppstå kunne gi grunnlag for større grad av enighet i vanskelige saker og dermed gi gruppen større politisk kraft. Vi ønsket å gi begrepene og fagene ledelse og helsepolitikk større plass i overlegegruppens bevissthet. Styret håpet dette ville bidra til å styr- ke overlegegruppens ønske om å enga- sjere seg i disse områdene og at sam- funnet i større grad enn det som var datidens dom skulle ønske seg over­ leger som ledere. Kurset ble kombinert med landsrådsmøtet som dermed fikk stor deltagelse. 3. Hva er du mest stolt av å ha oppnådd i din tid? Jeg har nevnt Røroskursene. Det mer usynlige arbeid jeg drev med var organisasjonsutvikling, å endre både Overlegeforeningen og Legeforeningen. Dette kan ikke gjøres på en dag, men må gjøres ved å starte prosesser med det mål etter tilstrekkelig debatt og «modningstid», å få fattet de vedtak jeg ønsket i de rette organer, som landsrådsmøtene og på Legeforen­ ingens landsstyremøter. Man kan nå lenger ved å holde egen person i bak- grunnen og heller engasjere dyktige krefter rundt seg mot felles mål. Her kunne jeg gi et langt svar. Noen få stikkord: Navnebytte til Norsk over­ legeforening. Innføring av valgkomite. Nye vedtekter. Of fra spesialforening med frivillig medlemskap til yrkesforening. Jeg er stolt over at Legeforeningen i den tid jeg hadde litt innflytelse ut- viklet seg i den retning jeg selv ønsket. Mange og sterke leger med til dels motstridene interesser engasjerer seg i Legeforeningen og bra er det. Det er ingen selvfølge alltid å få flertall for egne synspunkter og det har heller ikke jeg fått. 4. Hva rakk du ikke å i ferdig med i din periode? Spørsmålet kan bevares slik: Jo mer jeg som leder arbeidet med stadig flere saker følte jeg meg stadig mindre ferdig med flere av sakene. Så lenge engasjementet og arbeidskapasiteten er der, vokser haugen av saker du aldri blir ferdig med. Men jeg var skuffet over resultatet av forhandlingsarbeidet. Lønnsforholdene og tariffavtalene ble ikke slik jeg syntes de burde være. Vi forsøkte også i styret å engasjere oss i sykehusstrukturdebatten, som var brennbar også i min ledertid. Men det ble for vanskelig og konfliktfylt. Styret hadde ingen godtgjørelse for sitt ar- beid, alle var i fullt arbeid, og jeg satt også to perioder i sentralstyret. Jeg vil hevde at kapasiteten i styret var en større begrensning enn den samlede kompetanse. 5. Hva synes du om utviklingen i Of etter din tid? Jeg er spesielt imponert over tidsskiftet Overlegen. Vi diskuterte et tidsskrift også i min tid, men fant ut at vi ikke hadde krefter til et slikt prosjekt. Som pensjonist står jeg nå «utenfor» begivenhetene og vet for lite om Of's interne liv. Men kollegers frustrasjoner og skuffelse over norsk sykehuspolitikk, og pasienters noen ganger dårlige møte med norsk helsevesen, får meg til å spørre hvilken innflytelse Of gjennom Legeforeningen har over norsk helse- politikk. Blir budskapet noen ganger for komplisert og utydelig for å nå Rolf Schøyen Født 30.03.36, nå 83 år og 84 i 2020 Tidsperiode som Of-leder: I følge oversikten til 50-års jubileet: 30.06.1987 -31.12.1991 Andre sentrale verv i Legeforeningen: Leder av Vestfold legeforening. Leder av Norsk foreningen for medisinsk mikrobiologi. Leder av spesialitetskomiteen i Medisinsk mikrobiologi. Leder av fondsutvalget for Utdanningsfond III. Sentralstyremedlem i to perioder. Medlem av Landsstyret i flere tiår. Leder av Eldre legers forening i 6 år. Hva gjør du nå? Bor alene i et gammelt hus og klarer meg fortsatt selv. Er heldig og har barn og barnebarn i nærheten. Forsøker å være med i nærmiljøet, men alder og helse er utfordringer som ikke alltid lar seg mestre. Privilegiet «å bli gammel i Norge» har sine sider. Det var mer givende å få være med på den aktive siden i samfunnet enn å bli definert som del av «eldrebølgen» og «den ikke bærekraftige» del av samfunnsøkonomien. Men synes fortsatt det er bedre å leve enn å dø. Rolf Schøyen ODD J. FRISVOLD – – OLAV MJØLSNES RASMUS SVIHUS – ROLF SCHØYEN – TONE SPARR