Overlegen nr. 1 - 2021

OVERLEGEN 1-2021 29 TEMA - OF 60 ÅR Var det dette Berg hadde i tankene? Var det i så fall en drøm eller et dystopisk bilde? Ikke så godt å bli klok på; I siste nummer av Tidsskriftet Michael risser Berg opp utviklingen slik han har sett den utspille seg. 2 Berg beskriver hvordan økonomikken og industrialiseringen tar over, som for­ beredt på 80 og 90 tallet, og derfor ventet. I teksten fremstiller Berg i liten grad svakheter eller ulemper (som han har gjort i andre sammenhenger). Han beskriver at det nye regimet i størst grad er utformet som et venstre- liberalt prosjekt. Men at endringene har hatt vedvarende støtte både fra venstre og høyre-siden i politikken. Han synes å mene at det stadig er mye ugjort, og at vi burde ha kommet lengre på en del områder. Han varsler at frem- tidige endringer vil følge de samme sporene, men skje i høyreliberal retning. Kanskje han (nok en gang?) får rett. At vi står foran flere reformer, og i høyreliberal retning. Tilhengerne av utviklingen vil nok mene at det nye regimet og industrialiseringen var nødvendig for å bevare helsevesenet. Men hva gjenstår etter hvert av vel- ferdsstatens offentlige solidariske helsevesen? Er ikke lederskapet alle­ rede i ferd å miste garderoben? Uten helhjertet oppslutning fra fagutøverne vil sykehusene neppe blomstre, og fagfolkene vil se etter andre mulig­ heter. Hva skulle holde dem igjen, solidaritet? Er ikke det avviklet i det nye regimet – hvor alt er målbare transaksjoner? Jeg er redd for at historien like gjerne kan betraktes som en lang og kronglete vei som ender opp i forvitring, forfall og endelig privatisering av tjenestene. I 1991 beskrev statsviteren Christopher Hood et sett med styringsmetoder hentet fra private sektor som ble tatt i bruk i offentlig forvaltning. Hood benevnte dem «New Public Management». Mer enn tjue år senere satte den samme Hood seg fore å undersøke om reform­ ene faktisk hadde gitt en bedre og mer effektiv forvaltning. 3 Han støtte på problemer; det lot seg ikke gjøre å følge indikatorer i lengre tidsserier. Dels var indikatorene faktisk endret underveis, dels var innholdet endret i det skjulte, og dels hadde indikatorene opphørt å eksistere. Endringene så ut til å ha sammenheng med sviktende resultater. En variant av at vinneren skriver his- torien. Kontrollerer du indikatorene kontrollerer du også historien. 5 Om sykehusvesenet og endelig pasientene har nytt godt av de mange endringene sykehusene har gjennom- gått de siste ti-årene er ikke enkelt å fastslå. Vi behandler flere, vi skriver ut raskere, og ventetiden har gått ned. Tilsynelatende. For når mottar pasienten egentlig behandling? Ventetid til opp- start av helsehjelp var den samme i 2019 som i 2013, til tross for at offisiell ventetid er redusert. Og hjelper det pasienten at antallet konsultasjoner i hvert forløp har økt? At bildet er sammensatt er kanskje opplagt; noen pasientgrupper har vel fått det bedre, mens for andre er bildet omvendt. I de største pasientgruppene – de eldste blant oss – er det vel ganske åpenbart at mange nå får et dårligere sykehus­ tilbud enn før. Industrialisering av tjenestene har i liten grad gavnet dem. Og om vi til sammen får mer ut av hver helse-krone lar seg heller ikke enkelt fastslå. Aktiviteten har økt og bevilg- ningene økt, men hvor mye forsvinner på veien? Hvor stor andel av bevilgning- ene går med til det etter hvert så om­ fattende styringsregimet, IKT-systemene og alle rapportene vi skal produsere? Og har andelen nytteløse behandlinger økt? Blant de som står ute i pasient­ behandlingen oppleves i alle fall ikke alt rosenrødt. Mange klinikere og pasientnære ledere er frustrerte. I 2018 undersøkte Legeforeningen oppfatninger blant leger i sykehus. Færre enn en tredjedel ville anbefale nærstående å velge legeyrket. Færre enn en tredjedel sa seg enig at pasientbehandlingen utviklet seg til det bedre. Og bare hver syvende sykehuslege mener at utvikl­ ingen vil gi bedre arbeidsplasser. De blomstrer ikke akkurat under en ny trosretning hvor lojaliteten er vendes oppover i stedet for ut mot pasienten. Men mange konkrete forhold kan vel også bidra; trangere bygg, manglende arbeidsstasjoner og kontorer, dårlige IKT-løsninger, rapporteringskrav, manglende støttepersonell og sikkert mere til. Det etterlatte bildet er at klinikerne nå i større grad må tilpasse seg de nye sykehusene enn omvendt. Vi står i kø i påvente av poliklinikkrom, operasjonsstue, arbeidsstasjon, at pro- grammet skal starte eller sekretærhjelp. Vi betjener i større grad et samlebånd. Skiftet svekker klinikernes autonomi, men trolig også effektivitet. Karl Arne Johannessen og Terje Hagen undersøkte utviklingen i lege- produktivitet etter innføringen av fore- taksreformen. 4 I en periode hvor mange klinikere nok ville mene at arbeids­ presset har økt og hverdagen har blitt mer slitsom, ville en vente at hver lege behandlet flere pasienter. Men de fant Drøm eller dystopi? Den frustrerte kliniker