MARS 2025 ÅRGANG 25 1
18 Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 of@legeforeningen.no www.legeforeningen.no/of Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Ståle Clementsen, Christian Grimsgaard og Tor Martin Nilsen Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Forsidebilde: Fjordgløtt fra Heikampen Foto: Arild Egge Opplag: 13.800 eks. ISSN 2535-8006 (online) ISSN 1503-2663 (trykt utg.) Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 01.05.2025 50 28 Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 6 8 9 10 11 12 14 15 16 18 22 24 26 28 30 32 34 35 36 37 38 40 42 46 50 12 https://overlegen.digital/ Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. SVANEMERKET NO - 1430 Kjære kolleger Tillitens pris Helsetalen 2025: – Fagfolkene må bli mer hørt Pratmaker-stempel gjør stor skade «Haukugla» Det er en lang vei fra ministerens kontor til OUS ... Ventetidsrøret Når krybben er tom kuttes det i psykisk helsevern Helseplattformen: Når pasientsikkerhet blir politisk spill Pølser, politikk og Helseplattformen Grethe Aasved om Helseplattformen: – En krevende balansegang Vi fornyer UNN – for folket i nord «Vi fornyer UNN» styrker helseforetakets stedlige ledelse Fra sykehus til allmennmedisin: En karriere i endring Færre selvmord blant leger Om tillit i psykiatrien - Å ville noen vel Tillit – How to destroy a great ER Helsevesenet som ble for rikt Avtalespesialistene: En uunnværlig del av den offentlige helsetjenesten Rapport fra mottaker av Overlegeforeningens lederstipend Workshop om sykehusbygg: Råd og refleksjoner fra tillitsvalgte Til minne om Jannicke Mellin-Olsen Jus for leger: Omklassifisering av oppdragstakere til arbeidstaker Spørrekassa: Sluttavtaler og ytringsfriheten Kanskje velferdsstaten burde forsikre seg mot seg selv? Hvor skal grensene gå for at helsetjenesten ikke skal knele? Barneanestesi
Bortsett fra at Trump har inntatt det ovale kontor - igjen - og at verden er snudd på hodet: En mangeårig og god kollega trykket meg i hånden og takket for seg sist fredag – det var altså noe mer enn den vanlige god helg-hilsenen! Han hadde fått et interessant jobbtilbud ved et annet av byens sykehus og samtidig en bedre avtale – han gir seg hos oss midt i sine beste år, før det er for sent, som han sa! Tidligere i denne spalten har jeg påpekt at vi etter Fastlegekrisen har fått en Spesialisthelsekrise, fordi vi «lekker» i begge ender. Færre nyutdannede lar seg fascinere av sykehuslege-jobben, og flere kolleger ser annerledes på tidspunktet for pensjonering - fra det de gjorde bare for få år siden. Som sagt før, «tidligpensjonering ved 67» er blitt vanligere i et miljø hvor det normale var at man står til man når 70 eller 72. Nå lekker vi også i midten – riktignok til andre foretak eller det private. Årsaken? Betingelser. Kan man ikke matche en fristelse fra et annet arbeids- sted, har heller ikke HR-avdelingen nevneverdige potente verktøy til å redde situasjonen. Rent teoretisk er det denne avdelingens oppgave også å «arbeide for at foretaket sikrer seg den nødvendige kompetansen». De magre tidene forklarer nok at det ikke er noe særlig å hente. Jeg ser ikke noen vilje til å bruke penger på å beholde egne arbeidstakere. Og – da taper man jo i våre dager; heder, ære og betaling i himmelen er ikke lenger nok. Foretaket og fagmiljøet mister den kompetansen man har investert mye i – kvalitet og sikkerhet svekkes, pasientene taper. Det økte presset på foretakenes økonomi desimerer tilbudet til pasientene, selvsagt gjør det det! Langsomt brytes virksomheten ned via ulike mekanismer og det offentlige helsetilbudet som Vestre annonserte i sin tale «skal være vårt alles valg», blir ikke det. Fortsetter innstrammingene, OG – tres spesifikke oppgaver ned over tjenesten som tar lyset fra andre like relevante utfordringer helsetjenesten har – så kan vi kanskje enda raskere nå bunnen. Ventetidene er viktige – men det er flere viktige utfordringer som vi på våre ulike foretak kan mene er viktigere! Faktisk! Ministerens siste oppstramming av de regionale foretakslederne – der ventetidsløftet helliggjøres, gjør at vi antagelig må prioritere dette løftet framfor annet. Men hva gjør man ikke for å redde skinnet og innkassere en politisk seier? Ventetiden gikk ned – men så gikk den jammen meg opp igjen; DET skal vi ikke ha noe av. En kollega med lederansvar ringer i dagene etter møtet, i fortvilelse over Vestre sin «marsjordre» - til Legeforeningen – og etterlyser en helt annen protest fra Foreningens side mot denne utidige innblandingen fra ham i driften! Vi har svært mange andre presserende oppgaver, og ventetidsordren setter mange av disse oppgavene i skyggen – og skaper også nye ventelister. Berettiget harme – og foreningen ved president Rime har vært ute for å gå i møte med et veldig ensidig krav om umiddelbar aktivitetsøkning, ved å minne om at helsepersonell allerede er sterkt belastet og at meraktivitet må være frivillig. Nok en gang er det aksjonspreget, man etterspør ikke årsaker til at man opparbeider seg ventelister. Kapasitetsbrist av ulikt slag i arbeids- prosessene er opplagt avgjørende, men også dårlige IKT-løsninger. Nedbygging av støttefunksjoner og stadig økende dokumentasjonskrav bidrar til ventelisteproblemet. Det får oppmerksomhet – og fører til unyansert detaljstyring fra politisk hold, slik vi ser nå. Politikere lever tilsynelatende godt med de tilgrunnliggende kritikkverdige mangeltilstandene i helsetjenesten som jeg nevner. Uteblitt tillitsreform, økt press og klønete detaljstyring – kan nesten bare virke negativt i den kliniske hverdagen og bidra til mistrivsel. Å håndtere ventelistene er en kjerneoppgave – bevares – men det jobber vi jo med hele tiden, under skiftende regjeringer og mellom alle valg. Vi forventer at ledelse og politikere tar vår situasjonsanalyse langt mer alvorlig enn de gjør. Innsparingene for å nå budsjettmålene har over år fått følgefeil i for stor grad som for små og dysfunksjonelle lokaliteter av de fleste slag, flere arbeidsoppgaver og sårbare IKT-løsninger. Hvilke forventninger kan vi egentlig ha, når granskning av HP-skandalen passerer med minste mulige margin i Stortinget uten en seriøs vurdering av å ta «sunk cost»? På den annen side – når den globale situasjonen nå plutselig er dramatisk for- andret, får det kanskje helt andre følger for norsk økonomi (i det minste). En helt annen offentlig fattigdom vil kunne stramme helsebudsjettene på hittil ukjent vis i konkurranse med forsvarsbudsjett - og helt forandre hva vi debatterer! • OVERLEGEN 1-2025 3 Kjære kolleger
OVERLEGEN 1-2025 4 Av Overlegeforeningens leder Ståle Clementsen ›› SPALTEN TIL OF-LEDEREN I helseministerens helsetale var tillit igjen på agendaen. Men det er åpenbart ikke enkelt å operasjonalisere økt tillit i helsetjenesten fra en ministerposisjon. Kanskje burde vi starte med en tillitsanalyse – en bred gjennomgang av helsetjenesten med tillitsbriller på. Jeg tror en slik analyse ville avdekket at temmelig radikale grep må til for å styrke helsearbeidernes opplevelse av at de har tillit. I helseministerens helsetale var tillit igjen på agendaen. Men det er åpenbart ikke enkelt å operasjonalisere økt tillit i helsetjenesten fra en ministerposisjon. Kanskje burde vi starte med en tillitsanalyse – en bred gjennomgang av helsetjenesten med tillitsbriller på. Jeg tror en slik analyse ville avdekket at temmelig radikale grep må til for å styrke helsearbeidernes opplevelse av at de har tillit. Tillit er troen på at andre ivaretar dine interesser, ifølge Alexander Cappelen, professor i atferdsøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Han avviser at tillit er en floskel – tvert imot er det en enorm kapital i det norske samfunnet, med høyere verdi enn det norske oljefondet. En samfunns- orden med høy grad av tillit gjør alle transaksjoner enklere og reduserer ressursbruk i form av arbeidsinnsats samt direkte og indirekte kostnader. Tillit som forutsetning for helsehjelp Uten en viss grad av tillit kan man ikke tenke seg en helsetjeneste. Å blottstille sine lyter, legge sine sykdommer og av og til hele sin skjebne i en annens hender forutsetter tillit. Pasientens tillit til oss speiles i vår forpliktelse – til å ivareta den som kommer inn i akuttmottaket eller gjennom døren til poliklinikken, til å behandle sykdommen, lindre smerten og ivareta verdigheten til den som ber oss om hjelp. Dette er helsearbeiderens kategoriske imperativ. Bred oppslutning om en offentlig helsetjeneste er også et uttrykk for tillit – tillit til at våre egne og våre nærmestes behov vil ivaretas i kommuner og sykehus den dagen behovet melder seg. Uten denne tilliten ender vi opp i en situasjon hvor vi selv må jakte på private tilbydere, med alle de ekstra omkostningene det medfører for både enkeltpersoner og samfunnet. Dobbel bestilling Oppdraget som kommer inn gjennom sykehusdøren, skal og bør være bestemmende for helsetjenestens innretning. Men det kommer også et omfattende oppdrag ovenfra – i form av pasientrettigheter, ventelistekrav, dokumentasjonsplikt og innrapportering, oppdragsdokumenter, og de siste årene, helsetalen hvor ministeren gir sine formaninger til de titusentalls helsearbeiderne i vårt langstrakte land. Det var altså i denne talen at tillit igjen ble løftet frem. Bestillingen ovenfra bringes videre ned i styringen av sykehusene. Ansatte må forholde seg til begge disse bestillingene. Ofte er bestillingen fra lovgiver eller minister også et forsøk på å forsikre pasienten: Du skal kunne ha tillit til at du får en viss type behandling eller innen en viss tid. Men dette kan også forstås som en mistillit til at tjenesteutøverne selv vil ivareta sine forpliktelser. Det verste utfallet er når de som jobber i helsetjenesten opplever manglende tillit, og at tilbudet vrir seg mot å oppfylle myndighetskrav på bekostning av god pasientbehandling. Doble bestillinger, kombinert med presset økonomi, levner lite rom for autonomi i yrkesutøvelsen. Tillit som floskel? Politikernes ønske om å fremme nye reguleringer og føre kontroll lar seg ikke uten videre forene med tillit til dem som jobber i helsetjenesten. Omvendt vil en reduksjon av reguleringer og kontroll måtte bygge på tillit til at behandlerne ivaretar sine forpliktelser så godt det lar seg gjøre. Hvis vår minister og våre folkevalgte våger å redusere forpliktelser de lover på vegne av tjenesten, eller løsne på kontrollen, vil dette være et tydelig brudd med utviklingen. Spørsmålet er om de er villige til å gå denne veien, med de forsakelsene det vil innebære – eller om systemet allerede er tilstivnet, og de velger å gå utenom. Og tilføye nok et krav helsetjenesten skal innfri: tillit. Som floskel. • Tillitens pris
ATTR-CM behandling med fem års overlevelsesdata3 ‡Hjertetransplantasjon, kombinert hjerte- og levertransplantasjon og hjertemekanisk hjelpemiddelimplantasjon (CMAD) ble behandlet som likeverdig med død i denne analysen. ATTR-ACT=Tafamidis in Transthyretin Cardiomyopathy Clinical Trial; TTR=Transtyretin; HR=Hazard ratio Referanser: 1. Witteles RM, et al. JACC Heart Fail. 2019;7(8):709-716. 2. Maurer MS, et al. J Am Coll Cardiol. 2016;68(2):161-172. 3. Eliott P, et al. Longterm survival with tafamidis in patients with transthyretin amyloid cardiomyopathy. Circ Heart Fail. 2022;15:4-11. 4. Maurer MS, et al. N Engl J Med. 2018;379(11):1007-1016. Etter 30 måneder reduserte Vyndaqel risiko vs. placebo for 4,‡: Kardiovaskulære sykehusinnleggelser Død uansett årsak VYNDAQEL TRANSTYRETIN AMYLOID KARDIOMYOPATI (ATTR-CM) ER EN UNDERDIAGNOSTISERT ÅRSAK TIL HJERTESVIKT1,2 Etter fem år var relativ risikoreduksjon for død uansett årsak 41 % (HR: 0,59 (95% KI: 0,44-0,79))3 Pfizer AS - Postboks 3, 1324 Lysaker - www.pfizer.no PP-VYN-NOR-0759 Desember 2024 HR: 0,70 (95 % KI: 0,51-0,96) Relativ risikoratio: 0,68 (95 % CI 0,56-0,81) ▼Vyndaqel ® (tafamidis) 61 mg er indisert til behandling av villtype eller arvelig transtyretin amyloid kardiomyopati (ATTR-CM). Anbefalt dosering er 1 kapsel 1 gang daglig. Forsiktighet anbefales ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Kan gi interaksjoner ved klinisk relevante konsentrasjoner med BCRP-substrater (f.eks. metotreksat, rosuvastatin, imatinib). Utvalgte bivirkninger: Økte verdier i leverfunksjonsprøver og reduksjon i tyroksin kan forekomme. Pris: Det er fremforhandlet en konfidensiell, kostnadseffektiv pris til norske helseforetak og enkelte private sykehus. Denne er betydelig lavere enn maksimal utsalgspris i apotek, som er kr 195058,40. Pakning: Myke kapsler, 30 stk. Reseptgruppe: C. Refusjon: H-resept. ICD10: E85 Kriterier for forskrivning på H-resept: • Oppstart av behandling kan kun gjøres av kardiolog med erfaring i behandling av transtyretin amyloidose (ATTR), ansatt ved universitetssykehus eller annet helseforetak med kardiologisk enhet med kompetanse på behandling for denne pasientgruppen. • Pasienten må ha en sikkert diagnostisert ATTR kardiomyopati, vanligvis med nukleærmedisinsk påvist amyloid i myokard. Pasienten skal ved oppstart være i NYHA-klasse I eller II. • Pasienten skal ha en forventet gjenstående levetid betydelig over 18 måneder. • Ved progresjon til vedvarende (minst 6 måneder) NYHA-klasse III, skal beslutning om å fortsette behandlingen tas i samråd med kardiolog med erfaring i behandling av ATTR, ansatt ved universitetssykehus eller annet helseforetak med kardiologisk enhet med kompetanse på behandling for denne pasientgruppen. • Ved rask progresjon til vedvarende NYHA-klasse III i løpet av 6 måneder etter initiert behandling, bør behandlingen avsluttes. Før forskrivning, konsulter preparatomtalen på www.legemiddelsok.no Se et variert utvalg av foredrag som dekker ulike emner innen kardiologi
OVERLEGEN 1-2025 6 ›› – Vi deler ambisjonene, men savner helhetlige løsninger som faktisk kan gjennomføres ute i tjenesten, sier president Anne-Karin Rime. Medbestemmelse skaper tillit og forbedring Legeforeningen støtter helseministerens oppfordring om å gi fagfolk mer autonomi og styrke medbestemmelsen. – Ansatte og tillitsvalgte må involveres på alle nivåer. Dette er avgjørende for å lykkes med endringer og forbedringer i helsetjenesten, understreker Rime. Hun peker på at mangel på medbestemmelse er et utbredt problem i sykehusene. – Når ansatte ikke blir hørt, svekkes både tilliten og evnen til å finne gode løsninger. Arbeidsgiver- siden må nå følge opp helseministerens klare budskap. Rime advarer samtidig mot at kravene om kortere ventetider og lavere sykefravær kan bli en «tap-tap- situasjon» for sykehusene. – Hvis arbeidsforholdene ikke bedres, vil disse kravene bare føre til økt belastning og mer sykefravær blant ansatte. Pisk og kontroll gjør vondt verre. Reell dialog og tillit er nøkkelen til suksess. Sykehusene trenger bedre rammer og smartere løsninger Legeforeningen er opptatt av at helseministerens krav om kortere ventetider må følges opp med økte invester- inger og langsiktige løsninger. – Sykehusene er allerede på bristepunktet. Vi trenger både økt finansiering, men også smartere bruk av ressursene, sier Rime. Hun understreker behovet for å fjerne tidstyver som dårlige IT-systemer og mangel på klinisk støttepersonell. – Sykehusene må ansette mer klinisk støttepersonell på avdelingsnivå, slik at legene kan bruke tiden på pasientene. Det må også satses på brukervennlige IT-løsninger og moderne sykehusbygg. Rime legger til at samarbeid med ideelle og private aktører kan være et viktig supplement til den offentlige helsetjenesten. – Målet er at befolkningen skal få likeverdige tjenester, men det betyr ikke nødvendigvis at vi må organisere tjenestene likt overalt i landet. Fastlegeordningen må fortsatt styrkes Legeforeningen er glad for helseministerens oppmerksomhet på fastlegeordningen, men understreker at det fortsatt trengs konkrete tiltak. – Gullet i fastlegeordningen, nemlig kontinuitet og tilgjengelighet, må bevares og styrkes, sier Rime. Hun peker på at selv om rekrutteringen har bedret seg noe, er arbeidsbelastningen for mange fastleger fortsatt altfor høy. – Mange fastleger har høyt arbeidspress og kombinerer dette med legevakt. Rundt 40 prosent av kommunene har ingen ledige fastlegeplasser, og det gjør det vanskelig for alle å ha en reell mulighet til å velge fastlege. Vi trenger flere fastleger for å sikre en fremtidsrettet fastlegetjeneste, avslutter legepresidenten. • Helsetalen 2025: – Fagfolkene må bli mer hørt Helseminister Jan Christian Vestres første helsetale inneholdt mange visjoner, men Legeforeningen etterlyser konkrete tiltak for å løse de store utfordringene. Av Kommunikasjonsavdelingen i Legeforeningen Vi deler ambisjonene, men savner helhetlige løsninger som faktisk kan gjennomføres ute i tjenesten
UTVALGT PRODUKT OG SIKKERHETSINFORMASJON FOR DARZALEX® INTRAVENØS (IV) OG SUBKUTAN (SC) INDIKASJONER Myelomatose (DARZALEX® IV og SC) • I kombinasjon med lenalidomid og deksametason eller med bortezomib, melfalan og prednison til behandling av voksne pasienter med nydiagnostisert myelomatose, hvor autolog stamcelletransplantasjon ikke er aktuelt. • Se SPC for fullstendig oversikt over godkjente indikasjoner. DOSERING OG ADMINISTRASJONSMÅTE Gis som intravenøs infusjon eller subkutan injeksjon og skal administreres av helsepersonell med tilgjengelige ressurser for resuscitering. Subkutan formulering er ikke beregnet til intravenøs administrering, og skal kun gis ved subkutan injeksjon med angitt dosering. Det skal gis pre og post infusjonsbehandling/injeksjonsbehandling for å redusere risikoen for infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR). Myelomatose: Anbefalt dose er 16 mg/kg kroppsvekt gitt som IV. infusjon eller 1800 mg oppløsning til s.c. injeksjon gitt over ca. 3–5 minutter. For doseringsplan for daratumumab per indikasjon se SPC. For dose og doseringsplan for legemidler som gis sammen med daratumumab gitt som en i.v. infusjon eller s.c. injeksjon, se SPC og tilhørende preparatomtaler. KONTRAINDIKASJONER Overfølsomhet for virkestoffet eller noen av hjelpestoffene. ADVARSLER OG FORSIKTIGHETSREGLER Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): DARZALEX® kan forårsake kraftige og/eller alvorlige IRR. Det skal gis pre- og 0 6 1218243036424854 60 66 72 78 84 90 96 102 108 21 0 368 346 328 297 266 249 233 206 195 90 0 338 305 280 246 217 168 11 0 369 343 308 270 232 213 182 149 138 59 2 324 294 251 194 164 120 Rd No. at risk 100 80 60 40 20 0 Patients (%) Months 7-year OS rate DRd 53.1% DRd median: 90.3 months 39.3% Rd median: 64.1 months HR: 0.67 (95% CI: 0.55–0.82; nominal p<0.0001) CP-506774 DARZALEX® + Rd GODKJENT innført av Beslutningsforum til behandling av pasienter med nydiagnostisert myelomatose hvor HMAS ikke er aktuelt2 7.5 år mOS med DRd vs 5.3 år med Rd (HR: 0.67; 95% CI: 0.55-0.82; nominal p<0.0001)*1 Les mer om MAIA-studien her: *Median oppfølging på 89.3 måneder1 DRd, DARZALEX® + lenalidomide + dexamethasone; mOS, median overall survival; HR, hazard ratio; CI, confidence interval; HMAS, høydosebehandling med autolog stamcellestøtte. 1. DARZALEX® SmPC, 10/2024, avsnitt 4.1, 5.1. 2. Beslutningsforum for nye metoder, protokoll 26.08.2024. post-infusjonsbehandling/injeksjonsbehandling for å redusere risikoen for IRR, som ble rapportert i kliniske studier hos henholdsvis ca. 50 % av pasientene ved IV og 9 % ved SC. Ved enhver IRR, skal behandlingen avbrytes umiddelbart og symptomer håndteres. Dersom øyesymptomer oppstår, skal DARZALEX® avbrytes og umiddelbar oftalmologisk evaluering foretas før DARZALEX® gjenopptas. Interferens med indirekte antiglobulintest (indirekte Coombs test): DARZALEX® kan medføre positiv indirekte Coombs test. Pasienter skal typebestemmes og screenes før oppstart. Ved planlagt transfusjon skal blodtransfusjonssenteret gjøres oppmerksom på denne interferensen med indirekte antiglobulintester. Ved akutt transfusjon kan det gis ikke-kryssmatchede ABO/RhD-kompatible erytrocytter i henhold til lokal blodbankpraksis. Reaktivering av hepatitt B-virus (HBV): Hepatitt B-virusreaktivering er rapportert, og HBV-screening skal foretas hos alle pasienter før oppstart av behandling. Bivirkninger: De hyppigste bivirkningene uavhengig av grad (≥ 20 % av pasientene) med daratumumab (intravenøs eller subkutan formulering) gitt som monoterapi eller kombinasjonsbehandling var IRR, fatigue, kvalme, diaré, forstoppelse, feber, hoste, nøytropeni, trombocytopeni, anemi, perifert ødem, perifer sensorisk nevropati og øvre luftveisinfeksjon. Alvorlige bivirkninger var pneumoni, bronkitt, øvre luftveisinfeksjon, sepsis, lungeødem, influensa, feber, dehydrering, diaré, atrieflimmer og synkope. For fullstendig oversikt over bivikningene, se SPC PAKNINGER, PRISER OG REFUSJON Pakninger og priser: Injeksjonsvæske: 15 ml (hettegl.) 72770,60 kr. Konsentrat til infusjonsvæske: 5 ml (hettegl.) 6097,40 kr. 20 ml (hettegl.) 24281,00 kr. Reseptgruppe C. DRd første linje godkjent av Beslutningsforum 26.08.2024. Basert på SPC 10/2024 Les fullstendig preparatomtale før foreskrivning av DARZALEX®. DARZALEX® + Rd gir forlenget overlevelse vs Rd alene1
OVERLEGEN 1-2025 8 Denne vinteren har vi fått en sjeldent god illustrasjon på kontekstens betydning i politikken. Statsminister Jonas Gahr Støre gikk på noen uker fra å være både medienes og Arbeiderpartiets prügelknabe til å bli nærmest genierklært. Han har strengt tatt ikke endret seg noe særlig i løpet av januar og februar, men omgivelsene er nye – både i Norge og i verden. Det gjør at Støre plutselig har fått stor styringsautoritet. I politikken innebærer begrepet styringsautoritet at man bare ved hjelp av retorikk og oppførsel kan bevege folk og institusjoner slik at de anstrenger seg litt ekstra for å nå det som blir oppfattet som felles mål. Et viktig element er at det ikke er noen som reiser diskusjonen om realismen i målsetningene. Det er akkurat den typen autoritet helseminister Jan Christian Vestre er avhengig av å ha, dersom han skal leve opp til sine ambisjoner – enten de er generelt formulert som i retorikken om helsereform og fanging av tidstyver, eller de er spesifikke som i kreftstrategien og i Ventetidsløftet. Det er i en slik sammenheng arbeidet med Ventetidsløftet må vurderes. Da den ferske helseministeren lanserte det på vårparten i fjor, oppnådde han umiddelbart to ting: Han forpliktet alle institusjonelle parter til å være med slik at det ble umulig å snakke negativt om initiativet. I tillegg var han nær ved å begeistre mange ansatte som oppfattet en fornyet sykehussatsing fra regjeringen. Ventetidsløftet ble også oppfattet som et av Arbeiderpartiets viktigste valgkampkort. De fleste regnet den gangen med at Jan Christian Vestre og hans folk hadde såpass mange virkemidler i bakhånd, at de var ganske sikre på at de ville nå målet om å redusere helsekøene. Vestre satte fullt søkelys på denne ene av veldig mange sykehusutfordringer, både fordi han regnet med at han kunne lyktes, og fordi et skarpt lys på én problemstilling fører til at alle de andre styringsproblemene i sykehusene kom i skyggen. Ventelistetallene for januar ødela opplegget. Den nedadgående trenden Vestre hadde skrytt av i helsetalen én måned i forveien var ikke der. Køene økte i stedet for å minke. Da tallene ble offentliggjort sa Vestre sa til VG at utviklingen var «uakseptabel», at han hadde kalt inn til møte, at han hadde gjort det «krystallklart» for lederne i sykehusene at de har ansvar for å få ventelistene kortere, og at han heretter skal ha ukentlig oppfølging. Den sterke ordbruken passet perfekt for Høyre og Frp. De har hentet opp igjen pratmaker-merkelappen som ble satt på Vestre da han var næringsminister. Den merkelappen blir mer og mer dekkende, jo større gap det er mellom ordene som brukes, og resultatene som oppnås. Ekstra ille er det for Vestre at Senterpartiet er blitt opposisjonsparti, og at den avgåtte barneministeren Kjersti Toppe nå er tilbake som partiets helsepolitiske talsperson. I forrige stortingsperiode var det hun som var aller best til å peke på problemene med foretaksstyringen, og nå vil hun forsterke kryssilden Vestre allerede er i. Den består i at han fra høyrepartiene blir anklaget for ikke å bruke flere private tjenesteleverandører, samtidig som Senterpartiet vil gi ny kraft til Frps, SVs og Rødts anklager om at Vestre er politisk impotent. Begge vil kanskje bruke NHOs eksempel fra Møre og Romsdal. I den regionen er det ekstra lange helsekøer, likevel har helseforetaket sagt opp en avtale med en privat aktør. Kanskje er det en god grunn til det, men i den politiske debatten spiller ikke det noen rolle. Møre og Romsdal-eksemplet kan brukes både til å vise at Vestre ikke vil bruke private aktører, og at foretaksmodellen gjør at politikerne ikke kan styre sykehusene slik de ønsker. Sannsynligheten er nå stor for at kryssilden blir så kraftig at det ikke hjelper om ventelistene blir kortere igjen i månedene som kommer. Får først en politiker et pratmaker-stempel, tar det ganske lang tid å kvitte seg med det. Det er ekstra ille for Vestre og et Arbeiderparti som snakker vel så mye om det som skal skje i neste stortingsperiode som denne våren. Det er først etter valget at den store helsereformen med «én felles helsetjeneste» skal realiseres. Ifølge partiprogrammet skal det brukes både juridiske, økonomiske og organisatoriske virkemidler for å få slutt på et system der pasienter av og til ender opp som kasteballer mellom kommunene og sykehusene. Mer konkret er ikke helseministeren foreløpig. Han satser på at både de berørte aktørene og velgerne vil tro ham på at de ganske så gjenkjennelige politikerløftene om å samordne tjenestene er noe mer enn uforpliktende prat. Den tiltroen er han kanskje i ferd med å miste nå. Selv på de områdene der helseministeren opererer med klare og konkrete ASLAK BONDE I OVERLEGEN Av Aslak Bonde, kommentator og frittstående politisk analytiker ›› Pratmaker-stempel gjør stor skade Om Vestre mislykkes med Ventetidsløftet, mister han autoritet på alle områder. Da kan han ikke lenger styre ved hjelp av hårete mål.
OVERLEGEN 1-2025 9 mål, er det et problem at hans styringsautoritet er blitt svekket. Da han i midten av februar var i Trondheim for å legge frem den nye kreftstrategien, var de tilstedeværende sykepleierrepresentantene skeptiske, i følge referatet i Dagens Medisin. De minnet om at han var på et sykehus (St. Olav) som skal kutte 200 millioner kroner og fjerne 260 årsverk i løpet av dette året. For dem virket det rart å lansere nye screeningprogrammer og utvide pasientrettigheter når foretakene er i en situasjon der de må slanke sykehusene. Så skal det sies at tydelige ambisjonene i planen til Vestre er såkalte tiårsmål. Pengene kan komme etter hvert, men mistanken melder seg om at målene er så langsiktige nettopp fordi helseforetakene har en så trang økonomi. Den mistanken får mer næring, jo mindre autoritet Vestre har opparbeidet seg i andre saker. For ikke å snakke om hvordan helsetalen hans fra januar blir lest, dersom den i tiden fremover leses i lys av et ikke-oppfylt Ventetidsløft. Der er det en lang rekke optimistiske antagelser om hvor bra sykehusene kommer til å bli i tiden fremover. Hvis bare alle gode krefter trekker i samme retning. En forutsetning for at de skal gjøre det, er at de ikke blir sure av en helseminister som de oppfatter som overoptimistisk. Ja, rett og slett som en pratmaker. • « Haukugla» Vi har hørt det før Det er vanskelig å ikke bli revet med av entusiasmen til vår, ja nettopp, entusiastiske helseminister. Han vil noe, og han brenner for ideen om at «vår felles helsetjeneste» skal være den foretrukne helsetjenesten for både ansatte og befolkningen. Dette har han fortalt om i «Helsetalen 2025». Nyordet (Keiserens nye klær) skal signalisere at han vil se på hele helsetjenesten, ikke bare sykehusene. Pasientene skal få en sømløs og sammenhengende helsetjeneste. Dette er Samhandlingsreformen 2.0 – eller Prosjekt X, som ministeren hemmelighetsfullt røper. Bra, men vi har følelsen av at vi har vært med på dette før. Et av tiltakene som har fått mest oppmerksomhet, er det såkalte ventelisteløftet. Ventetidene har ikke vært så lange siden 2012, og nå gjøres det et krafttak gjennom en forpliktende avtale mellom sykehus, fagforeninger, arbeidsgivere osv. Man skal se på nye måter å organisere arbeidet på, man skal oppgavedele, men inntrykket er at det meste fortsatt består av godt gammeldags skippertaksarbeid – enten det er kveldspoliklinikker eller lørdagsoperasjoner, samtidig som sekretærene rydder i ventelistene. Kanskje ringer de til og med til dem som har stått lengst på listen for å høre om behandlingen fortsatt er aktuell. Alt dette har vi vært med på før. Ventetidene skal ned, for 800.000 personer har privat helseforsikring, og velgerne er bekymret for om de får nødvendig helsehjelp. Dette handler ikke bare om legitimiteten til helsetjenesten, men også om sjansene for gjenvalg til høsten, tenker jeg. Samtidig er Fritt behandlingsvalg avskaffet, og det skal innføres en godkjenningsordning for private helsetjenestetilbud. Dette er feil vei å gå – det er for lettvint. Hvorfor mure dyktige ansatte inne i den offentlige helsetjenesten med lovgivning, i stedet for å gjøre arbeidsforholdene og betingelsene så gode at de faktisk ønsker å bli der? Det kommer en ny prioriteringsmelding, en modernisering av fastlegeordningen, en demensplan og en folkehelsemelding. Ambisjonene er store. Men det er mangel på fagfolk, og det offentlige skal ikke slåss om de samme ressursene. Derfor lover ministeren autonomi, tillit, et godt fysisk og trygt arbeidsmiljø, kompetanseutvikling, nytt utstyr, reduksjon av tidstyver – og å lytte til fagfolkene. Osv., osv. Vi har dessverre hørt dette før, ikke minst fra statsministeren før forrige valg. Han lovet en tillitsreform – makten skulle tilbake til fagfolkene. Det har vi ennå ikke sett noe til. Frykten er at det nye Prosjekt X, om en bedre, sømløs og samarbeidende helsetjeneste på tvers av forvaltningsnivåene, bare er en måte å få sykehusene til å dekke regningen for økt aktivitet utenfor sykehusene. Selvfølgelig får man dårlig samvittighet av å være så dysforisk når ministeren er så entusiastisk og glad. De som har møtt ham, mener at han virkelig vil alt dette. Jeg håper de har rett. ASLAK BONDE I OVERLEGEN Får først en politiker et pratmaker-stempel, tar det ganske lang tid å kvitte seg med det
OVERLEGEN 1-2025 10 ›› Stor kreativitet ble lagt for dagen – fra enkel gjennomgang og rydding av listene til aksjonspregede poliklinikker og behandlingssløyfer, samt kjøp av tjenester hos private med kapasitet og kompetanse. Det meste har vært gjort før, og ventelistene har kun i en kort periode vært redusert – tiltakene må derfor videreføres for å sette ballen helt i mål. Vestre har sagt at kapasitetene hos de private skal kartlegges for videre utnyttelse. Dette er ikke et uventet signal fra den kanten. Når dette skrives har vi også fått nye tall om ventetidene. Etter et par måneder med nedgang – som Vestre var opptatt av å fremheve i sin tale – har de igjen økt og ligger nå over nivået fra januar i fjor. Videre sa han mange ganger i løpet av helsetalen at den offentlige helsetjenesten skal være det selvfølgelige valget for alle innbyggere. Den skal satses på – og bygges ut. Slik hørte jeg ham: Det må bli slutt på dårlige IKT-løsninger i sykehusene, og vi må ha tillit til fagfolkene våre. Dette er to av de viktigste forholdene han kunne berøre for meg som kliniker. Skal vi endelig få stabile digitale løsninger – som er akkurat store nok til oppgaven – og at tillitsreformen materialiserer seg? Vestre gjør hat-trick om han får til dette. Jeg har ingen tro på det – IKT og tillitsreform har vært de store problemkompleksene det siste tiåret. Men – la tvilen komme tiltalte til gode! Det er uansett fint å høre ham ta dette utgangspunktet: Dette må vi bare få orden på! Vi hadde besøk av ministeren da han var ny – han feide effektivt gjennom lokalene. Han ville se virksomheten og ikke «busy slides». Han var imponert over alt han så og ble «ivrig på stedets vegne» da vi ga ham et innblikk i manglende investeringsbudsjett og mangeårig etterslep på opplagte anskaffelser. Vi følte et kort øyeblikk at vi hadde snakket med «den syvende far i huset» – som denne gang slett ikke hang i et horn på veggen. Kanskje kunne dette hjelpe? Han fikk være med på en «dummy- operasjon» og viste evne til raskt å sette seg inn i sakene. Vi fikk et lite håp ... Virkeligheten er likevel ikke fjernere enn at vi selvsagt forstår hvor fåfengt dette var. Anskaffelser av betydning er like langt utenfor horisonten som i 2024, og vi er lovet at slik vil det forbli de neste to–tre årene – før det visstnok kanskje lysner? Mellom helseministeren og den kliniske hverdagen der vi behandler pasientene, står «den økonomiske realiteten» – som foretakene forsøker å håndtere. Så lenge budsjettbalansen er prioritet nummer én, blir klinikken, faget og pasientene nummer to. Det er ikke langt ut i rekken, men det er akkurat nok. Det blir ikke rom for gode IKT-løsninger i overskuelig fremtid. Og hvilke er de? Organisasjonen har ikke «overskudd» i en presset økonomi til annet enn stadig hardere detaljstyring for å effektivisere driften – man føler ikke akkurat at det er en tillitsreform på gang. Det er for så vidt inspirerende å kjenne ministerens energi i talen og hans fysiske tilstedeværelse – men det er åpenbart en tilnærmet full demping i overføringen til den kliniske hverdagen. Vi er derfor like langt – og problemet ligger i den helt ubegripelig dårlige sykehusøkonomien. Kravene er absolutte, og ledelsen er absolutt lojal til sitt oppdrag om budsjettkontroll. Og når vi beklager oss, er det «driften» som er så utrolig dårlig – og det er vel vår feil. Brukerfeil – igjen! Hva er ledelsens plass i dette? • Det er en lang vei fra ministerens kontor til OUS ... Da Vestre tok over, gjorde han ventetidene til en hovedsak, og innsatsen har vært merkbar. I sin helsetale i januar viste han til en nedgang, men ferske tall viser at ventetidene nå har økt igjen. Spørsmålet er om satsingen har hatt den politiske effekten han håpet på. Av Arild Egge, red.
OVERLEGEN 1-2025 11 ›› Viljen til å inngå avtaler har vært så som så i sykehusene, og selv der avtaler har kommet på plass, er bruken oftest begrenset. I Helse Midt har ingen av foretakene inngått avtaler med legegruppen i 2024, til tross for ministerens gjentatte oppfordringer. Hovedtilnærm- ingen har ikke vært å øke behandlingskapasiteten, men i stedet merkantil rydding. Som ventet gir rydding i ventelister en midlertidig effekt. Festen var over da januartallene for ventetid (avviklede) ble publisert tidlig i februar. De viste en kraftig vekst fra desember for alle helseregioner. Brått ble det klart at med denne utviklingen ville vi ikke være i nærheten av å nå regjeringens målsetninger. Vår ellers så blide minister var betydelig strammere i masken da han avholdt foretaksmøte for de regionale helseforetakenes styrer 19. februar. Protokollen fra møtet var ikke til å misforstå; de regionale helseforetakene skal umiddelbart øke aktiviteten for å nå ventetidsmålene. Dette skal skje gjennom utstrakt bruk av kvelds- og helgepoliklinikker, der personell som ønsker å jobbe mer får muligheten til det innen områder med ventetidsutfordringer, økt bruk av avtalespesialister og økt kjøp fra private – ved at eksisterende avtaler med private utnyttes ytterligere eller utvides, og ved at det raskt inngås nye avtaler der det vil ha størst effekt for å redusere ventelistene. Tiltakene må vedvare så lenge det er behov for å kunne være sikker på at styringsmålene nås. Ministeren ga ikke regionene lang tidsfrist for å oppnå resultater. For å være sikker på at styringsmålene nås, uttrykte foretaksmøtet at det er behov for å gjøre betydelige korrigerende tiltak nå tidlig i 2025, slik at man får kontroll før påske. Innkalling av pasienter tar om lag 10 dager, og i etterkant er det ikke mange uker før vi er i april. Foretaksmøtet har satt i gang hektisk aktivitet i de regionale helseforetakene. Brått skal det gjøres opp for det som har vært ugjort siden sommeren, og det skal skje i løpet av få uker. Armer og ben går i litt ulike retninger i regioner og sykehus. Tillitsvalgte ute i sykehusene er etter hvert ganske oppgitt over hvor rørete ventetidsløpet har vært håndtert så langt, at det har gått så lang tid uten at hjulene har vært satt i bevegelse. Men trolig har ministerens siste runde med voksen-kjeft virket. Sykehusene er omsider i gang med å etablere ekstra-poliklinikker på bred front. At regionene nå vil kompensere sykehusene for ekstrakostnadene kvelds- poliklinikker medfører er avgjørende. Det dreier seg ikke om uoverstigelige utgifter; gitt kompensasjonen som nå etableres til sykehusene (1000 kroner per nyhenviste pasient), vil regningen til regionene ende på i størrelsesorden 30-50 millioner. En brøkdel av beløpet som er bevilget i ventetidsløftet. • Ventetidsrøret Regjeringens ambisjon om reduksjon av ventetid og antall ventende har utviklet seg til en batalje. Til tross for krystallklar bestilling fra helseministeren og påfyll av midler, har sykehusene slept bena etter seg i snart tre kvart år. Av Christian Grimsgaard, styremedlem i Overlegeforeningen Kilde FHI ventetider og pasientrettigheter: https://shorturl.at/WVFcc Kilde FHI ventetider og pasientrettigheter: https://shorturl.at/WVFcc Foto: David Berg Tvetene / NFD
OVERLEGEN 1-2025 12 I dag ligger årlig kostnad på omslag 60-70 millioner per milliard investert i nye bygg. En million i økte kapitalkostnader betyr en million mindre til drift – altså nedbemanning med ett årsverk. Når det planlegges med investeringer på mange titalls milliarder, følger det at kravet til nedbemanning vil være flere tusen årsverk. Det ligger imidlertid ingen betydelige gevinster i nye bygg. Noen fordeler er det – som automatisering av laboratorie- drift – men de oppveies gjerne av ulemper, som økt pleietyngde ved enerom. Manglende gevinster presser sykehusene til å finne andre veier for å få budsjettet til å gå i hop. Ansatte kan presses litt mer. Men de fleste steder er det lite å hente, bemanningen er allerede redusert. En annen utvei er å redusere løpende vedlikehold. Avsetningene til vedlikehold opptrer gjerne som en buffer i budsjettet. Når øvrige tiltak ikke lar seg realisere, kuttes vedlikeholdsbudsjettet. Resultatet er at bygningsmassens tilstand gradvis forringes. Dette skjer i alle helseregioner unntatt Vest. Men det som virkelig monner i sykehusbudsjettene er tjenestetilbudet. Å drive en offentlig helsetjeneste dreier seg jo om å formidle og fordele helsetjenester. Hvis tilbudet fjernes, faller naturligvis kostnadene. Resultatet er svekket tilbud, eller at byrden overlates til andre. Tilbud som ikke gir inntekter og tilbud uten «harde skranker» er særlig utsatt for kutt. De viktigste eksemplene er psykisk helsevern samt habilitering og rehabiliteringstjenester. Kanskje nettopp fordi denne type tilbud ofte rammes når innsparingskravene tilspisses, er våre folkevalgte spesielt engasjert for å etablere skranker. Stortinget kan formulere krav til tjenestene, som i Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019). Tilsvarende har Stortinget ved flere anledninger vedtatt opptrappingsplaner for psykisk helse. Siste plan (2023-33) ble vedtatt for et drøyt år siden. Det er imidlertid lang vei fra Stortinget ned gjennom styringslinjen og ut i den enkelte klinikk eller avdeling. Erfaringene med ulike opptrappingsplaner har vel i beste fall vært blandede. Forsettet kan svekkes eller tildekkes underveis. Opptrappingsplanen for psykisk helse er et ferskt eksempel. I Stortingets behandling av planen gikk våre folkevalgte uvanlig konkret og detaljert til verks. De presiserte at regjeringen skulle «umiddelbart stanse nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern» og «øke døgnplasser minimum i tråd med helseforetakenes framskrivinger». 1Formuleringene kan nok leses som et uttrykk for at våre folkevalgte har erfart at døgnplasser i psykisk helsevern er en vedvarende salderingspost i sykehusbudsjettene. Derfor et tydelig vedtak som etablerer en hard skranke som ikke kan misforstås. Eller? I regjeringens oppdrag til de regionale helseforetakene er formulerNår krybben er tom kuttes det i psykisk helsevern Økonomien i sykehusene er under vedvarende press. Verst ute er sykehus som gjennomfører store investeringer. Når investeringen «aktiveres», altså tas i bruk, får sykehusene regningen i fanget i form av økte kapitalkostnader. Dette kan gjøre svære innhogg i driftsøkonomien i sykehusene. Den faktiske effekten vil avhenge av rentenivået. ›› Av Christian Grimsgaard, styremedlem i Overlegeforeningen
OVERLEGEN 1-2025 13 ingen litt annerledes. Der er ikke «døgnplasser» eller «øke» tatt med. I stedet er formuleringen at «Samlet døgnkapasitet i psykisk helsevern i regionen skal ikke reduseres». Å øke eller ei er for så vidt tydelig nok. Men ellers er glidningen knapt merkbar; fra døgnplasser til døgnkapasitet. De regionale helseforetakene videreformidler regjeringens oppdrag videre ut til underliggende sykehus. Våre innspill om å bruke formuleringer om «å øke» og «døgnplasser» i stedet for «ikke redusere» og «døgnkapasitet» har blitt avvist internt i Helse Sør-Øst og i styrets behandling av oppdragsdokumentet. Det er neppe tilfeldig. I sykehusene vil formuleringene ha betydning. Det åpner for å legge ned døgnplasser – omvendt av Stortingets bestemmelse. Færre senger kan kompenseres med høyt belegg på de gjenværende plassene. Og mindre endringer i registreringsrutiner vil øke belegget og antall liggedøgn. Målsetningen om ikke å redusere døgnkapasiteten er oppnåelig i kombinasjon med å legge ned sengeplasser. Til tross for at Stortinget sier tydelig stopp, kan videre nedleggelse av sengeplasser fortsette. Denne gradvise uthulingen av pasienttilbudet tærer på tilliten og oppslutningen om en felles helsetjeneste. Innen psykisk helsevern har dette nå utspilt seg i en årrekke. Antallet sengeplasser i psykisk helsevern er halvert på ikke mange år. Kuttene rammer en pasientgruppe som i varierende grad vet å hevde sin rett og nå fram i det offentlige ordskiftet. Mange sykehus står nå foran formidable kuttkrav som følge av investeringsplanene. Samorganisering, samfinansiering og samlokalisering av psykisk helsevern og somatikk har neppe utelukkende vært et gode for pasienter med psykiske lidelser. Med mindre Stortinget blir enda hardere i klypa, er det vanskelig å se for seg en annen utvikling enn at kuttene i psykisk helsevern vil tilta ytterligere. • Litteratur 1. https://www.stortinget.no/ no/Saker-og-publikasjoner/ Saker/Sak/?p=94634 Å drive en offentlig helsetjeneste dreier seg jo om å formidle og fordele helsetjenester. Hvis tilbudet fjernes, faller naturligvis kostnadene. Resultatet er svekket tilbud, eller at byrden overlates til andre. Illustrasjonsfoto: Nattapat / stock.adobe.com
OVERLEGEN 1-2025 14 ›› Problemer i kø Innføringen av Helseplattformen har vært en skandale. Det manglet ikke på negative erfaringer fra andre land og advarsler fra fagmiljøene. Men disse ble ignorert i en innføringsprosess full av feil og mangler, godt dokumentert av blant annet Riksrevisjonen. Konsekvensene er velkjente og dramatiske: Både pasientsikkerheten og arbeidsmiljøet for ansatte har vært under press. Prislappen nærmer seg snart sju milliarder – og taksameteret stopper ikke der. De enorme kostnadene vil føre til kutt i helsetilbudet til befolkningen i Midt-Norge. Innføringen er historie, men problemene står altså fortsatt i kø. Uro og svekket tillit Veien videre er derfor et spørsmål om tillit. Tillit til at man tar tak i problemene og fatter nødvendige tiltak. Etter intens tautrekking vedtok til slutt et stortingsflertall tirsdag 18. februar følgende forslag fremmet av Arbeiderpartiet og Høyre: «Stortinget ber regjeringen sørge for åpne og uavhengige økonomiske, samfunnsmessige, kvalitetsmessige og juridiske analyser av fordeler og ulemper for sykehus, kommuner, fastleger og pasienter ved journal- og samhandlingsløsningen Helseplattformen. Analysene må se hen til alternativer med videreføring og forbedring eller løsninger basert på eksisterende alternativer i markedet. Stortinget orienteres senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2026.» Her går det tydelig frem at regjeringen også skal vurdere alternativer til Helseplattformen. Men i etterkant har nyhetsbildet og uttalelser fra fremstående helsepolitikere skapt inntrykk av at vedtaket skrinlegger den muligheten. Hvordan kunne det skje? Svaret virker å være en kombinasjon av politisk spill og valgkamp. Arbeiderpartiet og Høyre synes å ha blitt presset til å forhindre enda tydeligere forslag fra Fremskrittspartiet og SV. Mens Fremskrittspartiet og SV på sin side kan ha en egeninteresse av å så tvil om innholdet i det endelige vedtaket siden deres eget forslag ble nedstemt. Det har uansett oppstått en uro, noe som svekker tilliten til at det Stortinget har vedtatt faktisk blir fulgt opp. For et stortingsvedtak er ikke sterkere enn hva flertallet har vilje til å legge i det. Vedtaket må følges opp Vi er krystallklare: en helhetlig utredning av Helseplattformen må også inneholde en analyse av alternativer til løsningen. Og det er nettopp dette Stortinget har bedt regjeringen om å gjøre. Når utredningen foreligger, må den danne grunnlag for at det fattes kloke beslutninger basert på fakta og erfaringer. Regjeringen med helseministeren må nå følge opp Stortingets vedtak – og stortingsflertallet, med Arbeiderpartiet og Høyre i front, må se til at det skjer. Saken er altfor viktig til å være gjenstand for et politisk spill. Nå hviler det derfor et stort politisk ansvar på både regjering og storting. De må bidra til nødvendig opprydning som skaper tillit til veien videre. • Helseplattformen: Når pasientsikkerhet blir politisk spill Da et enstemmig landsstyre i Legeforeningen i fjor vedtok at det bør gjennomføres en helhetlig og uavhengig utredning av Helseplattformen, var ikke det et lettvint grep. Men snarere et innstendig krav om handling i møte med et system som har sviktet på fundamentale måter. Av Anne-Karin Rime, president i Legeforeningen Denne kronikken sto første gang på trykk i Aftenposten 25. februar 2025 Foto: Legeforeningen/Thomas B. Eckhoff
OVERLEGEN 1-2025 15 ›› Man skal være varsom med å tillegge ham motiver for å tale sin egen opposisjonstilværelse midt imot, men hans begrunnelse er så svak at det er nærliggende å tenke at noe annet enn samvittighet eller rasjonelle hensyn har vært avgjørende. Helseplattformen har vært en skandale nærmest fra første dag. Fra starten av var det ganske uforståelig hvordan ideen om «én innbygger – én journal» skulle kunne realiseres ved at én region valgte et annet journalsystem enn resten av sykehus-Norge. Det daværende E-helsedirektoratet kunne riktignok presentere noen slides med bokser som på forunderlig vis smeltet sammen i en gradvis prosess. Men at dette var lettere å få til i PowerPoint enn i virkeligheten, forsto også vi som er ganske blottet for IKT-kunnskap. Man trengte heller ikke å ha fulgt særlig godt med for å vite at journalsystemet som vant anbudskonkurransen, var beheftet med alvorlige pro- blemer. Tilsynelatende har det utløst ramaskrik og store vanskeligheter overalt hvor det er innført. Helseplattformens forklaring – at andres problemer skyldtes dårlig forberedelse og manglende tilpasninger – syntes også særdeles svak. Hvorfor skulle vi være så mye mer kompetente i et innføringsløp enn dansker eller finner? Det mye omtalte fortrinnet ved journalsystemet – at løsningen kan brukes av både kommuner, fastleger og sykehus – har nå også gått opp i røyk. Kun halvparten av kommunene, og praktisk talt ingen fastleger, er villige til å betale dyrt for en dårlig løsning. Som en person med innsikt i styringen av systemet forklarte oss: Det er helt urealistisk å tro at fastleger vil ta i bruk et system som fungerer så dårlig. Systemene de har i dag, er langt bedre. Det som gjenstår etter at 7 milliarder kroner skal være brukt, er et system som ikke passer inn i den digitale arkitekturen til resten av sykehus- Norge. Et journalsystem som fungerer så dårlig at det er uaktuelt for fastlegene, men som sykehusansatte tilsynelatende må leve med i uoverskuelig tid. Hvorfor helsearbeidere i sykehus skal avspises med et datasystem som er uakseptabelt for andre deler av helsetjenesten, er ikke godt forklart. Men husholderingen med sykehusansattes tid har skrantet på mange fronter; legenes «produktivitet» har falt i en årrekke. Tar du den – så tar du den, og du tåler sikkert en til! Borten Moe, med en finger i mange boller, må vel kjenne til sunk cost fallacy. Når det gjelder Helseplattformen, er cost utvilsomt betydelig. Spørsmålet opposisjonen på Stortinget ønsket å utrede, var dette med fallacy – om det ville være feil å fortsette med løsningen. Det blokkerte Borten Moe i skjønn forening med styringspartiene, med en usedvanlig svak begrunnelse: at det allerede er investert så mye. Helseplattformen kan bli den første av flere bataljer på Stortinget denne våren, mellom opposisjonen og et knapt mindretall bestående av Høyre og Arbeiderpartiet. «Styringspartiene» tok altså første stikk, denne gangen ved hjelp av Borten Moe. Ved neste stridstema kan det vel være at Borten Moe gjentar sin partiuavhengige stemme? Eller har han gjort sitt? Ved neste korsvei vil kanskje en annen bryte med partilinjen for å sikre skansene i helsepolitikken. Et slikt utfall virker mer sannsynlig enn at noen fra Arbeiderpartiet eller Høyre skulle gå i utakt med sitt eget parti i helsepolitikken. Våren kan bringe flere vakre eventyr. • Pølser, politikk og Helseplattformen Vi har brukt nesten 7 milliarder kroner på dette prosjektet. Det er innført. Uttalelsen er hentet fra Ola Borten Moes innlegg i debatten om Helseplattformen i Stortinget. Borten Moe, som har varslet at han ikke tar gjenvalg, stemte imot sitt eget parti i saken. Dermed sikret han Arbeiderpartiet og Høyres forslag om ikke å utrede et alternativ til journalsystemet i Helse Midt. Av redaksjonskomiteen Illustrasjonsfoto: fotomaximum / stock.adobe.com
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy