Overlegen nr. 1 - 2022

OVERLEGEN 1-2022 69 frustrerende både for dem som har ut- dannet seg, og for dem som rekrutterer. Det må derfor være en høyt prioritert oppgave for oss alle å bidra til at nyan- satte blir værende når de begynner å jobbe i helsetjenesten. Vi må ta godt imot alle nyansatte, sikre at de får nød- vendig opplæring, kompetansepåfyll i hele yrkeskarrieren og passe på at de blir integrert i gode og trygge arbeids- miljø. Her må vi alle bidra til at våre kjerneverdier viser seg i våre daglige handlinger; trygghet, kvalitet og respekt. Når ansatte får ansvar, muligheten til å videreutvikle sin kompetanse og tilstrekkelig tid til å ivareta sitt sine oppgaver, så skaper det motivasjon. For å ha mulighet til å løse et stadig voksende oppdrag, med en ikke ube- grenset tilgang til ansatte med spesial- kompetanse, må vi samarbeid i team og fordele oppgavene på en hensikts- messig måte på våre sykehus. Her vil den nyopprettede helseper- sonellkommisjonen kunne gi viktige innspill. Det er avgjørende at vi får til gode prosesser med de ansattes organi- sasjoner hvis vi skal lykkes med dette arbeidet. Hvilke oppgaver er det våre sykehus skal ivareta, og hvordan skal våre ulike fagfolk sammen utføre dem? Utviklingen av våre prehospitale tjenester er et godt eksempel på opp­ gavedeling. Teknologien og medisinen har utviklet seg, og takket være et stort kompetanseløft blant ambulansearbei- derne, utfører de langt flere oppgaver i dag enn for få år siden. Det har ført til en bedre helsetjeneste, men det har også gjort jobben som ambulansear­ beider mer spennende. Et forskningsprosjekt i Vestre Viken viser at spesialutdannede sykepleiere er gode til å stille diagnoser og behandle mindre ortopediske skader. Erfaringen fra prosjektet viser at nyutdannede leger setter pris på kompetansen til erfarne sykepleiere. Når vi har et åpent og tillitsbasert samarbeid mellom ulike profesjoner, er det enklere å finne fleksible løsninger. Sykepleiere på barneavdeling for allergi og lungesykdommer i OUS ivaretar nå hele dagbehandlingsfor­ løpet med kostprovokasjon hos barn med mistenkt matvareallergi. Over­ legene har fått frigjort tid til annet arbeid. Sykehusene våre er i stor grad orga- nisert slik de var for 30 år siden, med mange av de samme yrkesgruppene. Men mange oppgaver har endret seg, med ny teknologi, nytt utstyr og nye behandlingsmetoder som stiller krav til ny kompetanse. Da må vi også ha mot til å rekruttere nye typer fagfolk til helsetjenesten slik at flest mulig kan gjøre det de har best forutsetninger for å gjøre. Vi trenger ansatte med IKT- kompetanse, ingeniører, statistikere, logistikkarbeidere og andre. Disse nye gruppene skal ikke overta pasientbe- handlingen. Målet må være at ny kompetanse skal støtte helsetjenesten slik at leger, sykepleiere og annet helsepersonell skal bruke tiden sin på de de kan aller best. Vi trenger å utdanne flere hvis vi skal få hjulene til å gå rundt i fremti- den. Vi må tenke «hele helsetjenesten», og ikke bare på de yrkesgruppene som får mest oppmerksomhet i mediene. På et sykehus er vi avhengig av alle, og vi må sørge for god rekruttering også til de mer «usynlige» profesjonene. Sykehusene våre opplever allerede at det kan være krevende å rekruttere til enkelte fagområder, og konsekvensen blir at sykehusene konkurrerer om de samme ansatte, og for enkelte yrkes- grupper er det også dragkamp mellom sykehus og mellom sykehus og kom- muner. Det siste året har vi opplevd at både sykehus og kommuner tyr til kreative løsninger for å lokke til seg fagfolk. På lang sikt er ikke dette ønskelig fordi det kan føre til stor turnover og lite stabilitet. Pandemien har vist oss hvor sårbare vi er, og hvor avhengig vi har vært av utenlandske vikarer og arbeidskraft særlig innen intensiv. Det er flott med ansatte fra andre deler av verden, og de tilfører oss både perspektiver og kunn- skap vi har behov for, men det er verken bærekraftig eller solidarisk å basere vår drift på innleid arbeidskraft hverken fra Norge eller andre land. Vi må i størst mulig grad ha egne ansatte i faste, fulle stillinger. Vi må derfor øke antall utdannings- plasser i Norge, og dette arbeidet er vi godt i gang med på flere områder. Vi må samarbeide med utdanningsinstitu- sjonene om kapasitet, slik at vi best mulig kan møte behovene for arbeids- kraft i fremtiden. Det er særlig viktig at våre sykehus stiller med nok praksis- plasser slik at vi kan få flere studenter gjennom. Vi kan samtidig vise oss frem som en spennende og god arbeidsplass og slik bidra til at studenter senere kommer tilbake til oss som gode kolleger. Stolte ansatte, høy kvalitet og moderne pasientbehandling er viktig når vi skal få flere unge til å satse på en karriere i helsetjenesten. Medienes omtale av virkeligheten på sykehusene er ofte basert på unntakene, og det er lett å bruke ord som «krise», «kollaps» og «katastrofe». Feil og uønskede hendelser blir store nyheter, og redselen for å bli en syndebukk kan svekke interessen for å arbeide i helsetjenesten. Nettopp derfor er det så viktig at vi er bevisste på hvordan vi snakker om arbeids­ plassene våre. Hva vektlegger vi når vi snakker om jobben vår til venner og familie? Hvordan påvirker vi ung- dommen til å velge et yrke det er behov for? Vi som jobber i helsetjenesten er de beste ambassadørene når vi skal rekruttere våre kolleger fremover. • RHF-SPALTEN «Det er lite fremtidsrettet å utdanne folk til jobber i helsetjenesten hvis ansatte slutter i løpet av få år»