Overlegen nr. 1 - 2020

OVERLEGEN 1-2020 8 sjonen blir rettet mot foretakene og dagens modell. Bent Høie har endret viktige sider av den på sin vakt. Tatt ut politikere, fjernet styrenes nærhet i de lokalsamfunnene de opererer i, det er en utvikling i feil retning. Men jeg har ikke fått på bordet en alternativ modell som er fundamentalt annerledes. Der- for må vi forbedre. Vi må blant annet sørge for at kommunene får mer inn- flytelse på helseforetakenes priorite- ringer, og vi må sikre stedlig ledelse. Jeg var i forrige uke på klinikken Alta, hvor det har kommet på plass en dedi- kert leder. Vi må jobbe med fagfolkene og sikre at de som har styrings- og ledelsesansvar er tett på den kliniske hverdagen. – Har du som politiker nok innflytelse? Eller bestemmer de regionale direktørene alt? – La meg begynne i den andre enden. Jeg er imot å flytte regionale beslutninger i helseforetakene inn i Stortinget. At Stortinget skal drive ressursfordeling mellom sykehus i en region, for eks­ empel å bestemme når klinikken i Alta skal få MR eller CT, er ingen god idé. Det tror jeg at Stortinget er en dårlig arena for. Men jeg mener at vi har en helt klar styringsmodell som sier at helseministeren og regjeringen skal holdes ansvarlig for beslutningene styrene tar. Hvis styrene ikke følger opp og regionene ikke følger opp, er det helseministerens ansvar å bytte styrer og gi nye instrukser. Det kan vi påvirke i Stortinget. Stortinget vedtar budsjetter, vi vedtar nasjonal helse – og sykehusplan, og vi vedtar viktige kriterier for hvordan vi utvikler vårt sykehustilbud. Og det kan vi videreut- vikle. Men gitt at vi alltid vil være i et knapphetsregime, må beslutningene tas et sted hvor de har klare politiske rammer for fordelingen, men også med tung faglig forankring. Dette er ikke Stortingets eller et kommunestyre sin oppgave. – Har du forresten sett NRK-serien 22. juli? – Jeg holder på å se den. – I introen til serien er det et bilde av en ringperm merket med tittelen «New Public management». Serien tar blant annet behovet for å spare penger i Oslo universitetssykehus ved å kutte årsverk, splitte opp traumeavdelingen på Ullevål, og slå sammen sykehus. Hva slags kommentarer har du til den delen av serien? – Ja, det er en strid som er vanskelig, men når vi lever innenfor et regime som har ressursbegrensninger, må vi tåle at det er strid. Stemmene vi vektlegger når det er strid, er jo de stemmene som føler de ikke er blitt hørt. Det er fagfolk som har tatt av­ gjørelser som de stridbare ikke er enige i. Det er ikke noen vesener uten- for fagsektoren som har gjort det. Jeg følger jo den store og krevende avgjø- relsen om hvordan Oslo skal dekke sitt sykehustilbud, og hvor det er uenighet. De som opplever ikke å få gjennom- slag, er opprørte og markerer det. Men, de som har jobbet for sitt syn representerer jo ikke andre verdier og mål. De tror også de har gjort den riktige vurderingen. Vi må leve med at når det er ressursknapphet, så blir det strid. Som politikere må vi da være trygge på at de faglige vurderingene er gode nok. – I NRK- serien sier blant annet en Aftenposten-journalist: «Sykdom blir sett på som en vare og sykehus som en fabrikk»? Synes du det er en treffende uttalelse? – Det er det samme jeg får høre. Jeg tenker at et sykt menneske som trenger behandling, skal slippe å bli sett på som en vare. Høies intensjon om at du som kreftpasient skal ha en lege som ledsager deg gjennom forløpet, er riktig. Du må bli sett og anerkjent som menneske med den sårbarheten du har. Men det er for mye annet i dagens sykehushverdag som reduserer pasientene til et tall i et skjema. – Sykehushverdagen har endret seg både teknologisk og organisatorisk. Jeg har lyttet mye til Erik Fosses beskrivelse av dette i et historisk perspektiv: Fra den allmektige ene legen som gjorde hjerteoperasjonen med å åpne hele fronten på et menneske til i dag med et komplekst samspill hvor de kan gjøre bypass med en intervensjon i låret med mange fagfolk rundt. Det har gått fra et vertikalt system til et bredt samarbeid. Jeg synes det er fantastisk spennende hvordan teknologi bryter maktstrukturer i en organisasjon som sykehuset. Men det må være mulig å videreutvikle dette uten at pasienter blir varer. Det er blitt for lett å foreslå en pasient­ rettighet og å sette en frist for denne. Baksiden av den medaljen er at det kommer en ny rapportering, et nytt skjema. Dere leger må selvsagt føre journal slik at neste lege vet hva som er gjort med pasienten, men jeg synes at slike tall som viser at en lege i klinisk arbeid kan bruke 8-12 timer i uka på dokumentasjon, viser at noe er feil. Vi har høyteknologi til å kunne gjøre dramatiske forenklinger i det. – Hva er det første som vil endre seg i helsevesenet, hvis Arbeiderpartiet tar over regjeringsmakten, med deg som statsminister? – Helsevesenet skal gi trygghet for det enkelte menneske - uavhengig av hvor du kommer fra, hvilken økonomi du har, og hvor i landet du bor. Arbeider- partiet ønsker å bruke mer av felles­ skapets midler på helsetjenestene enn vi gjør i dag. Vi skal stanse todelingen av helsevesenet som vi ser under høyre- regjeringen. Det innebærer ikke bare en bedre sykehusøkonomi, men også et krafttak for å redde fastlegeordningen. Så må vi lytte til de ansatte. Partssam- arbeidet som vi har i den nordiske modellen, gjelder ikke bare i verksted­ ene som forhandler lønn, det gjelder i hele den offentlige sektor. Så ønsker vi å sentralisere det vi må og desentralisere det vi kan. Det er helt åpenbart at et hvert sykehus ikke kan gi alle tilbud med den samme kvaliteten. Den andre del av setningen, desentralisere det vi kan, har skjedd i alt for liten grad. Det er et stort potensial for å utvikle pasientnære tjenester. Dette er bra for pasienten, bra for klimaet, og for lokalmiljøet. •