Overlegen nr. 1 - 2022

OVERLEGEN 1-2022 56 SYKEHUSBYGG ›› S engemangel gjør oss dårlig for­ beredt på den betydelige behovs­ veksten vi venter som følge av eldre- bølgen. Helse Sør-Øst har beregnet at regionens behov for døgnplasser vil øke med om lag 40 prosent fram til 2035, gitt at dagens forbruksmønster videreføres. Uten utvidelser av eksis- terende kapasitet vil manglene som er avdekket de siste årene forverres betydelig. Stortinget har uttrykt at nedbyggingen av sengeplasser til psykisk lidende skal stanse. Dette er gjengitt også i regjeringens oppdrag til de regionale helseforetakene. Her er det også anført at kapasiteten innenfor intensivfeltet skal økes. Er disse signal­ ene omsatt til tiltak ute i helseforetak­ ene? Det er ikke så enkelt for utenforstå- ende å få klarhet i hva slags planer helseforetakene faktisk legger for de neste tiårene. De fleste ramler av lasset når de blir foreholdt at prosjektet er dimensjonert etter «nasjonal fram- skrivningsmodell». For å danne seg et bilde av hva det reelle behovet vil være og hvilken kapasitet som planlegges, må en trenge inn i modellens mekanis- mer. I tillegg må en klarlegge hvilke øvrige forutsetninger som er lagt til grunn. Det er altså flere terskler her som de færreste – også blant beslut- ningstagerne – kommer seg forbi. «Den nasjonale framskrivnings­ modellen» er egentlig en ganske enkel tilnærming til dimensjonering av syke- husene. Én tar utgangspunkt i dagens befolkningssammensetning og for- bruksmønster per alderstrinn. Deretter framfører man dette til et gitt tids- punkt fram i tid. Vi kan med ganske stor sikkerhet forutse hvordan befolk- ningssammensetningen vil være noen 10-år fram i tid, særlig for storforbruk­ erne av helsetjenester, for de er allerede født. Det betyr også at vi med rimelig sikkerhet kan si noe om forbruket fram i tid, gitt at forbruksmønsteret ikke endrer seg. Det er på dette punktet synsingen og diskusjonene starter. Vil forbruks- mønsteret endres? Hva vil effektene av økende digitalisering av tjenestene være? Er det ikke rimelig å vente at flere vil kunne behandles poliklinisk? Eller som dagpasienter? Og med utvik- ling av samhandling, vil ikke kommu- nene kunne skjøtte en rekke oppgaver som sykehusene ivaretar i dag? Dess­ uten vil vel mange av dagens døgn­ opphold i sykehus kunne overføres til observasjonsenheter eller hotell­ senger? Mange bekker små blir stor å; etter at rå-framskrivningene moduleres ved disse «endringsfaktorene» blir bereg- net behov vesentlig lavere. Endrings- faktorene er basert på skjønnsmessige vurderinger og i seg selv omskiftelige; de endrer både navn og valør i ulike versjoner av modellen. Resultatet er imidlertid rimelig stabilt; fratrekket i liggedøgn ligger i størrelsesorden mellom 20 og 30 prosent. Hoveddelen henlegges til endringsfaktorene «intern effektivisering» og «samhandling med kommune/hjem». Dette høres kanskje ikke så halv-galt ut. Men det er verdt å merke seg at «endringsfaktorene» ikke bare anvendes på det beregnede vekstanslaget, men på hele volumet. La oss ta utgangs- punkt i at et sykehus i dag har 1000 senger. Og gitt at endringer i pasient- grunnlaget gir et behov på 1100 senger om 15 år. Etter innføring av «endrings- faktorer blir det endelig beregnede behovet 25 prosent lavere; 875 senger (75 prosent av 1100). Dette skal altså dekke et større behov i befolkningen enn dagens 1000 senger dekker. Resultatet av disse modelleringene er at vi fortsatt styrer mot en kraftig reduksjon av sengetallet i norske syke- hus. Det er allerede knapt om plassen, og knappere skal det bli, både innenfor psykisk helse og somatikk. Verst vil dette ramme befolkningen i sykehus- områdene hvor kapasiteten allerede er hard presset, som Akershus Universi- tetssykehus, Vestre Viken og Sykehuset Østfold. Modellen brukes nemlig i hovedsak flatt; endringsfaktorene skiller ikke på hvilket utgangspunkt de ulike sykehusene har. Variasjonen her er betydelig; Akershus universitets­ sykehus har om lag 1,2 somatiske Hvordan dimensjoneres senge­ kapasitet i morgendagens sykehus? De siste årene har det blitt avdekket kapasitetsmangel på ulike områder i helsetjenesten. Etter en rekke alvorlige voldshendelser utført av pasienter med psykiske lidelser har det gått opp for politikere flest at kapasiteten innen døgn­ behandling for pasientgruppen er skral. Pandemien har også synliggjort at det også er lite å gå på i de somatiske sykehusene våre. Det er altså en gryende erkjennelse av at nedbyggingen av sengeplasser har gått for langt. Av Christian Grimsgaard, styremedlem Of og KTV Helse Sør-Øst