Overlegen nr. 1 - 2021

OVERLEGEN 1-2021 31 TEMA - OF 60 ÅR H vis vi forutsetter at utviklingen mot mer styrt omsorg fortsetter, og at denne styringen baseres på en industriell forståelse av klinisk praksis, kan vi få se at også den overlegerolle vi nå har, rollen som arbeidstageroverlege, vil forvitre. Dagens overlegerolle blir i så fall en overgangsrolle mellom den opprinnelige, ekte medikratiske, over- legerollen og en slags klinikkarbeider- rolle. Her er det ikke plass til mer enn å antyde hvordan dette kan skje. Mye av utgangspunktet er det kunn- skapsutviklingen gjør med legearbeidet. Grunnlaget for den gamle legeautonomi var at leger flest så på kunnskapen på en almen måte. Det innebar at praksis krevde oversikt over og innsikt i «alt». Leger måtte etter hvert spesialisere seg, men de skulle først få den helhetlige oversikt. De skulle være almene medi- sinere før de, i tillegg, ble spesialister. Selv om de ble spesialister skulle almen- kunnskapen fortsette å spille en rolle. Dette innebar at spesialkunnskapen ikke kunne bli helt spesiell, og for eksempel konkretiseres som helt standardiserte prosedyrer. Der kom selvsagt etter hvert prosedyrer, endog stadig mer spesifiserte prosedyrer. De skulle allikevel anvendes med skjønn; legen måtte bruke dem også på grunn- lag av en mer almen, ikkestandardisert, vurdering. Til sammen innebar dette at klinisk praksis ikke kunne reduseres til noe rent teknisk. Men mer kom til, som også bidro til å sikre legeautonomien. Selv om teorien etter hvert nærmet seg praksis, og i økende grad kom til å erobre den, var det slik at praksis ikke bare var et spørsmål om en mekanisk utførelse av prosedyrer. De praktiske ferdigheter ble tilegnet, og personlig- gjort, gjennom refleksiv praksis, ikke bare gjennom mekanisk trening. Den gode kliniker var en som behersket ferdighetene som en kunstner. Evnen til å «treffe», til å få det til, krevde lang tids øvelse og erfaring, og alle utviklet ikke i samme grad den samme «teft». Peter F. Hjort (1924-2011) pleide å si, som den gamle «gammeldagse» indre- medisiner han også var, at noen leger har «grepet», mens andre aldri helt får det. Hjort hadde det. Han krydret stadig sine eminente foredrag med eksempler som «satt», og som viste at han hadde grepet, både som lege og som formidler. Hans eksempler viste også at det å lykkes praktisk ofte også var et spørsmål om å treffe pasienten i et partnerskap. Prosedyrene kan derfor ikke bare, ikke engang i teorien, utle- des fra teorien: De må delvis formes gjennom refleksiv, og ofte interaktiv, praksis. Misjonslegen Albert Schweitzer (1875-1965) understreket dette poenget da han engang bemerket overfor noen nordvestlige besøkende ved hans afri- kanske klinikk, at skal legen, eller for den saks skyld heksedoktoren, lykkes må han få frem legen i pasienten, den sterke i den svake. 29 Han må, som de «gamle» sa, mobilisere vis medicatrix naturae. Sir William Osler (1849-1919), kanskje den engelsktalende medisins mest respekterte lege for et drøyt sekel siden, moret seg i en artikkel han skrev i 1910, «The Faith that Heals», med å erklære: «Our results at Johns Hopkins Hospital were most gratifying. Faith in Saint Johns Hopkins, as we used to call him, an atmosphere of optimism, and cheerful nurses, worked just the same sort of cures as did Aesculapius at Epidaurus». 30 OVERLEGEN: «Fra arbeidstageroverlege til klinikkarbeider?» (gjentrykk) Dette nummeret av Overlegen er et jubileumsnummer. Vi forsøker å se fremover, men også bakover. Professor Ole Berg ledet Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved UiO, og var stifteren av Ole Berg studiet, hvor utallige leger har fått sin lederutdanning. Til Ofs 50-års jubileum i 2011 skrev han «En fortelling i tre avsnitt», en historie om fremveksten og omdannelsen av rollen som overlege. Til dette nummeret velger vi å gjentrykke tredje avsnittet «Fra arbeidstageroverlege til klinikkarbeider?». Hans noe dystre spådommer er langt på vei blitt gjort til virkelighet i løpet av de 10 årene som er gått. (Red.) Av Ole Berg, Institutt for helse og samfunn, Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo ››