OVERLEGEN 1-2024 32 Skjevheten i relasjonen er nær sagt en slags forutsetning for at vi skal kunne møte pasientene som ekspert. Vi er der for den ene, den som søker hjelp og behandling. Pasienten har noen forventninger til oss og hvordan tilliten man som pasient gir, blir forvaltet. Ikke minst skal pasienten slippe å være omsorgsgivere ovenfor oss som helsepersonell. For å ivareta ekspertrollen så kreves det mye av oss. Den formaliserte utdanningen, veiledningen, attestasjoner på ferdigheter og verdifull erfaring. Det er soleklart at for en lege vil læringen aldri slutte, den fortsetter så lenge vi lever, og i hvert fall så lenge vi har pasienter. Omsorgen gjør noe med oss. Det kan være godt å trøste og se at byrden letter, men børen er jo ikke forsvunnet. Det sies at delt sorg er halv sorg. Hvor blir det av resten av sorgen? Det er fristende å gå til termodynamikken og termodynamikkens lover for rettledning; Energi kan verken opp- stå eller forsvinne, men skifter form. Mange med meg har erfart at det koster å gi av seg selv. Skal man gi noe til noen, må man ha noe å gi. Vi vet at vi må møte på jobb uthvilte, at vi må spise, drikke og kort sagt være i en til- stand der vi kan konsentrere oss om den andre og hva oppdraget er. Vi skal altså være rustet til å lette børen. Termodynamikkens andre lov forteller oss at varme overføres spontant, alltid fra et sted med høy temperatur til et sted med lavere temperatur. Og dette er viktig: For det er aldri omvendt! Omsorgens pris Timer avtales og dersom det blir endringer så gir vi gjensidig beskjed. Vi snakker åpent om hva som er av bekymring og vi gir tilbakemeldinger som er sanne, også når de er vonde. Vi er selvsagt konsekvente i budskapet om at man trenger mat, og i rammen ligger det at vi må følge med på ulike parametere som vekt og blodprøver. Beklageligvis er behandling på dette feltet en begrenset ressurs. Det er ofte ventetider på innleggelser, og poliklinisk behandling kan være av for kort varighet og med varierende kompetanse. Mange pasienter trenger oppfølging over tid, og med en viss intensitet for å kunne ha tilstrekkelig med støtte for å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsen. Jeg vil allikevel hevde at mange kan gjøre mye. Det å snakke om egenomsorg og tilby en trygg ramme, med klar, tydelig varme i tilnærmingen, det kan vi alle gjøre. Kjeft, formaninger og skremselstaktikk fungerer dårlig, selv om vi kan kjenne oss både fristet og drevet til å bruke den delen av oss. Forsvaret aktiveres gjerne, og vi snakker ikke lenger med den syke, i beste fall til. En allianse handler om at man faktisk er åpen og ærlig om bekymringer og utfordringer, men ikke at man selv mister fokuset på å komme i og være i kontakt. Pårørende som ressurs eller uheldig relasjon Det å støtte pasienten til å løse problemene sine i terapi og i relasjon, heller enn på tallerken og badevekt, er budskapet vi ønsker å formidle. Holdningen om at de grunnleggende sett forsøker å hjelpe seg selv, men strever med hvordan, er nyttig i møte med den syke og deres pårørende. Pårørende kommer i alle farger og fasonger, og mange har forstrukket seg og har blitt rådville på veien. De trenger nok ofte mer enn det synes som. Mange familier har begitt seg ut på stadig mer uhensiktsmessige måter å leve livene sine på. Mat og måltider tar særlig stor plass, og er en kilde til frustrasjon, fortvilelse og avmakt. Det å leve med alvorlig lidelse i nær familie er krevende, og hele familien trenger ofte ivaretakelse. Det rokker ved noe grunnleggende hos foreldre at de ikke makter å gi barna sine mat. Noen foreldre strekker ikke til, og noen få har også vært skadelige for sine barn. Dette må vi som helsepersonell forholde oss til, og vår lojalitet ligger hos pasienten. Der det beste for pasienten er å reetablere forholdet til foreldre som ønsker og vil det beste for barnet sitt, der skal vi støtte, trygge, lære opp og hjelpe foreldrene til å være de foreldrene som barnet trenger. Det gjelder jo tross alt de fleste av dem. Der relasjonen og dynamikken er skadelig, vond og fastlåst trenger pasienten å finne støtte, trygghet og hjelp i noen utenfor foreldrerelasjonen og ramme inn eller begrense relasjonen. Vi må se pasientene som de individer de er, og med de styrker og ressurser som faktisk er tilstede. Det er ikke slik at de «bare» skal spise, men det å spise er tross alt grunnleggende for levende organismer. Uten dette duger vi ikke til stort, ei heller til terapi. Hvis vi klarer å ha minst to tanker i hodet samtidig, kan vi gjøre mye for mange. Tross alt blir de fleste ganske eller helt bra av sin spiseforstyrrelse i et lengre perspektiv. Det viktigste vi da kan gjøre er å begrense lidelse, både kroppslig og sosialt og hjelpe den syke til å leve så normalt som mulig. Ved tidlig og riktig oppfølging av ungdommen som strever med selvbilde, dysfunksjonell regulering av følelser og trang til å dempe seg selv, så kan vi kanskje gripe inn før konsekvensene blir store. • Lege-pasientforholdet er i sin natur ikke jevnbyrdig. Det skal det heller ikke være. Pasientene kommer til oss fordi vi kan noe, eller fordi vi kanskje kan hjelpe dem med noe som har skjedd dem. Det viktigste vi da kan gjøre er å begrense lidelse, både kroppslig og sosialt og hjelpe den syke til å leve så normalt som mulig.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy