OVERLEGEN 1-2024 31 mobbing, utenforskap eller grunnleggende reguleringsvansker. Fra døgnbehandling i voksenpsykiatrien erfarer vi at mange med langvarig og alvorlige plager, gjerne har et sammensatt sykdomsbilde med komorbide lidelser som depresjon, andre angstlidelser, personlighetsforstyrrelser, ADHD, OCD, psykose eller autisme. Mange strever med at det å regulere seg, ofte kretser rundt destruktive mestringsstrategier, og at øvrig handlingsrepertoar er begrenset og ikke gir tilstrekkelig effekt. Hverdagsmat og atferdsendring Maten vi anbefaler til pasienten, er helt vanlig hverdagsmat, det vi alle spiser. Maten bidrar til vektnormalisering og etterhvert også stabilisering. Det er viktig å normalisere vekt tilstrekkelig, det vil si at man sikter seg inn på vekten man antar er pasientens biologiske likevekt. Dersom pasienten har hatt en sunn vekt tidligere i voksen alder, er dette et godt utgangspunkt. Hvis det ikke foreligger, anbefaler vi å nå en KMI på minst 20. Hos kvinnelige pasienter er målet i tillegg å få regelmessig menstruasjon. Det er viktig å ikke gi seg på en for lav vekt, da prognose og risiko for tilbakefall bedres ved tilstrekkelig vektnormalisering. Mange strever med kompenserende atferd som oppkast, overtrening, bruk av laksantia eller andre metoder for å hindre vektoppgang. Flere opplever atferden som skamfull, og det kan være vanskelig å ta opp i frykt for reaksjonen til den som får høre om det. Det å kunne bidra til å dempe skammen vil kunne gi åpning for samtaler som igjen kan gi grobunn for endring. Endel pasienter opplever å bli møtt med krav til atferdsendring de ikke kjenner seg klare til. Det er noe veldig menneskelig over å ikke ville endre seg, med mindre det foreligger gode grunner. For mange representerer spiseforstyrrelsen en venn og en trøst, som at den gir en slags lovnad om å føle seg bedre med seg selv. Det er allikevel vanskelig, for ikke å si umulig, å skulle følge alle reglene som spiseforstyrrelsen har satt opp. Angsten som bestemmer og begrenser Angst er finurlige greier. På den ene siden gir det god mening å unngå sterk angst og ubehag, man vil jo tross alt sitt eget beste. På den annen side blir handlingsrommet stadig mer snevert om man lar angsten ta beslutningene over tid. «Straffen» som følger av å bryte ut, gjøre motsatt av hva angsten vil, kan være sterk, lammende og smertefull. Det er forståelig at man vil unngå dette. Ambivalens er et stort tema i spiseforstyrrelsen. Det er mange beskrivelser av sterke stemmer som roper og skriker, som nekter deg mat, som lister opp alt du ikke kan gjøre eller får lov til. Det er bråkete i hodet, du får ikke fred. Særlig er det ufred ved spisebordet. Ambivalensen gjør seg gjeldende når du vet eller kjenner at du trenger mer mat og drikke allikevel. Min erfaring er at lidelsen er beheftet med en voldsom tvil om hva man skal gjøre, i en setting hvor man strever i valget mellom fornuft og følelser. Mange vet hva de burde, vet godt hva de har blitt fortalt igjen og igjen. Så kommer tvilen og river og sliter, angsten vokser seg større og sterkere, og man kjenner seg usikker. Det er kanskje likevel best å være på den trygge siden? Innsikten til hva man holder på med kan være påvirket på mange forskjellige måter. Flere forteller at de etter hvert, med litt avstand til sykdommens dominans, oppfatter eget tankeinnhold og fornuft som nærmest overtatt av angst, det var ikke plass til rasjonell vurdering av egne behov. I periodene med undervekt og sterk restriksjon, var fornuften nær forduftet. Det gav fullstendig mening å gjemme mat, knipe på mengder og veie seg mange ganger om dagen. Det gav system i kaos, det var noe man kunne gjøre og forholde seg til. Pasientene med spiseforstyrrelse er først og fremst redde. Det uangripelige ytre, det glatte smilet, det insisterende «det går fint», det tjener mest som beskyttelse for å blottlegge seg eller å beskytte en viktig og virksom måte å regulere seg på. Mat som virkemiddel er sterkt, det rokker ved noe grunnleggende hos oss. Trygghet og forutsigbarhet Det kan være en trygghet i seg selv, å bli møtt flere ganger, av en seriøs og trygg voksen med kompetanse, en som ikke er like redd som foreldrene. Legen bør kunne gi informasjon om hva en kropp trenger og at det bør være balanse mellom mat, hvile og aktivitet. Det er meningen at alle skal ha en kropp. I behandlingen av pasienter med spiseforstyrrelse er jeg helt konsekvent i budskapet om å ta vare på seg selv. Mat er omsorg, det er ikke snilt å la noen sulte, ei heller seg selv. Man trenger hvile, varme og gode mennesker rundt seg. Det å hjelpe til å bedre sin evne til egenomsorg er ofte en fin inngangsport. Mange pasienter kjenner seg igjen i at de er i «feilsøkemodus». De er ofte selvkritiske og strenge, og langt strengere enn de er mot andre. Det å få støtte og tillatelse til å ta vare på seg selv, gjøre mot seg selv som man ville gjort mot andre, det er av det gode. Atferden knyttet til å sjekke kroppen, kontrollere maten og hva som er i den, telle kalorier og antall skritt og alt som kan høre til, det har kanskje sin indre logikk, men det holder deg tilbake og på stedet hvil. Ingen gode relasjoner er grenseløse. Pasientene trenger en trygg og stødig ramme. Forutsigbarhet i kontakten og i innholdet i relasjonen til behandler er nødvendig. Vi er hjelpere som er på jobb og derfor kan hjelpe i arbeidstiden. Mange pasienter kjenner seg igjen i at de er i «feilsøkemodus». De er ofte selvkritiske og strenge, og langt strengere enn de er mot andre.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy