OVERLEGEN 1-2023 27 DEN ELENDIGE SYKEHUSØKONOMIEN og omsorgstjenestene øke med tjuesyv prosent til 2035 og hele syttifem prosent til 2060. Settes derimot standardveksten til null endres utfallet drastisk. Da vil behovet øke med syv prosent til 2035 og femten prosent til 2060. Befolkningsveksten (mellomalternativet) i samme periode er ventet å bli ni prosent til 2035 og femten prosent i 2060. Rett nok vil en høyere andel være eldre, men dette vil delvis kompenseres av at pensjonsalderen ventes å øke noe. Gitt dagens tjenestenivå vil altså behovet for flere arbeidstakere i spesialisthelsetjenesten følge befolkningsveksten. Krise, hvilken krise? I et intervju i 2018 uttalte tidligere finansråd, sentralbanksjef og nåværende styreleder i Helse Sør-Øst, Svein Gjedrem seg om utsiktene for velferdsstaten. På spørsmål om vi måtte ruste oss for hardere tider repliserte Gjedrem med at «Jeg liker ikke den beskrivelsen. Ja vekstratene vil trolig ikke bli de samme og økningen i reallønningene blir trolig ikke som vi er vant med, men det er ikke tale om hardere tider, men en avdemping av veksten. Gjedrem tilføyet at de som eventuelt måtte si at velferdsstaten må nedbygges og reallønninger falle – hvis noen sier det – har nok ikke etter mitt skjønn tenkt så nøye gjennom det.» Trolig er Gjedrems utsagn en mer presis spådom enn kommisjonens scenarier. Vi kan ikke legge én prosents årlig standardvekst til grunn når vi skal planlegge for morgendagen. Men utfordringene er på ingen måte uoverstigelige ved videreføring at tilbudet på dagens nivå. Det er allikevel ingen tvil om at det blir utfordringer med flere eldre i befolkningen som trenger helsehjelp. Og den største utfordringen vil bli i primærhelsetjenesten, i kommunen. Vi bør satse på vår offentlige helsetjeneste Å innføre en handlingsregel om ikke å ansette flere i helse- og omsorgssektoren vil skape store problemer. Utfordringen er å beholde det personellet vi har, og å gjøre sektoren attraktiv for unge som står foran yrkesvalg. I tillegg må andelen heltidsstillinger og gjennomsnittlig timetall øke. Skal vi få mer effektive leger og sykepleiere, altså øke produktiviteten for den enkelte ansatte, så må man gjøre tiltak nå, ikke vente, eller utrede i nye utvalg (som kommisjonen også foreslår). Helse- og omsorgstjenester lar seg ikke effektivisere i samme grad og like enkelt som en rekke andre næringer. Tiltak som kan gi økt produktivitet må vektlegges høyt de kommende årene. Og de finnes. Vi bør starte med de fysiske forutsetningene. De siste årene har vi bygget altfor trangt. Alle de tjuefire byggeprosjektene som er planlagt i de fire helseregionene bør gjennomgås på nytt. Trange sykehusbygg øker personellbehovet per pasient og er dyre i drift. Det er mye dyrere å ha en uproduktiv lege eller sykepleier enn det er å ha et poliklinikkrom stående tomt i deler av uken. Fremtidige behov for kapasitet og personell må samstemmes med primærhelsetjenesten. Vi må også slutte med å planlegge med alt for store sykehusenheter. Byggene bør være romslige, men virksomheten (pasientgrunnlaget) bør ikke være så stor at effektiviteten faller. Også innen IKT-feltet har vi mye å gå på. Dagens løsninger er store tidstyver for den knappe ressursen helsepersonell er. Nye datasystem må utformes sammen med brukerne, og innrettes slik at de reduserer plunder og heft i hverdagen. Den store utfordringen vil uansett bli å gjøre sektoren attraktiv også i de kommende årene. Kommisjonens løsningsforslag – flere oppgaver på færre hender og redusert medbestemmelse – er i denne sammenheng ganske enkelt skadelig medisin. • Overlegen_177x50_12_2022.indd 1 09.12.2022 14:22 «Å innføre en handlingsregel om ikke å ansette flere i helse- og omsorgssektoren vil skape store problemer»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy