Overlegen nr. 1 - 2021

OVERLEGEN 1-2021 30 TEMA - OF 60 ÅR Referanser: 1 Ole Berg er statsviter og professor emeritus i helsetjenesteforskning ved Universitet i Oslo. Om han har sagt eller skrevet dette er altså usikkert. 2 https://www.michaeljournal . no/i/2021/02/Helsevesenet-i- Norge-–-noen-betraktninger-om-­ regimeutviklingen 3 Dixon, R. (2015). Data for 'A Govern- ment that Worked Better and Cost Less?' (Hood and Dixon, OUP, 2015). University of Oxford. 4 https://www.frisch.uio.no/publika- sjoner/pdf/2017/Postprint/Johan- nessenKittelsenHagen2017_accep- ted_36months%20embargo.pdf. 5 Hood fant forøvrig en kreativ løsning på problemet; han registrerte alle endringene i indikatorer og mål, og brukte de registrerte endringer som indikator på underliggende proble- mer, den sommåler sist. Hva har vi lykkes med å bevege? Fore- løpig ikke så mye. Jeg veksler mellom å tro at ideen virkelig har noe for seg, og å tenke at det hele er fånyttes. Skal en komme noen vei må det røskes til. Som da dagkirurgene ble etablert, da var det mulig å få fart på ting. Men i dag? Skritt for skritt har klinikernes arbeidsbetingelser blitt forringet. Ikke nødvendigvis villet, men som en konsekvens av at alle andre hensyn har blitt tillagt større vekt. Nybygg skal holde rammen (og blir for små) data- programmene skal generere rapporter, sekretærer skal rasjonaliseres bort. Industrialiseringen og økonomikken er i førersetet. Er det realistisk å tro at vi kan klare å snu utviklingen? At vi skal få gjennom- slag for å bygge store nok bygg, hvor vi kan veksle mellom to rom på poli­ klinikken, og hvor vi kan dele på arbeidet med sykepleier eller sekretær - at de igjen kan fylle ut en sykemelding og en resept? Hvor vi ikke må skrive ut gamlemor midt på natten for å rydde plass. Eller er dette en naiv forestilling om at det forgagne skal vende tilbake? Og satsingen et narrativ som er innvilget oss for å dempe kritikken; se vi aner- kjenner problemene, og fører det tilsynelatende inn i to-do blokka. Kanskje ligger svaret midt imellom; jo visst, ideen er sletts ikke dårlig, og vi har ikke noe imot den – men den får klare seg selv, og spire i karrig jord og trange bygg. Fra mitt utsiktspunkt ser ikke de nærmeste årene alt for løfterike ut hvis ikke noen griper kraftfullt inn. Det er stadig for mye driv og forsett i alle de profesjonelle virksomhetslederne som nå har tatt føringen. Trolig ville det vært klokt av dem å stanse opp og lytte, og se om det fantes målsetninger og veier en kunne enes om. Men jeg er redd for at de i jomfruelig iver blir løpende fra de som står i pleie og be- handling. At de vil jage videre i flokk etter alt det ugjorte. Men stadig er vi mange som dyrker vår have, og vil ta tiden tilbake. Hvilken tro den yngre garde bekjenner seg til vil kanskje være avgjørende for retningsvalget ved det neste veiskillet • det omvendte; fra 2001-2013 falt produktiviteten, hvert legeårsverk «produserte» seks prosent færre DRG-poeng. Selv om arbeidshver­ dagen av mange oppfattes som mere strevsom så får vi ikke behandlet flere. Alle fremtidsscenarier som oppstilles viser at tilgangen på arbeidskraft vil bli den største utfordringen framover. Og den mest opplagte løsningen er at vi må få mere ut av hver ansatt, høyere produktivitet. Men vi observerer altså den omvendte utviklingen i sykehusene, og blant de arbeidstakerne som vanskeligst lar seg erstatte. Dette forholdet er mer enn noe annet egnet til å fange interesse, både i Stor- tinget, departementet og i de regionale helseforetakene. De vil gjerne fylle pose og sekk. Hvordan skal vi få mere ut av hver enkelt ansatt? Hvordan skal vi ta tiden tilbake, og få til å behandle flere pasienter? Også Legeforeningen har vært en pådriver for å få rettet oppmerksomhet mot problematikken. Her er interessene sammenfallende. I Helse Sør-Øst sin regionale utviklings- plan er derfor «mer tid til pasientrettet arbeid» oppført som ett av fem satsings- områder. Vi har bidratt med å male ut problemområdene. I planen beskrives problemer som mange vil nikke gjen- kjennende til; mangel på rom, på ut- styr, på støttepersonell, alle unødige arbeidsoppgaver og unødig rapporte- ring. For å bøte på dette vil Helse Sør-Øst «ta tiden tilbake» og «lage en tiltaksplan over hvordan leger og sykepleiere kan få mere tid til pasient­ ene» og «lage systematikk for forenk­ ling og reduksjon av arbeid som ikke oppfattes å gi verdi for klinisk personale». Det neste veiskillet