OVERLEGEN 1-2025 33 nader. Hvis ikke helsevesenet allerede deltar i Holtes «dugnad», så vet ikke jeg hvem som gjør det. Holtes motsats til Baumols sykdom er Joseph Schumpeters tese om kreativ ødeleggelse, som innebærer at «selve egenarten til en konkurransebasert økonomi var at det bestående kontinuerlig ville utfordres og erstattes» (5). Hans eksempel på kreativ ødeleggelse som inspirasjon for primærhelsetjenesten er hvordan Singapores helsevesen har satt opp «regulatoriske rammeverk som gjør det mulig å bringe innovasjon inn i helsevesenet på en kontrollert måte.» Stikkord er muligheten for digital diagnostisering, kostnadseffektive, tverrfunksjonelle poliklinikker og at modellen søker å behandle pasienten før de må innlegges på sykehus (6). Hva tror Holte at norske fastleger og sykehus forsøker på? For øvrig er komparativ helsepolitikk utfordrende. Mens Singapore og Norge har omtrent like mange innbyggere, dekker Singapores helsevesen et geografisk område tilsvarende akkurat i overkant av Oslo og Bærum kommune – som har visse andre forutsetninger enn grisgrendte strøk i vårt langstrakte land. Han foreslår videre et større innslag av markedsbaserte løsninger for å lage et alternativ til offentlige tjenesteleveranser. For eksempel at private klinikker kan levere fastlegetjenester (7). Han mener at helsevesenet behøver «ekte budsjettbeskrankninger», eksempelvis ved at det blir færre sykehus med større opptaksområder for å sikre «kvalitet og kost» (8). Han berømmer også Danmarks nære halvering av antall akuttsykehus, som angivelig skal ha bidratt til en reduksjon i antall helsepersonell fra 94 til 90 per 1000 innbyggere fra 2010 til 2019 (9). Kausaliteten i dette argumentet fremstår som høyst uavklart. Igjen må det påpekes at Norge og Danmark har svært ulike utgangspunkt når det gjelder geografiske avstander og akuttberedskap. Ifølge Holte vil hans skisserte snuoperasjon fra et dag 2-samfunn til dag 1-samfunn påvirke blant annet helsepersonell negativt på kort sikt (10). Oppsummert ønsker Holte å få offentlige ansatte helsepersonell med på en «samfunnsdugnad» for felles velstand som han mener de ikke enda har bidratt stort til, og denne «dugnaden» kommer til å påvirke dem negativt på kort sikt. Dette gjennom større og færre sykehus, mer markedsbasert konkurranse i primærhelsetjenesten, såkalt «kreativ ødeleggelse» og en selvpålagt nøysomhet mot å øke helseutgifters andel av BNP – antagelig- vis nærmere bestemt de offentlige helseutgiftene sin andel av BNP. Holtes forenklede løsninger er tvert imot ingen mirakelkur, og jeg tror at det skal holde hardt å få allerede innovative og dyktige helsepersonell til å bli med på hans «dugnad». Dessverre er hans argumenter preget av den dominerende ideen om at det offentlige helsevesenet alene er en kostnad og ikke en verdiskaper og verdileverandør for samfunnet i seg selv. Jeg tror ikke at helsevesenet er for rikt, og jeg frykter at Holtes helsevesen ville blitt fattigere i både bokstavelig og billedlig forstand, hvis målsetningen er å beholde dyktig og kompetent arbeids- kraft for å sikre et likeverdig tilbud av høy kvalitet. • 1: Holte, Martin Bech. Landet som ble for rikt, Kagge forlag, 2024 s. 178 | 3: s. 170 | 5: s. 169 | 6: s. 179 | 7: s. 295 | 8: s. 306 | 9: s. 171 | 10: s. 308 2: Fiksjonsøkonomi og feilinvesteringer; Helsetjenester for økonomien; Werner Christie 4: Fiksjonsøkonomi og feilinvesteringer; Årelang årelating av sykehusøkonomien; Christian Grimsgaard Jeg tror ikke at helsevesenet er for rikt, og jeg frykter at Holtes helsevesen ville blitt fattigere i både bokstavelig og billedlig forstand, hvis målsetningen er å beholde dyktig og kompetent arbeidskraft for å sikre et likeverdig tilbud av høy kvalitet.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy